Norge

«"Mitraljøse-Nilsen" fra Drammen utmerket seg da han skjøt 19 tyskere i en skuddserie.»

Georges Lorenzen deltok i felttoget og kan fortelle en dramatisk historie om dramaet han opplevde som soldat.

afp000864637-zNKuC5eV4V.jpg
  • Redaksjonen

Georges Lorenzen forteller i sin minnebok «April 1940» om opplevelsene for en alminnelig norsk soldat — som han selv var:

Beretning om 1. kompanis (AV 1. VESTOPPLANDSKE LANDVERNSBATALJON I.R. 6) deltagelse i kampene i Ådal, Begnadal og Valdres:I månedsskifte august/ september 1939 erklærte England og Frankrike Tyskland krig etterat tyskerne hadde marsjert inn i Polen. Den 2. september møtte jeg, etter il-innkalling, på Helgelandsmoen for å få utlevert våpen og effekter, vi var første kontingent som ble utskrevet til nøitralitetsvakt (= delvis mobilisering av mannskaper som innkalles "når Fedrelandet er i fare".) Vi var et drammenskompani, hvor bl.a. Karsten Wahl, Otto K. Rømcke, og Otto Gehvert deltok. Vi ble forlagt til Skiphelle foran Oscarsborg, (hvor tyskerne ved invasjonen noen måneder senere mistet «Blücher» og tusenvis av menn.) Etter avsluttet nøytralitetsvakt deltok bl. a. Einar Gran og jeg vinteren 1939/40 i Første Drammen Frivillige Kompani. Vi drev skyteøvelser i ridehuset og senere med skarpt oppe ved Stordammen på Konnerud med utmarsjer på ski i helgene.

Så kom de underligste dager i mitt liv:

Søndag 7. april 1940 hadde vi avsluttende manøver i Lier. Vi ble dimittert samme ettermiddag på Bragernes Torg etter parade for oberst Morch og hans offiserer.

Mandag 8. april innleverte vi våre våpen, om natten kom tyskerne.

Tirsdag 9. april: Kl. 6 om morgenen kom Finn Otto Rugaard stormende opp til oss, dundret på dørene og skrek at tyskerne sto i landet.

Kl. 8 gikk det over radioen ut uklar mobiliseringsordre. Jeg hadde forhåndsmobiliseringskort om ved eventuell mobilisering ikke å avvente regimentets mobiliseringsdag, men på røde rappet møte på Regimentsgården på Hønefoss og melde meg som ordonans for bataljonssjefen, oberstløytnant Levi. Etter kort avskjed med Nimmi og barna dro jeg sammen med barber Strøm fra Drammen og en mobilisert fra Hokksund med første tog til Hønefoss. Vi meldte oss som førstemenn for oberst Morch, men ble meddelt at oberstløytnanten ikke var kommet ut av Oslo, at forbindelsen med generalstaben var brudt, han ga oss ordre om å reise hjem og først møte 12. april som var Landevernets mobiliseringsdag, dette tiltross for at tyskerne da allerede hadde besatt Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik. Vi ba om militærarbeide til 12. april, hvilket ble avslått. Først sent på kvelden begynte man å ta imot mannskapene, i mellomtiden var hundrevis i likhet med oss avvist og sendt hjem.

10. april.

Evakuerte Nimmi og barna sammen med Kierulfs til Hellik Fossan i Numedal. På Heistadmoen sto de fullt mobilisert, ble jeg meddelt da jeg passerte Kongsberg på nedtur. (Hele styrken måtte imidlertid overgi seg noen dager senere p.g.av ammunisjonsmangel).

11. april

Fikk mobiliseringskort kl. 9.30 og reiste med 11-toget til Hønefoss sammen med Henrik Blauenfeldt. Toget var overfylt med evakuerende og mobiliserte. Ved ankomst til Hønefoss ble vi sendt oppover Soknedalen, da både Helgelandsmoen og Hvalsmoen var bombet. Det lykkedes å få endel av effektene ut fra magasinene den foregående natt og sendt til gårder i Soknedal, hvor kompaniene ble oppsatt, vi i 1. kompani på Sætra gård, 2. kompani på Nøkleby. — Vi var blant de første som kom og fikk derfor relativt bra utstyr sammenlignet med de t de senere ankomne fikk. - Vi fikk alle rifle med nytt løp, bajonett, patrontasker og så meget ammunisjon vi kunne bære. Med enkelte unntakelser fikk alle full uniform og usmørte støvler. Ryggsekkene var de vanlige av eldste modell med tremeis. Så langt det rakk fikk hver mann 1 par strømper og ullteppe, enkelte fikk også noe undertøy. Videre Bilde fikk vi teltduk med tilbehør. Vi fikk ikke utlevert kapper, votter, mundingshetter, pussegarn eller olje. Dårlig var det også med matspann, men dette ble kompletert etter hvert i form av blikkøser og såpekopper.

