Fredag har Spielberg-filmen Bridge of Spies , med Tom Hanks i hovedrollen, Norges-première. Den handler om arbeidet med å få satt den amerikanske piloten Francis Gary Powers fri fra sovjetisk fangenskap. Denne artikkelen forteller om hvordan han havnet der og hvilke storpolitiske konsekvenser det fikk, ikke minst for Norge.

Atomavtale

En avtale mellom øst og vest lå på bordet. Det var bare to uker til den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower og den sovjetiske statslederen Nikita Khrustsjov skulle møtes i Paris for å undertegne en avtale som et første skritt for å begrense den enorme atomopprustningen.

Eisenhower var helt på tampen av sine åtte år som president. Til den franske presidenten Charles de Gaulle sa han: «Hvilken fantastisk utgang det ville være for meg – å avslutte med en avtale mellom øst og vest».

Slik skulle det ikke gå, og årsaken var et merkelig fly som 1. mai 1960 tok av fra Peshawar i Pakistan med kurs for Bodø.

Spionflyet U2 så ut som et seilfly, men var utstyrt med en kraftig jetmotor og kunne gå høyere enn noe annet fly. Marsjhøyden var 21 kilometer, dobbelt så høyt som vanlige rutefly.

Hemmelige rekorder

«Vi satte rekorder hele tiden, men vi kunne ikke si det til noen», har en av de håndplukkede pilotene senere sagt. Flyet var nemlig så hemmelig at det offisielt ikke eksisterte. CIA, som opererte maskinen, refererte aldri til det som et «fly», men bare som en «gjenstand».

Omtrent halvparten av alle UFO-observasjonene som ble gjort i USA i siste halvdel av 1950-tallet, skyldtes prøveflyvningene med U2.

Spionflyet U2 har overlevd etterfølgeren Blackbird og er fortsatt i bruk.
LEE JON-MAN/AP/NTB SCANPIX

CIAs egen rapport «The CIA and the U2 Program 1954-1974» viser at U2-flyene samlet enorme mengder informasjon gjennom en lang rekke krenkelser av sovjetisk luftrom fra 1956 til 1960. 15 prosent av det enorme landet ble fotografert, inkludert Moskva og Leningrad. Hovedbasene lå i Giebelstadt i Tyskland og Adana i Tyrkia, men de hemmelige flyene opererte også fra baser i Pakistan – og Norge.

Norge visste

Høsten 1958 hadde regjeringens sikkerhetsutvalg godkjent at Bodø ble benyttet som fremskutt base for amerikanske etterretningsoperasjoner. Norske og amerikanske militære myndigheter mente dette åpnet for stasjonering av U2 i Bodø. På et tidspunkt var det tre U2-fly der samtidig, og forsvarsminister Nils Handal (Ap) besøkte selv flyplassen og studerte flyene.

Norske myndigheter har senere hevdet at forutsetningen fra deres side var at flyene ikke skulle benyttes til det de var spesialkonstruert for: overflyvning av Sovjetunionen. Hva Handal faktisk fikk vite i Bodø, har han aldri fortalt. Russerne mente i hvert fall at U2-flyene i Bodø krenket deres luftrom. Men protestene deres høsten 1958 var ingenting mot det som skulle komme ett og et halvt år senere.

Grand Slam

Toktene inn i Sovjet foregikk normalt i en sløyfe der flyene fløy ut omtrent samme sted som de fløy inn. Men overvåkernes drøm våren 1960 var en flyvning tvers over Sovjet. Og det er nettopp det de planlegger mens toppmøtet i Paris nærmer seg. Operasjon «Grand Slam», fra Peshawar til Bodø, vil bli den 24. dype inntrengningen i sovjetisk luftrom med U2 og overgå alle tidligere tokt. Den skal bringe piloten Francis Gary Powers over Sovjets viktigste rakettbaser.

Eisenhower vegrer seg. Amerikanernes håp om at det høytflyvende flyet ikke kunne oppdages, er forlengst gjort til skamme. Russerne protesterer høylytt hver gang de oppdager flyene på sine radarer, men kan ikke bevise noe før de greier å skyte et av dem ned, og det har det vist seg at de – så langt – ikke er i stand til.

Presidenten gir grønt lys

Den amerikanske presidenten vet at en nedskyting kan ødelegge hele toppmøtet. Samtidig er informasjonen U2-flyene produserer, uhyre viktig. Han gir den skjebnesvangre tillatelsen til en siste flyvning.

