Utvandrerne som bukket under
For tusenvis av nordmenn endte utvandringen til Nord-Amerika på 1800-tallet med tap og fattigdom, sykdom og i verste fall død. Historien om det forjettede land har også en bakside.
Beretningene om dem som ikke lyktes har lett for å bli glemt når historien til det store flertall skrives ned. I boken Drømmen om Amerika har Sverre Mørkhagen også tatt for seg drømmene som sluknet.
Flertallet av de vel én million nordmenn som utvandret fra Norge til Amerika mellom 1825 og 1975, fant et nytt fotfeste i den nye verden selv om det kostet, særlig for første generasjons utvandrere.
- Av de rundt 600 000 som utvandret bare på 1800-tallet klarte flertallet seg noenlunde bra, forteller Sverre Mørkhagen.
- Men mange av de første nybyggerne slet hardt, og noen bukket altså under. Neste generasjon fikk det litt bedre, takket være at forgjengerne, deres foreldre eller andre slektninger, hadde etablert gårdene og drevet opp dyrkningsarealene. I tillegg var det da etablert et transportsystem for frakt av de landbruksproduktene bøndene dyrket og solgte. Skjønt allerede så tidlig som i 1860-1870-årene klaget svært mange på jernbaneselskapene, som med sitt transportmonopol visste å tyne bøndene, deriblant mange nordmenn.
Nordmenn deltok i Ukraina-massakrer
Fralurt penger
Mange av de norske innvandrerne gikk på en smell allerede ved ankomsten til den Nye verden, enten det var i New York eller i Quebec i Canada. Mørkhagen skriver:
«... selvoppnevnte hjelpere trengte seg på de forfjamsede nyankomne innvandrerne like etter landgangen. Runnerne tilbød tjenester til de lettere fortapte menneskene som vanligvis ikke engang kunne språket. Mange ble lurt til å gi fra seg mer enn nødvendig av hardt tiltrengte penger, ofte uten en gang å få hjelpen de ble forespeilt — det hendte til og med at folk lot seg lure til å kjøpe noe som så ut som billetter, men som var helt verdiløse stykker papir.»
- Veldig mange hadde egentlig for lite penger ved ankomsten. Og noen kom uten penger i det hele tatt. De færreste og heldigste ble hjulpet av en vennlig innstilt kaptein som ga dem såpass at de nådde ut til Midtvesten, opplyser Mørkhagen.
De fleste norske nybyggerne var bønder. Og nesten alle rømte fra trange kår og fattigdom i hjemlandet. Vel fremme i Amerika gjaldt det å komme først dit hvor nytt regjeringsland ble tilbudt for salg, hvis ikke kunne man lett betale for mye, og til og med bli bedratt på steder hvor et fungerende rettsapparat ennå ikke var kommet på plass.
Reddet av Chicagos jobbmarked
Chicago skulle bli en hovedinnfallsport for mange norske. Fra å være bare en plass med et fåtall hus i 1834, ble Chicago med 4500 innbyggere erklært som by bare tre år senere, i 1837. Så eksploderte det. I 1850 hadde Chicago 30 000 innbyggere, ti år senere 112 000, og i 1870 hele 300 000 innbyggere. Fordi byen vokste så fort ble det også skapt mye arbeid, med mange muligheter for å tjene penger.
- Chicagos jobbmarked ble redningen for mange nordmenn, ikke minst for mange vossinger som ankom i årene før og etter 1840 uten penger, påpeker Mørkhagen.
- Det største byggeprosjektet av dem alle var likevel byggingen av en 15 mil lang kanal fra Michigan-sjøen mot vest-sørvest til Illinois River, som igjen skulle gi videre forbindelse til elvene Mississippi og Missouri. Slik ble et enormt transportnettverk knyttet sammen. Men svært mange døde under arbeidet pga. sykdommer som malaria og dysenteri, inkludert nordmenn. Det var også ut fra Chicago mange nordmenn den første tiden reiste til sine nybyggerområder, særlig sør og vest for Michigan-sjøen og hvor de store tragediene med tap av norske liv utspant seg.
Den velstående bonden Ole Aasland fra Flesberg i Numedal, som utvandret med 20 fattige medmennesker i 1838, ble i Murray (senere kalt Kendall) ved Ontariosjøen lurt til å kjøpe 2400 mål land til en for høy pris i Fort Wayne, Indiania. Da han omsider kom frem viste det seg å være i hovedsak verdiløs sumpmark. De forsøkte likevel å etablere seg, men etter kort tid ble flere folk syke, trolig pga. malaria. Flere døde innen Aasland brøt opp og returnerte til Murray.