I likhet med mange andre anvente jeg egne støvler, ryggsekk og sovepose.

12. april.

Mannskaper strømmet fremdeles inn, hvorav adskillig frivillige.Mange hadde måttet gå på ski over skauen om natten, bl.a. Einar ( Gran), for å slippe unna tyskerne, som hadde. sperret alle veier. Av 1. kompani var 8-10 mann møtt frem, mens de øvrige besto av mannskaper som ikke var nådd frem til egne avdelinger: infanterister, artillerister, kavallerister, gaster og tren-folk av linje, landvern og landstorm. Alle ble satt opp som infanterister. Sanitetsfolk ble avvist, da vi ikke hadde noe som helst sanitetsutstyr. Annet hvert lag ble satt opp som rifle-lag, og annet hvert som maskingeværlag, modell Madsen 1922, brukbart, men som alt vårt øvrige utstyr i aller høyeste grad mangelfullt og umoderne.

Av kjente deltok i 1. kompani: Einar Gran, Henrik Blauenfeldt, Ragnar BUll Engelstad, Thor Skansen, Einar Grimlid, "m.g."-Henriksen, Johs Smith og Smeberg´n. Det hele var dog et virvar, og det ble ikke opptatt mannskapslister. Få kjente hverandre, og med unntakelse av vi 8-10 som tilhørte 1. kompani, kjente ingen befalet. Kompanisjef: Kaptein Ula, nestkommanderende: løytnant Randby, Troppsjefer: løytnant Vik, løytnant Saugestad, løytnant Diesen og fenrik Sørlie. Jeg ble uttatt til lagfører for 4.de lag av 2. tropp: Blauenfeldt og Enger fra Drammen, Jordal fra Hardanger, Roskifte fra Soknedal, Christoffersen og Hellerud fra Modum og Simonsen fra Oslo.

Andre kjente som deltok i bataljonen var: Erling Haug, Gunnar Melsom, staben, men deltok på Tonsåsen, Gundolf Bjørnstad og Andreas Mjelva., staben, Gunnar Hanssen (falt på Tonsåsen), Tarald Grimelid, Stener Hanson og Roar Torgersen, alle i 2. kompani.

  1. kompani var først oppsatt og ble sendt i stilling ved Ask, hvor tyskerne var ventet. Vi så intet til dem, da de var blitt stanset av en norsk tropp ved Vikersund, hvor broen var sprengt. - Ved tilbakekomst til Sætra om aftenen fikk vi varm mat, hvilket var det eneste ordentlige måltid vi hadde før vi kom til Bagn.

13. april.

Purret kl. 2. natt med beskjed om at tyskerne var i anmarsj. Kaptein Ula holdt en kort tale til oss i anledning av den forestående ild-dåp. Han meddelte at det skulle føres bevegelseskrig: oppholde fienden lengst mulig inntil engelskmennene kom til unnsetning. Gjenværende effekter ble lastet på biler og sendt avgårde, mens vi inntok stilling i åsen opp for Heira bru. Her lå vi til kl. 11 aften, hvoretter vi ble transportert til vestsiden av Ådalselven. Vi fikk oss en lengre marsj og forsøkte å komme over elven, men da isen ikke holdt måtte vi nedenom Hen.

14. april.

Fortsatte så marsjen i sneføyk hele natten til vi kom til Somdal-gårdene, 12 km. ovenfor Hen, hvor vi kom kl. 8 morgen. Vi hadde da holdt den gående i 30 timer uten mat eller hvil, så vi var temmelig slitne. Dertil kom skognag og gnag over hoftene av patrontaskene, som hver veiet godt og vel 2 kg. fulle. Pakningene varierte fra 10 til 15 kg. pluss rifle.