Det eneste U2-pilotene frykter, er at de russiske jagerne skal nå høyt nok til å kollidere rett inn i dem Prosedyren for de mest høyt­rekkende russiske jagerne er å fly så høyt de kan og så fort de kan, og så sette nesen rett til værs mot spionflyet. U2-pilotene ser flere ganger russiske jagere komme flaksende mot dem nedenfra – ute av kontroll fordi de er over sin maksimumshøyde – for så å falle ned igjen som steiner uten å få avfyrt noe våpen. Det eneste U2-pilotene frykter, er at de russiske jagerne skal nå høyt nok til å kollidere rett inn i dem.

Francis Gary Powers er valgt ut til å fly «Grand Slam» fordi han er den mest erfarne piloten. Dessuten er han den som best holder ut de mange ensomme og nervepirrende timene over fiendtlig territorium med absolutt radiotaushet – klemt inne i den trange cockpiten og den ukomfortable trykkdrakten.

1. mai 1960

Det er 1. mai og festdag i det sosialistiske Sovjet. Men Khrusjtsjov er i et elendig humør da han kommer ned til frokost. Familien holder klokelig munn. Ute på trappen ved den svarte limousinen spør sønnen Sergej hva det er. «De flyr over oss igjen», svarer faren.

Khrusjtsjov stanser all flytrafikk i Russland for at ingenting skal forstyrre ordren han gir: Spionflyet skal skytes ned, for enhver pris. 13 sovjetiske jagere sendes opp mot Powers. Ingen av dem greier å avskjære ham.

Men over Sverdlovsk, midt inne i Sovjet, skjer det. En luftvernrakett eksploderer rett bak flyet og sender det inn i et kraftig spinn. Powers presses fast i cockpiten av sentrifugalkraften. Han greier hverken å skyte seg ut eller rekke knappen som skal få fotoutstyret til å eksplodere. Men han får av cockpithetten, og dermed slynges han ut. En stund hvirvler han sammen med flyet mot bakken, hengende fast i oksygenslangen, så ryker den, og han er fri. Fallskjermen åpner seg som den skal.

«En slu fiende»

Vladimir Surin arbeider på et statsbruk nær Sverdlovsk og er i ferd med å forberede 1. mai-feiringen da han hører et smell. Først tror han det er fyrverkeri, men så ser han en røyksøyle fra en eng og en fallskjermhopper som lander på ryggen like ved. De hjelper ham av med hanskene, hjelmen og oksygenmasken før de oppdager at han ikke er russer. Så ser de at han er utstyrt med både en pistol med lyddemper og en dolk.

Francis Gary Powers med en modell av spionflyet.
NTB SCANPIX

De tar våpnene fra ham og overleverer ham til myndighetene. Senere uttaler Surin, ifølge ungkommunistenes avis Komsomolskaja Pravda, at hans eneste tanke var å hjelpe, før han skjønte at «det var en fiende som sto foran oss, en slu og frekk fiende».To timer etter at Powers skulle ha landet i Bodø, pakker mottagelseskomiteen alt utstyret inn i sine to Hercules-fly og forlater nordlandsbyen for godt.

Pokerspillet

Nå starter et politisk pokerspill som Khrusjtsjov er nødt til å vinne. Ikke bare fordi han er en dyktig politisk spiller, men fordi det er han som har alle de gode kortene.

Først sier amerikanerne at de savner et værobservasjonsfly som kan ha forvillet seg inn over Sovjet. Khrusjtsjov avslører nok til å bevise at de lyver. I de følgende dagene blir verden vitne til hvordan Khrusjtsjov driver amerikanerne fra den ene dekkhistorien til den andre ved stadig å avsløre litt mer om hva han vet. Hans endelige triumf kommer da han kan stille ut flyvraket i Moskva – med kamera og bilder – og fortelle at de har flyveren. «Sprell levende».

Russerne vet alt. Det er ikke lenger noe å dekke over. Hele verden har skjønt at U2 er et spionfly og at Powers ikke er noe annet enn en spion med veldig avansert kamerautstyr. Khrusjtsjov triumferer og hoverer – samtidig som han er rasende.

Håner Norges ambassadør

Under en større mottagelse i den tsjekkoslovakiske ambassaden i Moskva 9. mai roper Khrusjtsjov: «Hvor er sendemennene fra Norge, Pakistan og Tyrkia? Jeg vil tale med representantene for landene som har tillatt røvertoktene!»

