Studentene som skulle til Høyesterett og få staten dømt

Disse studentene hjelper professor Mads Andenæs å kjempe tre flyktningers sak i Høyesterett. De mener staten bryter Flyktningkonvensjonen og utlendingsloven.

Selv for drevne advokater er det høytid å møte i Høyesterett. Professor Mads Andenæs fikk hjelp i forberedelsene av Anela Ferati, Ingvild Havnen Kvanvik, Runar Brøske, Sofie-Karoline Nordstrand og Anita Gholami.

Å møte i Høyesterett krever godt forarbeid. Aftenposten var med da en gruppe jusstudenter forberedte seg på å sende professoren sin til landets høyeste domstol, for å forsvare interessene til tre flyktninger.

– Vi må vel i hvert fall si at regjeringsadvokaten er ganske kreativ i tolkningen av lagmannsrettens dom, sier Anita Gholami.

Rundt bordet nikkes det.

En medstudent sier at «sleip» er en grei beskrivelse på hvordan regjeringsadvokaten formulerer seg. Hun sitter med en haug dokumenter, de er godt lest og markeringstusjen er brukt flittig.

En tredje student synes hele argumentasjonen er «litt rar».

Anita Gholami skyter inn at motparten, representanten for regjeringsadvokaten, er et anstendig menneske, og at det er argumentene de skal «angripe».

– Husk at dere møter noen av landets beste, sier professor Mads Andenæs til studentene Grethe Kristine Olsen, Anela Ferati, Sofie-Karoline Nordstrand, Amber Ingelin Arthur, Anita Gholami og Ingvild Havnen Kvanvik. De er noen av studentene som møtes på professorens kontor for å hjelpe ham med å forberede rettssak mot staten.

I bakgrunnen sitter professor Mads Andenæs og smiler. Han liker det han hører, men bryter inn med en advarsel mot å undervurdere motparten. Det gjelder særlig når man skal møte representanter for Regjeringsadvokaten, som rekrutterer noen av landets beste juridiske hoder.

Opp til eksamen

Mads Andenæs rakk frem i tide, kledd for å møte i Høyesterett.

Tirsdag morgen ventet studentene utålmodig utenfor Høyesterett. Da var det ingen vei tilbake, argumentene de har forberedt for Andenæs må være gode nok. Nå er det for sent å komme med store endringer.

Sånn sett er det en slags eksamen, uten studiepoeng. Men hvis de «består» vil tre flyktninger få såkalte reisebevis, eller ordentlige identifikasjonspapirer.

I både tingretten og lagmannsretten har de fått medhold. Saken gjaldt opprinnelig syv flyktninger som ikke får reisebevis. De syv har lovlig opphold i Norge, men myndighetene vil ikke gi dem reisebeviset, eller flyktningpass.

Etter nederlag i lavere rettsinstanser, anker staten tre av sakene inn for Høyesterett. De fire andre har rettskraftige dommer som gir dem medhold.

Uten reisebevis kan de ikke forlate landet, de får problemer med å skaffe banklån og førerkort. De kan heller ikke få politiattest, det blokkerer for at de kan søke mange jobber av den typen innvandrere gjerne satser på, som renhold og arbeid med barn.

Les også

Les mer om saken da saken kom opp i Tingretten: Eritreere går til gruppesøksmål mot UNE for å få legitimasjon

Som så mange andre flyktninger, oppga de falske navn på sin ferd til Europa. Derfor mener Utlendingsnemnda at det hersker såpass stor tvil om identiteten deres, at det er uansvarlig å gi dem reisebevis.

I februar kom lagmannsretten til at studentene har rett. Det er bare personer som truer offentlig orden og rikets sikkerhet som kan nektes reisebevis. Det er ingen ting som tyder på at disse syv utgjør en slik trussel, mener retten.

Nå skal de tre siste få sakene sine prøvet i Høyesterett. Studentene venter utålmodig på professoren sin, ser på klokken og ser i retning av Universitetet for å sjekke om han kommer.

Da han omsider nærmer seg, er han lett å se, på sykkel med flagrende advokatkappe.

Ingen vei tilbake, saken er forberedt etter beste evne og dommerne i Høyesterett skal avgjøre om studentene eller Regjeringsadvokaten har forstått loven riktig.

Leker ikke jus

Studentene har forberedt seg lenge i tilsynelatende helt alminnelige kollokviegrupper på Juridisk fakultet. Men dette er noe mer, det er ikke eksamen og konstruerte tilfeller.

– Jeg er opptatt av rettferdighet, det har jeg alltid vært, sier Anita Gholami (20).

Anita Gholami studerer jus, med et håp om at loven kan brukes til å skape en mer rettferdig verden.

Da hun fulgte forelesninger om menneskerettigheter i fjor, kjente hun at dette var noe for henne. Derfor kontaktet hun foreleseren.

– Mads Andenæs var kjempepositiv, og ga meg stort ansvar.

Han forberedte en sak om fengslingen av barn på Trandum utlendingsinternat. Professoren fikk god hjelp av studenten, og trengte det.

– For meg var hjelpen helt uvurderlig, sier Andenæs selv.

– De store advokatfirmaene har egne utredere, sekretærer og annen hjelp, en professor er jo ganske alene, sier Gholami.

Les også

Les mer om Trandum-saken: staten dømt for brudd på menneskerettighetene

Mads Andenæs er engasjert, både som professor og menneskerettsforkjemper.

I februar kom lagmannsretten til at studentene har rett. Det er bare personer som truer offentlig orden og rikets sikkerhet som kan nektes reisebevis. Det er ingen ting som tyder på at disse syv utgjør en slik trussel, mener retten.

Regjeringsadvokaten anker, men bare for tre av flyktningene.

Fridtjof Nansen er på en måte «reisebevisenes far». Han har plass på veggen, som en inspirasjon.

Kan, skal og bør

Gholami har delt opp de ti-12 studentene i grupper. En av dem jobber med å dokumentere hvor vilkårlig det er at noen får, og andre nektes reisebevis. Den andre med å forstå hvordan flyktningkonvensjonen praktiseres i land vi gjerne sammenligner oss med.

– Jeg blir litt forvirret av å høre mine egne argumenter, sier Runar Brøske, som jobber i «vilkårlighetsgruppen».

Han har redegjort for bruken av «kan» i konvensjonen, og hvordan regjeringsadvokaten ser ut til å tolke det som «skal».

I Flyktningkonvensjonen står det at flyktninger kan nektes reisebevis om det er tvil om identiteten, men med vekt på «kan». Og for å nekte må myndighetene godtgjøre at flyktningen utgjør en fare for rikets sikkerhet.

Det er mye å holde styr på når argumentene skal finslipes. I lagmannsretten fikk Andenæs gjennomslag for at det bare er i saker der flyktningene truer rikets sikkerhet, at de kan nektes reisebevis.

Ressurser til de som trenger dem

Flyktningene saken gjelder ville neppe fått nok juridisk hjelp, om det ikke var for frivillig innsats fra professoren og studentene hans. I og med at de ikke er anklaget for noe ulovlig, har ikke flyktningene krav på offentlig finansiert forsvarer. Å leie inn en advokat ville vært økonomisk umulig for dem.

– De har et tilmålt antall timer med juridisk hjelp i søkeprosessen, langt fra alltid nok, sier Andenæs.

– Flyktningene vi hjelper her har ikke krav på noe som helst, sier han.

Professoren virker mer tynget av alvoret i Høyesterett, enn studentene som setter seg på tilskuerplass for å se om innsatsen deres har vært overbevisende nok.

Les også

USA: Studenter redder dødsdømtes liv