Vi fikk varm suppe, og 2. tropp ble innkvartert på stabburet, resten rundt omkring på gården. Vi ble purret etter 45 minutters hvil, da tyskerne var observert i nærheten. Vi ble kjørt frem til stillingene, og småtrefninger pågikk hele dagen. "Mitraljøse-Nilsen" fra Drammen utmerket seg her for første gang da han skjøt 19 tyskere i en skuddserie.

15. april.

Mitt lag sov noen timer om aftenen, men ble purret igjen kl. 1 natt for å avløse mannskapene i første linje. Jeg fikk kommandoen over en 1/2 tropp, som jeg førte til Hallingby og der overleverte til fenrik Sørlie. Sammen med Einar Grans maskingeværlag tok jeg stilling i en skyttergrav i kant med veien. Vi hadde flere dobbeltposter fremme i veien, til venstre ved jernbanelinjen og til høyre ute på myrene. Vi utbedret stillingene, hugg forskansninger og ryddet skuddterreng. Snesludd og slaps til knes.

Ble avløst ved 8-tiden av finlandsfrivillig Østgårds tropp, som ble angrepet kort tid etter.

På Somdal fikk vi havresuppe. Proviantbilene var blitt borte, og det vi fikk å spise i disse dager måtte vi ta der vi fikk det. Vi gikk i hvil og forsøkte å sove til tross for at vi hørte trefningene pågikk for fullt nede ved Hallingby, samtidig som vi hørte skarp skuddveksling over på Jevnaker. Vi ble dog purret kort etter og kjørt frem igjen, denne gang som første reserve.

Angrepet hadde vart helt fra tidlig morgen, og vi ble stående i alarmberedskap med full pakning i silregn i 5 timer. Ut på ettermiddagen begynte retretten. Vi hadde etter hvert fått forsterkninger av resten av bataljonen: 2. kompani - kaptein Knoff, 3. kompani - løytnant Holtermann (senere kaptein Flood), 4. kompani kaptein Christensen (mitraljøser). 2. kompani passerte oss i god orden, jeg så bl.a. Gunnar Hanssen og Tarald Grimelid. Så begynte retretten i mer uorden.

Mannskapene kom enkeltvis og flokkevis, drivvåte og trette, slepende på pakninger og ammunisjonskasser. Førstemann som faldt var Andr. Kopperud fra Drammen. Vi retretterte sammen med de andre og kom marsjerende til Bergsund gård, hvor det var opprettet et provisorisk sykehus, som imidlertid måtte sendes videre. Mitt lag ble beordret gjenlagt sammen med løytnant Vik' s tropp i kleivene rett opp for gården. Her fikk vi ordre av bataljonssjefen, major Haneborg-Hansen, om å holde tyskerne så lenge som mulig for å dekke retretten, og da det var for lang vei fra vår stilling og ned til veien fikk vi beskjed om å vasse over skauen og slutte oss til kompaniet lenger nord i dalen. Vi sto i snø til midt på livet, men da det ved mørkets frembrudd var helt rolig ble vi beordret tilbake fra våre stillinger og transportert til Tollefsrud og Veigard, hvor kompaniet var gått i kvarter.

16. april.

BildeBle kjørt frem til Bjonevika, hvor det var bygget svære forskansninger. Det var stummende mørkt og jeg tror hverken tyskere eller nordmenn var oppmerksomme på hverandre før det ble fyrt på 30 m. hold. Vi hadde 3 mitraljøser, 3 mg.er. og et geværlag fremme, men disse holdt stand kun 1 times tid, hvoretter vi sprengte Næs-brua og retretterte til Nordaker i Auerdal, mens et annet kompani overtok posten på nordsiden av brua. Vi ble kjørt på åpne lastebiler i bitende kulde, gjennomvåte og forfrosne. På Nordaker hvilte vi godt nedgravet i halm i 3 timer, men stilte igjen i grålysningen og ble kjørt ned mot Bagn. - Like etter at vi hadde forlatt Nordaker ble den bygningen vi hadde ligget i pulverisert av en bombe.

17. april.

Vi fikk dog først sove ut på en skole, hvor vi fikk varm lapskaus.

18. april

Om morgenen kom 4 kompanier linjesoldater fra IR. 10 (Hordaland). Vi trengte hardt til avløsning og forsterkninger. Linjesoldatene var utmerket utrustet, lagførerne således alt overveiende med kikkert, kart og kompass, noe selv løytnantene ikke hadde hos oss.