Frem trer den norske ambassadøren O.C. Gundersen, som 14 måneder tidligere, personlig overfor Khrusjtsjov, har forsikret at Norge ikke brukes som utgangspunkt for å krenke sovjetisk luftrom. Nå blir han utsatt for hån og latterliggjøring med et samlet diplomatisk korps som tilhørere. Og budskapet er klart: Atomraketter vil bli brukt mot Bodø hvis operasjonene fortsetter.

På toppmøtet i Paris uken etter krever den sovjetiske statslederen å få tale først. I et temperamentsfullt innlegg krever han en uforbeholden unnskyldning fra Eisenhower før forhandlingene kan fortsette. Det får han ikke.

Møtet, som er blitt planlagt i måneder, og som en hel verden har knyttet forhåpninger til, bryter sammen. De to supermaktslederne reiser hjem i sinne. Den kalde krigen går inn i sin verste fase og bringer verden på randen av total ødeleggelse under Cubakrisen to og et halvt år senere.

Manglet kontroll

Hjemme i Norge må statsminister Einar Gerhardsen (Ap) håndtere en situasjon der russerne har fremsatt en konkret trussel om å slette Bodø fra kartet, og han er ikke blid. For Khrusjtsjov har unektelig et poeng når han sier at selv om den norske regjering ikke visste hva amerikanerne foretok seg av handlinger rettet mot Sovjet fra deres territorium, så burde de ha visst.

Einar Gerhardsen ønsket ro om saken. Det gjorde alle de andre involverte også. «De betrakter oss som ei vasallregjering», sa Gerhardsen senere om amerikanernes bruk av norske flyplasser og luftrom som utgangspunkt for rene spiontokt over sovjetisk område.

Hans sikkerhetspolitiske rådgiver, ekspedisjonssjef Andreas Andersen, skriver i et notat til Gerhardsen at det må være berettiget å spørre om ikke sjefen for luftkommandoen i Nord-Norge og stasjonssjefen i Bodø hadde kjennskap til amerikanernes egentlige oppdrag på Bodø flyplass 1. mai.

Likevel ble det ikke satt i verk noen uavhengig gransk­ning, og ingen ble avsatt. Einar Gerhardsen ønsket ro om saken. Det gjorde alle de andre involverte også. Derfor får vi kanskje aldri vite hvem som visste hva, og hvem som på norsk side tok de beslutningene som endte opp med direkte trusler om et atomangrep mot Norge.

Tapt ære

Powers fikk ikke dødsstraff, slik han selv fryktet, men ble dømt til ti års fengsel. 10. februar 1962 ble han utvekslet med den sovjetiske spionen Rudolf Abel. Men hjemme ventet ingen heltemottagelse. Den ydmykende U2-affæren trengte en syndebukk, og mens Powers satt isolert i CIAs debriefing, ble han hudflettet i mediene.

Han ble beskyldt for å ha fortalt russerne alt de ville vite og for å være en feiging som satte sitt eget liv foran oppgaven med å ødelegge spionutstyret. Debriefingen viste imidlertid at han sto imot i KGB-avhørene, ikke fortalte dem mer enn det de visste og kaldblodig løy om hvor høyt U2 kunne fly.

I «Bridge of Spies» spiller Tom Hanks forsikringsadvokaten James Donovan, som kastes inn i forhandlingene om å få Francis Gary Powers hjem til USA i bytte mot den sovjetiske spionen Rudolf Abel.
20TH CENTURY FOX

Men ingen forsvarte ham offentlig, og han mistet jobben som militær flyver. Powers var blitt valgt ut til å fly U2 fordi han var blant de beste av de beste. Da han ble skutt ned, var han den mest erfarne av alle U2-flyverne – og derfor mannen som ble valgt ut til det lengste og farligste toktet.Francis Gary Powers endte med å jobbe som helikopterpilot og trafikkobservatør for en lokal radiostasjon i Los Angeles. Han omkom da helikopteret styrtet på en motorvei 1. august 1977.

Kilder: Alf R. Jacobsen: «U2-affæren», Kjetil Skogrand: «Norsk forsvarshistorie 4», Rolf Tamnes: «The United States and the Cold War in the High North», Gregory W. Pedlow og Donald E. Welzenbach: «The CIA and the U2 Program 1954-1974», Francis Gary Powers: «Operation Overflight», Aftenposten.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i A-magasinet

Synes du dette var spennende, har vi flere saker om sterke historier som ligger til grunn for filmsuksesser: