Ingen sender flere av sine til Afghanistan

Mange norske soldater i Afghanistan kommer fra småkommuner i Troms, Hedmark og Oppland. Fjellbygda Lesja lengst nord i Gudbrandsdalen med litt over 2000 innbyggere har send minst ti av sine i kamp de siste tre årene. Flere står klare til å dra.

Dan Øwre (27) (f.v.), Jan Doseth (38), Aleksander Skotte (25) og Bjørnar Vik (23) fra Lesja, sier det var opplevelsestrang som gjorde at de dro til Afghanistan. Kjæresten til Skotte, Eirin Heggvold (24) (i midten), er fra nabokommunen Oppland. - De beste seks månedene i mitt liv, sier hun om Afghanistan.
  • Monica Strømdahl

FOR AKKURAT TO ÅR SIDEN, klokken 04.45 den 14. august 2008, avfyres tre raketter fra nordøst mot Kabul flyplass. ISAF-styrkene som forsvarer flystripen er under angrep fra Taliban.

Bjørnar Vik (23) løper til nærmeste dekningsområde. Plutselig får han et slag på skulderen.

– Bjørnar, er det deg?

Bak ham står naboen Jan Doseth (38) fra fjellbygda Lesja lengst nord i Gudbrandsdalen. Begge er like langt hjemmefra, men likevel nærmere enn de tror.

For i kontingenten det året er de på et tidspunkt syv lesjinger i Afghanistan. De siste tre årene har minst ti fra kommunen med 2174 innbyggere dratt i krigen.

Ingen andre kommuner, med unntak av steder med forsvarssentre, sender flere pr. tusen menn i alderen 20 til 39 år.

Fjellkommuner

Det viser tall Aftenposten har fått tilgang til fra Forsvarets Personelltjenester. De viser hvor de norske soldatene i ISAF-tjeneste de siste tre årene kommer fra, og inkluderer også soldater under opptrening til å reise ut.

Fylkene Troms, Hedmark og Oppland dominerer statistikken, mens Sørlandet og Vestlandet sender færrest.

På kommunenivå peker enkelte kommunetyper seg ut. Kommuner med forsvarsbaser, som Åmot i Hedmark og Bardu og Målselv i Troms, er svært sterkt representert – noe som dels skyldes tilflytting av forsvarspersonell. Nabokommuner til slike forsvarsbaser utpeker seg likeså.

Flere har imidlertid en helt annen fellesnevner: De er små kommuner med nærhet til fjellene.

Derfor drar de

— Det er jo lite annet arbeid på Lesja, sier Dan Øwre (27), selv yrkessoldat. Han har vært ute i to omganger. I august drar han til Afghanistan igjen.

— Jeg reiste til Afghanistan fordi jeg ikke hadde noen jobb å gå til og ikke hadde noen spesiell plan. Det virket som noe jeg hadde lyst til å oppleve, sier Aleksander Skotte (25).

Han står på tunet utenfor foreldrenes gård, med utsyn til fjellene i vest.

Nesten én av tre i kommunen jobber i landbruket. Selv skal Skotte kanskje ta over gården, men det er storesøster som har odel.

Nå går han arbeidsledig, og er usikker på om han vil studere.

I Lesja tar bare 12 prosent av menn over 16 år høyere utdanning. Landsgjennomsnittet er dobbelt så høyt.

- Er det status å dra til Afghanistan?

— Klart det er, blunker 18-årige Sjur Øverli. Han er elektrikerlærling og vil også i krigen.

— Jeg har lyst til å dra ut. Mest fordi man tjener så bra der. Det er der det skjer, sier han.

18-åringen vil likevel bli boende på Lesja på sikt. Storbyen frister ikke. Afghanistan ligger nærmere enn Oslo.

Hilde Tordhold (17) (t.h.) og Sjur Øverli (18) fra Lesja vil til Afghanistan. Venninnen Ingeborg Noren (19) (t.v.) synes ikke¿ krigen frister. Hun vil studere arabisk, og ser ikke for seg å flytte tilbake til hjembygda før hun blir pensjonist. FOTO: MONICA STRØMDAHL

Halvard Vike, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, tror mange føler det slik.— For ungdom i utkantstrøk er det ikke nødvendigvis så mange karrièremuligheter. For mange er en karrière i Forsvaret et alternativ til en konvensjonell karrière i byen, som i større og større grad blir feminisert, sier han.

Ikke de første

De ti som har dratt fra Lesja er ikke de første herfra som har dratt på utenlandsoppdrag. Krigshistoriker Egil Ulateig, selv lesjing, forteller at det var flere som dro til Gaza og Libanon for FN på 1960- og 1970-tallet. Han mener det er en klar sammenheng.

Flere av dem som har vært i Afghanistan fra Lesja har selv en onkel eller bestefar som har tjenestegjort i Libanon eller i Tysklandsbrigaden.

— Men jeg vet ikke om det hadde betydning for at jeg dro, sier Skotte.

Kjæresten hans, Eirin Heggvold (24), er imidlertid overbevist om at det var farens fortellinger fra Libanon som gjorde at hun dro til Afghanistan. Hun kommer fra nabokommunen Oppdal, men traff kjæresten Skotte i Afghanistan.

Eirin Heggvold (24) fra Oppdal møtte kjæresten i Afghanistan i 2008. FOTO: MONICA STRØMDAHL

På steder med forsvarsbaser ser man en tydelig smitteeffekt.— I forsvarskommuner er det er sterk mekanisme i at Forsvaret er så synlig. Det er mange i grønn uniform å se i byen, sier seniorforsker Torunn Laugen Haaland ved Institutt for forsvarsstudier (IFS).

Det tror også bataljonssjef i Telemark Bataljon, oberstløytnant Frank Stølan.

— Jeg tror nok at Hæren generelt har mye folk med geografisk tilhørighet til garnisoner. Vi ser at flere finner en naturlig vei til Forsvaret hvis de kommer fra Østerdalen eller indre Troms, enn hvis de er oppvokst i Sogn og Fjordane, sier han.

Også lillesøster

Stølan sier mange søker seg inn i forsvaret på bakgrunn av hva de hører fra kamerater.

— Den effekten blir kanskje sterkere på mindre steder, sier han.

Hilde Tordhol (17) har hørt om Afghanistan fra storebror, som er ute for andre gang. Han jobber i saniteten og «plukker opp sårede». Nå vil også lillesøster dra ut, som sykepleier.

— Det virker spennende, det lille han forteller.

- Hva forteller han?

Tenåringsjenta i de hvite buksene nøler. Som om hun tror vi ikke bør høre hva krig egentlig er.

— En gang de skulle lage skyttergraver, kom de i kontakt med en umerket grav.

Fra skolegården vi står på brer de åkerkledte dalsidene seg ut til hver side. Over oss bryter solen gjennom skyene. Det er helt stille, bortsett fra suset fra bilene på riksveien.

- Hva sier foreldrene dine til at begge barna vil til Afghanistan?

— De synes det er bra at vi kommer oss ut og opplever noe. De sier det er nesten like farlig å kjøre i trafikken her, med rånere som ligger i 140 km/t.

Skytterlag

Skotte og de andre trekker frem interessen for friluftsliv og jakt som en viktig faktor for at de trivdes i Forsvaret og endte opp i Afghanistan. Flere av dem som drar, har vært aktive i Lesja skytterlag, som også har fostret skiskyttersøsknene Lars og Tora Berger. I kommunen er det totalt tre skytterlag og fire skytebaner.

De sier det er nesten like farlig å kjøre i trafikken her, med rånere som ligger i 140 km/t.
Hilde Tordhol (17) Ingen tilfeldighet, ifølge professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Frank Aarebrot. Han sier bygdenes dominans i militæret har «urgamle røtter».

— Siden dansketiden og frem til 1855 var det bare bygdeungdommen som gjorde militærtjeneste. Først senere ble det verneplikt for byene. Militærtradisjonen fra bygdene ble deretter ivaretatt gjennom den frivillige skytterlagsbevegelsen, en slags fordekt geriljahær, som rekrutterte fra de deler av landet der folk var vant til våpen.

Sosialantropolog Vike mener også å spore en tendens til at bygdene er mer militærvennlige og sterkere preget av maskuline verdier, i motsetning til militærskepsisen og pasifismen som brer om seg som «urbane middelklasseverdier» i byene.

Ikke idealisme

Torunn Laugen Haaland ved IFS har forsket på hva som driver dem som verver seg.

— De har ulike motiver for å ville reise ut, noen gjør det av eventyrlyst, for opplevelsens skyld, noen fordi kamerater har vært der og anbefalt det. Og så er det jo ålreit betalt. Så har du de som reiser ut fordi de ønsker en karrière i Forsvaret hjemme, sier hun. Idealismen blant soldatene er ikke avgjørende ved utreise, mener forskeren.

— Jeg tror ikke at det er mange som reiser fordi de er opptatt av Afghanistan, men når de kommer dit tror jeg de opplever et sterkt ønske om å gjøre noe med situasjonen de møter der, sier hun.

Den beskrivelsen kjenner Dan Øwre seg igjen i. Han sier han ikke er interessert i storpolitikk, han reiser for å «gjøre en jobb».

Bekymret

Samtidig har bildene av barføtte barn i bitende kulde bitt seg fast.

En av soldatmødrene i Lesja er redd for at bildene fra krigen ikke skal slippe taket.

— Jeg er mest bekymret for de psykiske senskadene. De snakker jo ikke så mye om det, sier hun.

Moren tror den høye Afghanistan-andelen kan ha sammenheng med at bygdeungdommen tidlig må klare seg selv.

— Vi sender jo fra oss ungene våre når de er 16 år, for å gå på videregående. Kanskje de blir voksne tidlig, undrer hun.

Ingeborg Noren (19), som selv vil studere utenbygds, har en annen forklaring.

— Kanskje militæret er eneste muligheten ut herfra for mange, og da blir det Afghanistan.

Ingeborg Noren (19) vil studere utenbygds enn dra å til Afghanistan. FOTO: MONICA STRØMDAHL
Klikk for større grafikk.
Klikk for større grafikk.