Om ettermiddagen ble vi meddelt at tyskerne var slått tilbake ved Bagn, og at vårt kompani var utsett til å gå "spiss" nedover dalen for å gjenerobre tapt terreng, som kaptein Ula uttrykte det: "En interessant, men delikat oppgave". Vi var ikke kommet langt stykke nedover før en ski-ordonans kom strykende med melding om at tyskerne rykket nordover i gjen med friske styrker. Jeg ble senere fortalt av en bonde som bodde ved veien, at tyskerne hadde passert med 116 lastebiler med mannskaper og utstyr samt en god del marsjerende mannskaper. Tyskernes styrke var på 2000 mann, vår på 350 mann + det som var igjen av Vestlandskompaniene. (Tallene meddelt meg av major Haneborg-Hansen 2/3 1955).

Vi tok stilling på vestre side av elven, rett overfor Bangskleivene, for å hindre fienden i å gå langs elven og over Reinli, hvor de kunne falle nordmennene i ryggen. Av vårt kompani på 144 mann var det ca. 60 mann igjen. Under ledelse av sersjant Ulven tok 7 stk. av oss fremskudt post i en steinrøys 200 m. foran resten av kompaniet, som tok stilling bak stengjerdene på Leisterud gård, hvor kaptein Ula hadde sitt "hovedkvarter".

Etter et par timers forløp så vi en tysk avdeling på 50-60 mann på ca. 2 km. avstand. Det var svær sne, så de holdt seg til stiene som var tråkket mellom gårdene. Da vi hadde dem på 150 m. ga vi ild. De forskanset seg bak en kolle hvorfra de pepret oss med sine automatvåpen. Vi skjøt magasinene tomme og ble beordret tilbake til resten av kompaniet.

Kort etter begynte et nytt hovedangrep på Bangskleivene, som varte til det var stapp mørkt. Vi lå høyt oppe og hadde glimrende utsikt. Samtidig som angrepet på kleivene foregikk forsøkte tyskerne å tråkke vei over jordene lenger sør for å komme seg opp på toppen av Bangskleivene langs åskanten. De gikk i gåsegang i uendelige kolonner, men ble slått tilbake etter hissig kamp. Den dag brandt 19 av de største gårdene i Bagn. - Vi ble i samme stilling hele natten, hadde 12 kuldegrader og frøs forferdelig, tynnkledte som vi var. Det ble måneskinn, så vi hadde god utsikt.

19. april.

Intet hendte før i grålysningen, da angrepet på kleivene fortsatte. Det var en opplevelse å høre de første mitraljøseseriene gi gjenlyd i alle fjellene omkring.- Tyskerne hadde kjørt frem panserbiler, kanoner og forøvrig alt tipp-topp utstyr, mens vi, bortsett fra endel mitraljøser og m.g., utelukkende hadde våre rifler. Vi hadde dog en bombekaster, med hvilken "Bombe-Andersen" fra Ask briljerte. Vi ble i stillingen til kl. 11 aften, da vi ble avløst av mannskaper fra I.R. 10. Mat hadde vi ikke smakt bortsett fra tørt brød og en skvett melk, som en eller annen om natten hadde tappet av de melkesprengte dyra i fjøset. - Vi hadde nu holdt det gående dag og natt i 9 døgn uavbrudt og skulle langt bak linjene for å hvile.

20. april .

Ble innkvartert på Ølken gård i Vestre Slidre, 25 km. nord for Fagernes. Det gikk hårdnakkede rykter om at engelskmennene var i anmarsj. (De kom aldri).

21. april.

Hvil.

22. april. Vi hørte fremdeles at engelskmennene var i anmarsj. - Halvdelen av kompaniet ble slått sammen med en del av 2. kompani til et skiløperkompani, som dro mot Fagernes. Resten av vårt kompani gikk inn i 2. kompani, kaptein Knoff, nestkommanderende løytnant Holtermann, troppsjef løytnant Diesen fra Hamar. Jeg fikk 4. lag av 4. tropp: Rundbråten fra Sjåstad, Bakkane fra Larvik, Hellerud fra Åmot, Knudsen og Hallgreen fra Drammen, Bjerke og Ellingsen fra Vestfossen.

23. april.

Øvelser i sprangvis fremrykning, dekning, krabbing. Blindalarm om natten.

24. april.

