Gjenforeningslykken var stor i 1945 - men for noen hustruer ble fredsdagene en katastrofe
Det var ikke alle som jublende fikk tilbake sin kjære fra eksil frigjøringsvåren 1945. Mens kone og barn satt engstelige i det okkuperte Norge og ventet på far, hadde Regjeringen i London gitt ham lov til å skilles uten at de hjemme fikk vite det.
8. mai i år var det 70 år siden den tyske okkupasjonen under 2. verdenskrig var over. 10. mai skrev Aftenposten om denne mindre ærefulle siden av vår krigshistorie.
Vi fikk mange reaksjoner fra lesere som ikke kjente til dette forholdet, og løfter derfor artikkelen frem på nytt idet året for frigjøringsjubileet går inn i sine siste dager:
Gledesdager som endte i sjokk
Etter frigjøringen møtte mange koner og barn dag etter dag opp på kaien eller jernbanestasjonen. De så etter en etterlengtet ektemann og far som skulle komme hjem fra krigen.
Noen av kvinnene skulle få en fullstendig uventet beskjed: De fikk bekreftet at ektemannen levde, men at han hadde etablert seg med ny familie — med eksilregjeringens velsignelse.
Bigamiloven ble den kalt, loven som den rene mannsregjeringen i London vedtok enstemmig.
Bigamiloven innebar at nordmenn som var i utlandet under krigen og hadde funnet seg en ny kjæreste der, kunne få innvilget skilsmisse fra en intetanende ektefelle og gifte seg på nytt. Flere av de nye, utenlandske konene fikk heller ikke vite at mannen var gift og kanskje også hadde barn fra før.
Ramaskrik – så glemt
Da loven ble kjent i Norge etter krigen, vakte den ramaskrik – før den og dens ofre ble glemt.
Biskop Eivind Berggrav kalte loven «den groveste krenkelse av ekteskapet vi har opplevd i lovs form».
Stortingsrepresentant Ragnhild Varmbo fra Høyre, som tok saken opp i Stortingets spørretime i september 1945, sa at « jeg har ikke ord som er sterke nok til å uttrykke hva vi kvinner følte da vi fikk høre om denne forandringen i skilsmisseloven».
Norge var det eneste av landene i krig som vedtok en slik lov
«Bedre med en død ektemann og far i stedet for skammen»Varmbo siterte en sjømannsenke som mistet sin mann under krigen. Hun hadde sagt at hun «meget heller ville vite at han er død, enn å få høre at vi er blitt skilt og at han har giftet seg på denne måten.» Nå kunne barna beundre hans innsats og ha gode minner for resten av sitt liv, sa hun, i stedet for å skamme seg over ham.
Og skammen hang tungt over ofrene for bigamiloven. Det var slik den gang, at selv en kvinne som hadde ventet trofast på sin mann gjennom harde krigsår – oppdratt, kledt og fødd hans barn på strenge rasjoner – var den som var forventet å bøye nakken, tåle folkesnakket og tie om sin vanskjebne.
Kvinnene orket ikke stå frem
Derfor finnes det ikke mange beretninger om hvordan disse kvinnene selv opplevde å få vite etter krigen at de var blitt skilt for at deres ektemann – med Regjeringens velsignelse – skulle få gifte seg med en ny kjæreste. Og nå er de sannsynligvis borte alle sammen.
I boken «I krig og kjærlighet – om bigamilovens ofre» skriver Astrid Daatland Leira om Randi, som til slutt endte psykisk ødelagt på et pleiehjem. Hun hadde reist til USA etter krigen for å finne sin sjømannsektemann. Da hun banket på hans dør i Brooklyn, ble den åpnet av en gravid kvinne med en liten lyshåret jente ved siden av seg. Kvinnen svarte: «Min mann er dessverre ikke hjemme. Kan jeg hjelpe med noe?»
En kvinne som lot seg intervjue anonymt i Aftenposten mange år etter krigen, fikk i jubelrusen i mai 1945 vite av en venn at mannen hennes hadde funnet seg en ny kvinne mens han oppholdt seg i London. «Mitt bidrag til fredsjubelen var tårer» , sier hun i intervjuet.
«Ingenting å leve av»
I tillegg til fortvilelsen over mannens svik, fikk mange forlatte koner økonomiske bekymringer. Dette var en tid da mange mødre var hjemmeværende og uten utdannelse. Når forsørgeren forsvant for godt, ble det trangt.
«Jeg hadde ingenting å leve av, bidragsplikt fra ham som svek var det aldri snakk om, det kom ingenting fra myndighetene. Vi eksisterte ikke, vi forlatte hustruer» , forteller hun i intervjuet, og understreker at skammen de følte, gjorde at de ikke orket stå frem.
«Jeg vet om hustruer som skiftet navn, som dro til USA, som tok livet av seg, drakk til de ble ødelagt ...» , forteller hun om disse kvinnenes skjebne.
Selv giftet hun seg etter hvert igjen og fikk det godt, og da kom raseriet.
Skrev fånyttes til Kongen og statsministeren«Jeg ble sterk nok til å kjempe for dem som fortsatt måtte leve på forsorgen. En dag marsjerte jeg rett opp til Slottet og overleverte et brev til kong Haakon . I det minnet jeg om den fatale loven – som han må ha kjent til – og fortalte om de forlatte og fortvilte hustruene.» Hun mottok aldri noe svar.
Det kom heller ikke noe ut av et åpent brev til statsminister Einar Gerhardsen , der hun spurte hvordan han hadde samvittighet til å se på at mange av ofrene for London-regjeringens bigamilov måtte leve på forsorgen, mens han selv var kommet tilbake fra fangenskap i Tyskland og blitt lykkelig gjenforent med kone og barn.
Hun var heller ikke snauere enn at hun konfronterte Trygve Lie, som var utenriksminister i London-regjeringen , da hun møtte ham i en middag etter at han var blitt generalsekretær i FN.
Trygve Lie blåste av det«Jeg spurte hvilken hjelp disse forlatte hustruene kunne få. Han studerte neglene sine, trakk nonchalant på skuldrene og sa: Husk, denne loven var jo bare en provisorisk anordning, den var ingen lov, og gjaldt dessuten bare noen få kvinner. Jeg bare så på ham, snudde på hælen og gikk ut og gråt. Uansett hvor jeg vendte meg – det var som å støte på en mur av taushet og likegyldighet.»
Hvordan kunne Norge, som det eneste av landene i krig, vedta en slik lov?
Ifølge forarbeidene var foranledningen en helt spesiell sak der en nordmann som hadde måttet flykte til Sverige, ønsket å skille seg fra sin kone, som var nazist. Hun nektet, og London-regjeringen vedtok loven med den uttalte antagelse at det sikkert ville komme flere saker med gifte norske kvinner som fløy med tyskere.
Vil skape balanse i glorifiseringen
— De laget en lov på bakgrunn av ett enkelttilfelle, sier advokat Elisabeth Wille. Første gang hun hørte historien om loven, hadde hun vanskelig for å tro den. I indignasjon på disse kvinnenes vegne, er hun nå i ferd med å samle dokumentasjon om loven og dens ofre.
Wille er opptatt av at mye av mennenes krigsinnsats er glorifisert, og ønsker å bidra til et mer balansert bilde.
— Dette er en del av historien der kvinnene var uten betydning, sier hun.
Fraternisering eller kollaborering med fienden viste seg å være en høyst sjelden grunn for de senere skilsmissesøknadene. De fleste gifte kvinner og småbarnsmødre under krigen hadde mer enn nok med å forsørge seg og sine barn. London-regjeringen krevde i praksis heller ikke dokumentasjon på at ektefellen arbeidet for eller hadde forhold til nazister.
— Må forstås ut fra eksilmentalitetOgså historikeren Guri Hjeltnes har samlet inn materiale om bigamiloven, og sier at vedtaket må forstås ut fra eksilmentaliteten «vi lever her og nå», der man ikke vet hvor lenge krigen vil vare, og der det ikke er kontakt med familie i hjemlandet.
— Denne mentaliteten kunne blant annet medføre en hjerteskjærende tankeløshet – der nordmenn kom hjem etter krigen uten å ha varslet om at de kom med en ny kone, sier Hjeltnes, som kaller loven kvinnediskriminerende.
Hun opplyser at loven ble vedtatt på bakgrunn av et «utrolig sterkt press fra mange» allerede tidlig i krigen, og at det i stor grad var legasjonen i Stockholm som drev den frem overfor Regjeringen i London.
Det var ikke først og fremst sjøfolk som benyttet seg av loven, som mange har antatt, men oftest nordmenn i administrative posisjoner i Storbritannia, USA og Sverige.
Bigamiloven satte som forutsetning for skilsmisse gjennom det norske Justisdepartementet i London at det ikke var mulig for søkeren å få kontakt med sin ektefelle. Mye kan tyde på at departementet tok lett på dette, for det var i de fleste tilfeller mulig for nordmenn i utlandet å nå sin familie gjennom såkalte Røde Kors-telegrammer.
Nygaardsvold tok ingen selvkritikkAdvokat Wille er, på samme måte som stortingsrepresentant Varmbo i 1945, opptatt av at heller ikke norske myndigheter i London gjorde noe for å underrette ektefellene i Norge om at de var skilt, slik at de kunne ta skritt for å ivareta sine interesser.
Varmbo stilte i Stortinget spørsmål om «hvorfor anordningen ikke ble kunngjort gjennom radio eller gjennom den illegale presse, som andre viktige forordninger.»
Statsminister i London-regjeringen, Johan Nygaardsvold, tok på ingen måte selvkritikk for bigamiloven og dens konsekvenser. I stortingsdebatten høsten 1945 sa han: «Jeg ville ansett det rimelig at man ikke hadde reist all denne blåst omkring spørsmålet nå.»
Han avsluttet sitt innlegg med å beskylde Høyre for å ta opp saken som valgpropaganda, i mangel av «virkelige programsaker» til det nært forestående stortingsvalget.
Også nye koner ble dumpet
Ikke alle krigsromanser holdt. Noen av de nye utenlandske konene ble avvist av sine norske menn etter krigen
I siste halvdel av 1945 kom det ukentlig såkalte «konebåter» fra England til Norge. Da de britiske kvinnene gikk i land, var det flere som ikke ble møtt av sin norske ektemann.
Noen av dem hadde bare mannens navn og adresse på en papirlapp, og måtte selv forsøke å spore ham opp. Enkelte opplevde at han ikke ville vite av dem mer.
Disse kvinnene, som i flere tilfelle også hadde ansvar for små barn, hadde ingen steder å gjøre av seg da de kom til Norge. Noen av dem måtte bare returnere til Storbritannia, skriver Grete Müller i en hovedfagsoppgave.
«Tapre norske menn blir lei hele greia når det blir barneskrik og ansvar»
En trist skjebne rammet også en del av kjærestene til utenlandsnordmenn som ikke hadde inngått formelt ekteskap, men som hadde fått både ekteskapsløfter og barn med dem.
— De trodde på giftermål så snart krigen var slutt, men sporene i form av etterlysningsbrev og de mange bidragssaker tyder på at det var mange triste kvinneskjebner på begge sider av Nordsjøen, skriver Müller.
Mange nordmenn som hadde fått barn med utenlandske kvinner under krigen, betalte ikke barnebidrag. Et brev fra en brigadeprest til Forsvarsdepartementet om tvangstrekk i nordmennenes lønn, førte ikke frem.
Presten skrev følgende i brevet: «Det er ikke, som man skulle tro, de skotske kvinner som sviker, men de tapre norske menn som blir lei hele greia når det blir barneskrik og ansvar og bundethet for hustruen, og ikke bare lek og dans.»
Ønsker kontakt med ofre for bigamiloven
Advokat Elisabeth Wille har samlet dokumentasjon om bigamiloven og arbeider med temaet med tanke på å skrive artikler og eventuelt bok. Hun ønsker kontakt med familiemedlemmer eller andre som ble berørt av loven. Disse kan henvende seg på e-post til ew@advewille.no.
Også historiker og direktør for HL-senteret («Holocaustsenteret») Guri Hjeltnes (guri.hjeltnes@hlsenteret.no) arbeider med en bok om temaet og ønsker kontakt med berørte. Hennes bok, som skal hete "Forlatte hustruer", utgis neste år.
- Les mer:
