Norge

Oss miljøsinker imellom

De ligger begge på verdenstoppen i miljøfarlige utslipp pr. hode. Rett bak dem kommer du og jeg.

Statsråd Helen Bjørnøy (52) tar det pent når den utålmodige BI-professoren Jørgen Randers (61) småbanner i et sett og mener hun må presse enda hardere på for å få Norge ut av miljøsinke-klubben. Foto: TRYGVE INDRELID

  • Forf>trygve Indrelid (foto)
  • <forf>kristin Høiland <

Vi skal møte miljøvernminister Helen Bjørnøy og økonomiprofessor Jørgen Randers mens sjøfugl og fisk bader i olje langs norskekysten, og sinte miljøvernere krever at noe må gjøres litt brennkvikt. Både med oljesølet, CO2-utslippene som fører til klimaendringer, og rike Norges pinlige plass blant miljøsinkene i verden. Det begynner å gå opp for oss at noe må gjøres. Selv uten at Frederic Hauge og Kurt Oddekalv kjefter oss huden full for altfor mye bilkjøring, shopping, feriereiser verden rundt til alle årets tider — og i det hele tatt: For at vi tar oss råd til å nyte livet i et av verdens rikeste land. Og dermed ligger på verdenstoppen i CO2-utslipp pr. hode. Men når hele miljøhylekoret moraliserer som verst, er det nesten mest fristende å fortsette som før. Som alle andre ganger vi har lest skrekkrapporter om klimaendringer, isen som smelter i Arktis og fjerne land som kan bli stående under vann - forever. Det får da være måte på hva hver og en av oss i lille Norge skal ta ansvaret for. Det er vel det vi har en radikal miljøvernminister til å ordne opp i? Jo da. Helen Bjørnøy innrømmer at hun føler presset, og at hun ikke hadde trodd at miljøsaken skulle bli en av landets - og verdens - viktigste politiske saker i 2007. For økonomiprofessor Jørgen Randers kom det enorme miljøfokuset i verdens ledende medier og viktige fora også litt brått på.

Nygrønn bølge.

— Ja, jeg har vært engasjert av miljøvern siden jeg var student i USA og ble tatt av den grønne hippiebølgen på 70-tallet. Da var det et stort engasjement for miljøet i den vestlige verden, til det dabbet nesten helt av sent på 80-tallet en gang. Men de siste 25 årene har jeg følt meg som talsmann for en heller litt smal sak enn for en hovedtrend i tiden, som miljøsaken brått er blitt nå. Siden nyttår har jeg holdt fire klimaforedrag i uken i alt fra NHO til eldresentre, og pågangen er gledelig stor!Den dresskledde professoren er så ivrig, og full av tall og argumenter for et bedre miljø, at det virker som om han går på fornybar energi og har en slags

innebygget miljøkalkulator i hodet. For hver gang vi prøver oss med at det vel ikke kan spille så stor rolle hva vi i bittelille Norge gjør eller ikke gjør til hverdags for å bedre miljøet, har han regnestykket for våre miljøsynder klart. Og det dreier seg om tonnevis av utslipp pr. hode pr. år. Han innrømmer at han selv er blant landets C02-verstinger - på det private planet:Jørgen: Ja, for det første nyter jeg livets goder i et av verdens rikeste og mestforbrukende land. For det andre reiser jeg med fly to-tre ganger i uken for å holde foredrag om miljøvern, og dessuten burde jeg ha byttet til en mye mindre bil forlengst. Da kunne jeg halvert mitt eget CO2-utslipp som nå trolig utgjør 25 tonn pr. år. I Norge er det ennå ikke blitt vanlig å kritisere politikere for skyhøyt personlig C02-utslipp, men engelske aviser meldte nylig at Blair-familiens vinterferie vil produsere 12 tonn C02 - tilsvarende ett års utslipp fra en gjennomsnittsnordmann. Og at våre flyreiser hit og dit gir like mye forurensing i tonn pr. familie som vår bilbruk, er i hvert fall et tankekors. Om det ikke akkurat legger en direkte demper på ferielysten.

Fra helt ut - til hot.

Helen: Når skal du bytte til mindre bil, da? Hun erter professoren litt nå, men er ikke særlig mye bedre i utslippsklassen selv - som travel og reisende statsråd, vel å merke.Som privatperson, før hun kom inn i den rødgrønne regjeringen for fjorten måneder siden, tok hun alltid toget fra Drammen til jobben i Oslo. Og det var mens hun var generalsekretær i Kirkens Bymisjon at hun først traff BI-professor Jørgen Randers. Da var de begge deltagere på et seminar om bedriftenes samfunnsansvar, et tema professoren underviser i på BI, men som den gang ikke var av de hotteste på denne jord. De to ble ikke akkurat kjent da, men Helen Bjørnøy husket godt den engasjerte professoren, og han ledet regjeringens Lavutslippsutvalg, som i høst la frem oppskriften på hvordan Norge kan bli et lavutslippssamfunn. Målet der er opptil 80 prosent mindre klimagassutslipp via diverse tiltak som berører dagliglivet til de fleste av oss - innen 2050.- Er ikke det å somle litt vel lenge, hvis klodens fremtid virkelig står i fare?Jørgen: Jo, det er egentlig altfor lenge, sett fra mitt utålmodige ståsted. Men det å endre en mengde vaner og uvaner for oss alle, tar sin tid.- Men kanskje har det omsider gått opp for oss at noe nå MÅ gjøres, og hvorfor da ikke gjøre det som monner mest så fort som mulig - nemlig kutte drastisk ned på bilkjøring?Helen: Det tar tid å ta igjen et så stort etterslep på miljøsiden. Fra å være langt fremme i miljøspørsmålet en periode på 70-tallet, mangler vi nå mye av det som skal til for at folk flest kan velge et miljøvennlig dagligliv. Derfor er det nødvendig med en omfattende samfunnsendring. Men det vil hjelpe hvis folk får mindre biler, tettere hus og vi alle betaler klimakvoter når vi flyr.