Insekter, kulde og flom
Aaslands misære ble likevel overgått av Beaver Creek-tragedien som fant sted året før. Under ledelse av Ole Rynning etablerte en gruppe fra bergensskuta «Ægir» seg i Beaver Creek rett sør for Chicago. Muligens ble han forledet til å velge dette området som også var sumpete, med tett kratt på begge sider av elven og med mye stillestående vann og tilhørende farer for smittebærende insekter. Under befaring i tørt vær sommerstid hadde området sett frodig og forlokkende ut. En gruppe på rundt 50 nordmenn etablerte seg og bygget hus sommeren 1837. Så kom høstregnet. Sverre Mørkhagen skriver:
«Med høstregnet steg vannstanden i elver og bekker, vannet nådde over breddene, fløt utover de store jordflatene og ble til gressfylte, grunne sølete dammer, her og der små innsjøer. Alt ble vått, kaldt og tungt. Med synkende temperatur blandet nysnøen seg med vannet til et lag av sørpe og is. Nå begynte folk å bli syke..»
Døde i hopetall
Utpå sommeren 1838 ble det igjen fuktig og varmt i Beaver Creek. Igjen spredte det seg malaria, tyfoidfeber og andre bakteriesykdommer. Rynning som hadde deltatt i det før omtalte kanalarbeidet, ble syk og døde. Den påfølgende høsten og vinteren døde enda flere. Til slutt manglet de materialer til kister. Denne norske kolonien bukket helt under. Mellom fem og ti overlevende rømte vekk i løpet av 1839 uten å bry seg om å få penger for sine eiendommer, sistemann i 1840.
Målt i antall døde gikk det likevel verst i Muskego, rett vest for Michigansjøen, utenfor dagens Milwaukee. Selv om den norske kolonien her ikke gikk til grunne, kan antall norske dødsofre som følge av sykdom ha nådd opp i et halvt tusen.
- Til Muskego dro i hovedsak haugianere fra Drammen, samt folk fra Telemark, forteller Mørkhagen.
- I 1843 ble det anslått at mellom 1500 og 2000 nordmenn holdt til her, samme år som det brøt ut epidemier i form av malaria, tyfus og difteri. Men til tross for sykdomsutbruddene fortsatt nybyggere å strømme til stedet som stort sett bare besto av enkle hus på ofte ikke mer enn 20 kvadratmeter. I hvert hus kunne det oppholde seg mellom 10 og 20 mennesker. Slik ble stadig flere smittet. De måtte etter hvert ta i bruk en låve til mottaksstasjon. Snart døde to-tre personer daglig. Kolonien overlevde imidlertid, men om vi sier at 25 prosent da var døde er det neppe en overdrivelse. I Muskego ble forøvrig den første norske kirken i Nord-Amerika bygget, i 1845. Også den første norske avisen utkom her.
Indianerangrep
De fleste nordmenn slo seg ned i stater som Wisconsin, Iowa, Minnesota og Nord- og Sør-Dakota. Sør i Minnesota ødela rotter og trost avlingene flere år på rad i 1850-årene. Folk måtte overleve på fisk, røtter og hasselnøtter. Da åkrene i 1858 endelig så ut til å gi avling, ble alt ødelagt av regnstormer, i tillegg til at alt høy og halm ble vasket bort. Mange husdyr sultet ihjel og dermed ble også melken borte. Til slutt ga de fleste opp og reiste vekk.
Mange norske kom så sent ut til nybyggerstrøkene at de ble tvunget til å slå seg ned i periferiområdene. Det gjorde dem til lett bytte for indianerangrep.
En massakre utført av siouxindianere ved Spirit Lake i Iowa i 1856, og straks etter ved Springfield i Minnesota, berørte over et halvt hundre norske innvandrere og skremte enda flere. I 1862 gikk utsultede indianere, som ikke hadde fått den mat de var lovet i henhold til den inngåtte traktaten, til krig mot de hvite i Minnesota. Mange norske i mindre bosetninger ble angrepet og drept. Nordmenn falt også som ofre for indianernes vrede i angrep mot Fort Ridgely og området Lake Park, mellom elven (ikke staten) Minnesota og Mississippi. Mange ble drept mens de holdt på med innhøsting, kvinner og særlig døtre ble bortført. Selv om indianerne til slutt ble slått tilbake, lå mange menneskers livsverk i ruiner. 303 indianere ble senere dødsdømt. President Abraham Lincoln reduserte likevel antallet til 39, som 26. desember 1862 ble hengt for voldtekt og mord.
Krig og gull
Norske tap mot indianerne var likevel for småtterier i regne. Langt flere nordmenn, anslagsvis rundt ett tusen skulle dø i den amerikanske borgerkrigen der i alt 6500 norske eller norskættede sloss. Bare Wisconsin-regimentet, der 90 prosent var norske immigranter, hadde 336 døde under krigen, de fleste riktignok av sykdom.
Flere enkeltskjebner gikk også til grunne eller bare forsvant under gullrushet fra 1849 i California, som offer for slagsmål, mord og overfall, sult, tørst og sykdom. Det sier litt at drømmenes mål, ett av sentrene for gullgravervirksomheten, ble kalt for «Hangtown».
Selv om mange lyktes var Amerika også de tapte drømmers land.