Fikk komplettert vårt utstyr og dro kl. 9 aften til Bagn. Tyskerne var nu så nærgående med fly at all transport bare kunne foregå om natten. På vei mot Bagn kom melding om at tyskerne forsøkte å falle nordmennene i ryggen ved å gå over Tonsåsen, hvorfor vi ble dirigert dit kl. 3 natt.

25. april.

Høljerast bru hadde vært forsvart av 2 Bergenskompanier, som imidlertid ble trengt tilbake. Vi fikk ordre om å gjenerobre brua. 2. og 3. kompani skulle angripe langs hovedveien, på venstre flanke hadde vi skiløperkompaniet, mens vår tropp skulle sikre høyre fløy ved å gå langs jernbanelinjen Tonsåsen - Etna, som går omtrent parallelt med hovedveien. Vi var 2 m.g.-lag og 2 riflelag. Når kompaniene gikk til angrep skulle vi samtidig angripe i flanken. Rifle-lagene fikk ordre om å gå "spiss", hvilket vi skiftet på med 2 og 2 mann av gangen. Nifst.

Et par km. fra Tonsåsen ble kompaniene på hovedveien og vår tropp beskutt samtidig. Tyskerne lå dog mellom hovedveien og jernbanelinjen, og ved å åle ungikk vi å bli truffet da. de måtte skyte oppover. Vi dro på svære oppakninger og ammunisjonskasser, det var en stri tørn å komme seg forbi. Vi kom uskadet gjennom de tyske linjer, og skulle nu 10-12 km. inn på område som var besatt av tyskerne. Vi kom til Etna stasjon, hvor vi tok hvil. Her var alt øde og forlatt. Fortsatte et par km. langs linjen og bega oss så ned en hengebratt ås mot dalen. Kart hadde vi ikke, vi bare ante hvor brua skulle ligge.

Ca. 1 km. fra elven ble troppen lagt igjen, og løytnant Diesen og jeg dro videre nedover for å undersøke terrenget. Vi fant et mitraljøserede som var fullstendig ødelagt, med hauger av usprungne granater og ødelagte rifler strødd omkring. Noen sårede vi senere traff inne på fjellet, fortalte at deres tropp hadde vært i kamp med tyskerne der, men de var blitt kastet ut av mitraljøseredet og var blitt forfulgt hele åssiden oppover av bombekastere. Kapteinen og et par mann gikk med.

Et par hundre meter fra broen kom en ordonans fra bataljonsstaben med beskjed om at vi skulle retirere straks til Tonsåsen, da kompaniene på veien ikke hadde greid å forsere tyskerne, men tvert imot var blitt trengt tilbake. Kl. var da ca. 6 eftm., og vi dro så de 15 km. tilbake samme vei vi var kommet. Da vi nærmet oss Tonsåsen hørte og så vi kampen, gårder som brant, stupfly, granat- og mitraljøse-ild i det uendelige. Nordmennene var nå fortrengt langt nordover Etnedalen. Selv hadde vi hatt fly over oss hele dagen, og da sneen utenfor linjene var meterdyp og helt bløt, hadde vi ikke annet å gjøre enn å legge oss nesegrus i skinnesporet. Ubegripelig at ikke flyene oppdaget oss.

Ved Tonsåsen sto tyskerne på jernbanelinjen klare til å ta imot oss. Bak dem gikk mitraljøsene uten opphør. Vi var nu fullstendig avskåret, våre styrker var langt oppe i dalen og tyskere hadde vi på alle kanter. Vi ble beordret tilbake, fikk revet et par traller ut av et trallehus like ved linjen, og på disse returnerte vi til Etna st. Det var nu helt mørkt, og vi var så trette at vi tok sjangsen og la oss i et forlatt hus like ved stasjonen. Vi satte ut vakter, men disse sovnet straks.

26. april.

Vi ribbet et landhandleri hvor vi spiste oss mette, og om natten vasset vi gjennom skauen til Torrud gård, hvor vi, 34 mann, ble innkvartert på 2 små værelser.

27. april.

Mat hadde vi ikke, for på Ølken hadde vi kun fått utlevert et halvt brød pr. mann, ingen middag, men en kopp suppelapskaus til kvelds.- Ut på ettermiddagen så vi sveiter av fly passere på vei til Bagn, som var ca. 15 km. fra Torrud i luftlinje. Vi så flyene slippe bombene og hørte eksplosjonene, og da det utpå kvelden ble helt stille forsto vi at nordmennene hadde måttet trekke seg tilbake også fra Bagn, som vi hadde holdt i 12 døgn.

28 april.

Vi hadde ingen sjanse til å komme tilbake til egne avdelinger, men sendte ut patruljer for å undersøke terrenget og for om mulig å skaffe mat. På alle gårder, i likhet med alle de andre steder vi hadde vært, var folkene dratt mann av huse til setrer og hytter langt til fjells. Vi fikk tak i noe brød og endel poteter. Om morgenen kom en skitropp på 17 mann under ledelse av løytnant Gran fra Sande, som innkvarterte seg på nabogården Sveo. Grans kompani hadde deltatt i kampene i Haugsbygd og på Norderhov, men var blitt oppløst p..g.av matmangel. De kom fram helt utslitte, men mat kunne vi ikke hjelpe dem med da vi selv intet hadde.

29. april.

Vi slaktet en ku, som vi figurlig og bokstavelig talt fortærte med hud og hår. Etter rådslagning mellom løytnanter og sersjanter ble besluttet at hver mann fikk søke seg sydover så godt det lot seg gjøre, i likhet med, som det senere viste seg, utallige andre frasprengte avdelinger hadde sett seg nødsaget til å gjøre. - Om ettermiddagen delte vi oss opp i småflokker på 2-34 mann. Noen gikk på ski over mot Randsfjorden for å søke sydover den veien, men de fleste tok veien mot Begnadalen. Hallgreen, Bakkane, Rundbråten og jeg dro nedover langs østsiden av Begna. Fikk overnatte på Eid gård.

30 april.

Vi måtte holde oss i skauen for ikke å bli tatt av tyskerne. Etterhvert fikk vi byttet til oss sivile klær. Gikk over isen ved Piltingrud, og fortsatte opp gamlebakkene til Hedalen, hvor det ikke hadde vært hverken norske eller tyske soldater. Vi ble mottatt på det hjerteligste og bespist hvor vi kom, og ble kjørt sydover dalen på langvogn til Storruste gård, hvor vi fikk fremragende forpleining og fikk overnatte.

1.mai:

Her fikk vi melding om at hele Valdres-styrken hadde overgitt seg foregående dag. Vi samlet ski- og skiutstyr, og

2. mai:

startet vi kl. 3 morgen, gikk på ski over Vidalen og Strømsodbygda, videre tilfots ned Soknedalen, og var tilbake ved utgangspunktet Sætra gård kl. 23.00, vi gikk den dagen 110 km., vi var svarte og fillete og radmagre, men i vårt livs form.

3. mai:

Om morgenen tok vi toget fra Ask, og var hjemme i Drammen ut på formiddagen.

-- Summa sumarum: Etter ordre fra kaptein Ula skulle det føres bevegelseskrig = ikke innlate oss på større kamphandlinger, men holde tyskerne i sjakk ved stadige småtrefninger, trekke oss tilbake, forskanse oss og angripe eller bli angrepet, på nytt trekke oss til bake, forskanse oss og angripe eller bli angrepet inntil de lovede engelske forsterkninger kom til unnsetning. Engelskmennene så vi aldri noe til, det engelske felttog i Norge endte som en dundrende fiasko.

Dette bør vites: mannskapene i Landvernet (3345 år) hadde 48 - sier og skriver otteogfirti - dagers rekruttskole 10-12 år tidligere, dertil noen av oss frivillig tjeneste vinteren 1939/40 . Linjesoldatene (21-32 år) hadde maksimum 3 mndrs. militærtjeneste. Tyskerne vi møtte kom topptrente fra kampene på Krim, de hadde alle 2 til 3 års forutgående obligatotisk militærtjeneste.

UBEGRIPELIG at det gikk som det gikk, men tyskerne beveget seg tungt i terrenget og den dype sneen, og de skjøt, så langt vi kunne bedømme det, dårlig: således ved Hallingby: det drysset granbar og barnåler over oss, tyskerne siktet for høyt. M.h.t. våpen var de oss imidlertid knusende overlegne, de var utstyrt med moderne helautomatiske våpen, mens vi på vår side, med få unntagelser, slåss med de gammeldagse enkeltskudds Krag-Jørgensen rifler.

Drammen i mai 1940.

Georges Lorenzen

Les mer om

  1. Min 9 april