Høstens storfilm, med première i Norge 2. oktober, bygger på boken The Martian av Andy Weir.

Se traileren til storfilmen «The Martian» med Matt Damon

Han er utdannet dataingeniør, men kan endelig kalle seg forfatter. For boken er blitt en internasjonal hit. Men veien mot forfatterskapet har vært kronglete. Etter å ha blitt refusert med flere manus av flere forlag, publiserte han The Martian elektronisk på sin egen nettside. Han la den også ut for 99 cent på Amazon Kindle. Og boken tok av. Den kom i norsk oversettelse på Pantagruel forlag i februar I år.

Strandet på Mars

Boken, og nå filmen, regissert av Ridley Scott og med Matt Damon I hovedrollen, handler om astronauten Mark Watney. Han er på Mars sammen med et team av astronauter da en storm tvinger ekspedisjonen til å avbryte sitt forskningsoppdrag og vende tilbake til Jorden. Watney blir imidlertid fanget av stormen før han rekker å vende tilbake til romskipet. Resten av teamet anser han som forulykket og tar av fra Mars like før uværet gjør det umulig.

Astronaut Mark Watney (Matt Damon) prøver å holde orden på dagene. Det er ikke gjort i en håndvending å få et redningsfartøy til Mars.
TWENTIETH CENTURY FOX

Men astronaut Mark Watney er ikke død. Og nå står han foran en kanskje uoverkommelig utfordring: Hvordan overleve på den øde planeÉten i flere år til en eventuell redningsekspedisjon kan hente ham hjem?Hvordan det ender i filmen, skal vi ikke avsløre. Men den amerikanske romorganisasjonen NASA har i en nettsak tatt for seg teknologi i filmen som bygger på virkelig forskning:

1. Trenger tak over hodet

Astronaut Mark Watney har bakgrunn som både mekanisk ingeniør og botaniker – og han skal få mer enn god bruk for begge profesjonene. Men det første han må gjøre i stormen på Mars er å komme seg tilbake til og inn i bo— og forskningsmodulen. Slike moduler er under full utvikling også i virkeligheten. I slutten av august innledet en gruppe på seks personer et ett års opphold i en slik modul på Hawaii. Her simulerer de en ferd til Mars.

Men også ved NASAs Johnson Space Center har astronauter lenge trent i det som kalles HERA – Human Exploration Research Analog.

Astronauter trener i dag i bo- og forskningsmodulen HERA. En slik modul vil bringes med til Mars når de første NASA-astronautene lander i 2030-årene.
NASA

HERA er en modul som simulerer et miljø slik det vil finnes på lange opphold i rommet, for eksempel på Mars eller på Månen. Her finnes både bo— og oppholdsrom, forskningsrom og en sluse som benyttes for at astronautene skal kunne bevege seg fra innemiljøet og ut på overflaten. Video: Bli med inn i HERA – første etasje og annen etasje

2. Uten mat duger helten ikke

Når astronaut Watney har klart å komme seg tilbake til bomodulen, finner han ut at han har matforsyninger for 11 måneder. Men i verste fall kan det ta fire år før unnsetningen kommer. Et umiddelbart tiltak, mener han, er å bruke potetene han har til å dyrke frem nye avlinger.

I dag er astronautene om bord i den internasjonale romstasjonen ISS avhengig av forsyninger fra Jorden. En kommende ekspedisjon til Mars kan imidlertid ikke regne med det. De må i stor grad være selvforsynte. Derfor foregår det utstrakt forskning på planter i rommet. Blant prosjektene er for eksempel Veggie.

Veggie er et drivhus i romstasjonen. Plantene får kunstig belysning, og de vannes og gjødsles automatisk. Tanken er å dyrke frem grønnsaker og urter som skal brukes under lange opphold i rommet.

En reise til Mars forutsetter at astronautene i stor grad er selvforsynt med mat. Da må de ha med seg et drivhus, og NASA bruker store ressurser på å utvikle automatiserte drivhus, både på bakken og i romstasjonen ISS.
NASA

NTNU, via deres Senter for tverrfaglig forskning i rommet, I Trondheim er dypt involvert i eksperimenter med planter i romstasjonen. Eksperimentene blir styrt fra kontrollsenteret N-USOC (Norwegian User Support and Operation Centre).Forsøk med planter har foregått i lang tid, men først nå i august fikk astronautene nyte selvdyrket mat i middagen sin.

Ikke som et vanlig kjøkken: Se Samantha Cristoforetti lage mat på en flyvende tallerken.

3. Urin er så godt som vann

Riktignok har rovere på Mars påvist at planeten en gang hadde store hav av flytende vann og elver som førte vann ut I disse havene. Men de første astronautene som kommer til planeten en gang i 2030-årene kan ikke bare skru på springen og tappe drikkevann. Og også astronaut Watney må finne kloke måter å resirkulere væsken han har til disposisjon på, inkludert sin egen urin.

Og slik er det på romstasjonen også. Ikke en dråpe urin, svette eller tårer går til spille. Det sørger romstasjonens miljøsystem, Environmental Control and Life Support System, for. Alt vann som brukes til hygiene, filtreres og resirkuleres.

— Gårsdagens kaffe er også morgendagens kaffe, spøker astronautene om bord.

Se også: Lurer du på hvordan romstasjonen ser ut fra innsiden? Ta en interaktiv omvisning.

4. Luften er ikke alltid for alle

Du tenker selvfølgelig ikke på det. Men luften du puster inn er ikke en selvfølge. Astronaut Watney er avhengig av å lage sin egen atmosfære og sitt eget oksygen både i oppholdsmodulen og ute på Mars-overflaten. Han lager et system der han genererer oksygen fra karbondioksid, en forbindelse som er satt sammen av ett karbon- og to oksygenatomer.

Om bord i romstasjonen produseres oksygen gjennom en elektrolyseprosess, der vannmolekyler splittes i oksygen- og hydrogenatomer. Oksygenet slippes i atmosfæren om bord, mens hydrogenatomene blant annet brukes av et system, Sabatler System, som lager vann av biprodukter av atmosfæren i stasjonen.

Trives: Russiske Gennady Padalka har tilbrakt over 800 dager i rommet. Og han drømmer om mer!

Her er romdrakten Z2. NASA har utviklet den for reiser til Mars. Den har en hard overdel, med myke områder rundt alle ledd, slik at astronauten skal kunne bevege seg og arbeide fritt.
NASA
  1. Den livsviktige romdraktenFilmastronauten Watney kan takke en solid romdrakt for at han overlevde stormen på Mars. Og han må bruke den gang på gang når han forlater oppholdsmodulen og begir seg ut i Mars-landskapet.

Nasjonene som sender astronauter opp i rommet, bruker mye tid og penger på å utvikle den perfekte romdrakten. Og de har kommet langt siden Apollo-astronautene småjogget rundt på Månen i sine klumpete (men ganske effektive) drakter på 1960— og 70-tallet. I NASAs Z-2-prosjekt forsøker de å spesialsy en drakt nettopp for opphold på Mars. Drakten har en hard overdel, men med myke deler i leddene, slik at det skal være lettere å bevege seg og å utføre oppdrag på overflaten.

Drakten skal ha en atmosfære astronauten kan puste i, beskytte mot ekstrem kulde og varme, verne mot stråling, den skal ha et kommunikasjonssystem, og den skal kunne gi føde – først og fremst væske – for en lang arbeidsdag.

Her kan du få detaljene: Romdrakten er som et selvforsynt romfartøy

6. Et praktisk kjøretøy

Astronautene på måneferdene Apollo 15, 16 og 17 hadde med seg jeeplignende kjøretøyer. Også ekspedisjoner til Mars vil måtte ha kjøretøyer for å kunne utforske planeten på en vettug mate.

For astronaut Watney blir Mars-roveren en forutsetning for forsøket på å holde seg i live. Og NASA er i full gang med å utvikle et nytt kjøretøy for opphold på Mars og Månen. Ja, det skal til og med kunne brukes som et romfartøy for utforskning av asteroider.

NASA har utviklet et trykksatt kjøretøy, kalt MMSEV, for utforskning på andre romlegemer. Kjøretøyet brukes i dag til treningstokter i ulendt terreng på Jorden.
NASA

De kaller det Multi-Mission Space Exploration Vehicle (MMSEV). Kjøretøyet benyttes i dag i treningsoppdrag på Jorden, og systemet analyseres kontinuerlig for å tilpasse det de utfordringene det vil møte i et barskt Mars-miljø. Se video: Med dette kjøretøyet skal astronautene utforske Mars

7. Fortere og fortere og fortere

Mannskapet som forsøker å komme Watney til unnsetning på Mars, bruker et romfartøy med en såkalt ionemotor. Det er en elektrisk drevet motor som slipper ut ioner gjennom en dyse. Motorens akselerasjon er relativt svak, men bygger konstant opp farten over veldig lang tid. Den dytter romfartøyet fortere og fortere og fortere.

Science fiction? Nei, det er nettopp en slik motor som har ført sonden Dawn til dvergplaneten Ceres og asteroiden Vesta.

Se video: Slik virker ionemotoren på Dawn-sonden