Puslete og tregt.

Men så skremt er vi plutselig blitt på jordklodens vegne at politikerprat om pellets og isolasjon virker litt puslete som en stor miljøredningsaksjon.Det må da være mulig for en minister med makt å stille krav til både hver og en av oss og til industrien. Så vi kommer raskere ut av miljøsinkeklubben, der vi nå ligger sammen med USA - med Sverige langt foran i den grønne elitedivisjonen, irriterende nok. Og California vedtok nylig verdens mest ambisiøse mål for CO2-kutt.Hvordan i all verden kom Norge såpass i bakleksen at det vil ta over 50 år før vi får lagt om produksjon og vaner til et utslippsnivå som er globalt bærekraftig? Vi får et avisutklipp av Helen Bjørnøy da vi møter henne på kontoret - som kanskje forklarer noe - men neppe alt:"Snakker du om klimaendringer, kan du ikke tie om kapitalismen", skriver filosof Arne Johan Vetlesen i en kronikk i Klassekampen, den dagen vi møtes på miljøvernministerens kontor.

Mer press trengs.

Krass kritikk av kapitalismen var noe vi drev mye med på det radikale 70-tallet, og da var sjelden statsråder opptatt av den slags. Da gikk vekst og velstand hånd i hånd både i Høyre og Arbeiderpartiet. Men siden den gang er veksten i landet blitt så stor at mange også i Høyre nå hevder at velstanden rett og slett må bremses for at miljøet skal reddes. Men siden vi i Norge valgte vekk formynderstaten en gang på 90-tallet til fordel for mest mulig valgfrihet, er det kanskje lite selv en kapitalismekritisk statsråd fra SV kan gjøre - uten at folket heller velger Frp ved neste valg? Jørgen: Ja, det er helt klart et problem at vi ikke vil senke eget forbruk, eller betale miljøavgifter - men like fullt krever at politikerne skal gjøre noe med miljøet. Fort. Det er bra SV er i regjering som en pådriver, men de burde presset enda hardere på for å få til raskere tiltak. Arbeiderpartiet, som jeg selv har stemt på i alle år, er altfor redd for å utfordre industrien. Det er fullt mulig å vedta mye raskere miljøtiltak enn det Regjeringen til nå har gjort. Teknologisk ligger Norge aller fremst i verden, og kan utvikle renseanlegg og miljøvennlig teknologi mye raskere enn den fristen politikerne har gitt.- Men ingen kapitalister gjør vel noe de ikke tjener penger på? Jørgen: Nei. Men vi som slipper ut så mye CO2 gjennom olje- og gassutvinning i stor skala, må ta et spesielt ansvar for å rense opp etter oss. Og Regjeringen kan bevilge forskningsmidler til utvikling av et gassrenseanlegg på Kårstø, som kan stå klart lenge før 2014.Om Helen Bjørnøy vil bevilge den milliarden det ifølge Randers vil koste å skape et pionérrenseanlegg, vil hun ikke svare på. Men innrømmer at det er et godt forslag.Helen: Ja, det er ubehagelig og litt pinlig at vi er blant verdens miljøverstinger. Og jeg personlig mener at vi i oljelandet Norge må gjøre en kraftinnsats for å hindre at miljøet blir verre. - Dere kan jo legge på bensinavgiften noen få prosent, så synker vel både bilbruk og miljøfarlige utslipp med det samme?Jørgen: Det mener jeg vi burde gjort forlengst. Men jeg er jo ikke politiker på valg. . .

Miljømasekråker.

Nei, det spørs om en politiker som ønsker gjenvalg tør terge oss med økt bensinpris eller andre avgifter som hindrer fri bilbruk og andre friheter vi har fått. Men kanskje begynner vi å bli både mette og matte av alle valgene? Av å kjøre rundt og lete etter byens billigste bensin, mens tanken tømmes. Eller bruke tid på å finne den billige flyreisen som kan ta oss på shoppingtur til et litt billigere land, mens skapet i grunnen er mer enn fullt nok fra før? Men kanskje er det som det het i gamle dager, at mye vil ha mer. Og at det er en umulig jobb for en politiker, eller en hel regjering, for den saks skyld, å få oss over på litt mindre forbrukende tanker?Helen: Jeg er ukuelig optimist, og tror det er mulig å gjøre mye for å endre vaner. Jeg er veldig glad for det enorme miljøengasjementet som nå viser seg. Jørgen Randers tilhører den utålmodige typen, og han peprer både oss og statsråden med gode råd til "hvordan vi kan gjøre noe nu - for det begynner virkelig å haste noe helt jævli. . ."Dette sier han såpass ofte, og i en sammenstilling av veltalt riksmål og litt mer rølpete aktivistspråk, at han mot slutten av intervjuet ber statsråden om unnskyldning for all banningen. Hun bare ler, og virker hverken støtt av litt banning eller alle hasteforslagene den utålmodige økonomiprofessoren forkledd som businessmann på første klasse hiver ut i debatten på statsrådens kontor. Der det henger femten miljøministre på veggen, og den alle mektigste fikk en miljøkommisjon oppkalt etter seg. Jørgen: Om det haster å gjøre noe? Ja, jøssenavn - vi er jo nu blant verdens verste miljøsvin!Og han snakker ikke bare om søppelet vi slenger fra oss overalt. Helen Bjørnøy er minister for miljø, Jørgen Randers professor med grønt engasjement. Begge synes det er pinlig å være miljøsinker.