Norge

De mest kontroversielle sakene i Forsvaret siden den kalde krigen

Milliardbasene som ble lagt ned. Politikeres angrep på soldatene i Afghanistan. Boken «Balansegang» lister opp kontroversielle saker etter den kalde krigen. Her er åtte utvalgte.

Både Forsvaret og politiet fikk kritikk for manglende beredskap etter «22. juli».
  • Sveinung Berg Bentzrød
    Sveinung Berg Bentzrød
    Journalist

Hva skjedde med Forsvaret etter den kalde krigen? Og hvorfor skjedde det? Hvem tvang gjennom endringene og hvem kjempet i mot?

Over 400 sider i boken «Balansegang», fra Institutt for forsvarsstudier, Forsvarsets Høgskole, gis svarene.

Og: Mellom omtale av økonomi, politisk tautrekking og endrede trusselbilder tar forskerne bak boken for seg flere av de mest kontroversielle sakene i Forsvaret de siste 10-20 årene.

1) Forsvaret var likevel ingen blålysetat:

Politiet og justissektoren fikk mest kritikk for manglende beredskap «22. juli». Men også Forsvaret ble kritisert for mangel på tilgjengelige vaktmannskaper på kort varsel.

«Vi får bare stille med det vi har i henhold til situasjonen der og da. Vi er ingen blålysetat på linje med politi og helsevesenet, men vi prøver a gjøre det bedre enn det kravet som er stilt,» uttalte presseoffiser John Espen Lien ved Forsvarets operative hovedkvarter underveis til VG.

Dette står i skarp kontrast til at daværende forsvarssjef Harald Sunde hadde brukt «brannstasjon» som bilde på Forsvarets oppdrag.

Det ble avslørt at det aldri hadde vært meningen at «Innsatsforsvaret», som Forsvaret selv kalte seg, skulle kunne stille store styrker på timers varsel. Dette til tross for at Forsvaret internt konstaterte at «De mest sannsynlige direkte utfordringer mot Norges sikkerhet, suverenitet og interesser vil vare begrenset i omfang […]. Til gjengjeld vil disse utfordringene kunne materialisere seg raskt, med tilsvarende krav til hurtig handtering fra myndighetenes side.»

2) Da Heimervernets beste avdelinger ble nullet ut av Forsvaret:

I 2011 bestemte forsvarssjef Harald Sunde seg for å legge ned de såkalte HV-016 troppene, de best trente og høyest prioriterte

avdelingene i Heimevernets innsatsstyrker. Tillitsmenn i avdelingene allierte seg med fagbevegelsen, Landsrådet for Heimevernet, Ombudsmannen for Forsvaret, og stortingsopposisjonen.

HV-016 i sving. Avdelingene ble regnet som de desidert beste i Heimevernet før de ble nullet ut.

«Sterke følelser og interesser stod mot hverandre i en prosess som vanskelig kan betegnes som annet enn uryddig,» skriver forfatterne i «Balansegang».

De kler i tur og orden av argumentene som i tur og orden ble benyttet for å avvikle avdelingene, som omstillingsbehov, at avdelingene hadde overlevd ved en forglemmelse, at de var ute av kontroll, at de var utdatert etter den kalde krigen, at oppgavene var borte, og at man sparte opp til 20 millioner kroner.

Plutselig ønsket ikke HV fortelle hvor mye de sparte på nedleggelsen av HV-016.

«Utenom forsvarsledelsen var det ikke mange som forsto beslutningen,» skriver forfatterne.

«Snarere fremstod 016-avdelingene som nærmest skreddersydd for det omstilte innsatsforsvaret. De hadde kort responstid, var kjent som kompetente, velutrustede og motiverte, og innrettet mot oppgaver som passet godt i inn det «nye» trusselbildet.

Alt i alt fremstår nedleggelsen av 016 som en besynderlig affære, og i et omstillingsperspektiv direkte kontraproduktiv (mot sin hensikt), både med tanke på beredskap og bærekraft,» heter det i boken.

Og:

«I 016-saken opptrådte forsvarssjefen på en måte som få forstod, som satte statsråden (Grete Faremo) i forlegenhet, og som fremmedgjorde viktige støttespillere.»

Dagens forsvarsminister Ine Eriksen Søreide uttalte seg lenge som om det var aktuelt å gjeninnføre HV-016. Her forteller hun hvorfor det likevel ikke ble noe av.

3) Opprør om norsk krigerkultur i Afghanistan

I 2010-2011 gjallet utrop som «til Valhall» og «krig er bedre enn sex» hos enkelte soldater i Afghanistan, og i norsk presse.

Et fokus på norsk krigerkultur kom samtidig som betydelig oppmerksomhet ble rettet mot uregelmessigheter ved utenlandske styrkers fremferd i Afghanistan, som i den danske dokumentarfilmen «Armadillo».

tkmuBL9C3643_doc6mak1995qiff96ku2hd-uE_epeVk1g.jpg

«De som hadde advart mot bivirkningene av profesjonalisering og «krigerkultur» hadde tilsynelatende fatt rett. Forsvarsministeren og forsvarssjefen så seg nødt til a reagere tydelig, og gikk hardt ut. Grete Faremo betegnet soldatenes uttalelser som «uakseptable» og «sjokkerende».

Men som «Balansegang» beskriver, forsvarsledelsens kraftige reaksjon og medietrykket gjorde at stemningen snudde i soldatens favør.

Det ble påpekt at avstanden mellom departementskorridorene og felten virket vel stor, og ledelsen ble kritisert for at de ensidig og offentlig fordømte sine egne ansatte uten at saken var gransket.

Selv om en reaksjon var på sin plass, fremstår Sunde og Faremos markering som «noe overdreven», heter det i «Balansegang».

I sentrum for kritikken sto major Rune Wenneberg. I denne artikkelen beskriver han nettopp avstanden mellom slagmarken og ledelse hjemme.

Slik forandret kampene i Afghanistan politikerne – og Forsvaret

Da flere norske soldater omkom i Afghanistan i 2010, under de hardeste kampene norske soldater hadde deltatt i siden 2. verdenskrig, fikk det mye til å skje.

Fra å være en organisasjon som planla for hvordan en krig kunne være ble Forsvaret profesjonalisert, med fersk krigserfaring.

Plutselig var det svært avgjørende for norske offiserer som ville rykke opp å ha vært i Afghanistan.

Norsk spesialsoldat på motorsykkel.

Det ble om å gjøre å ta vare på befal som hadde den nødvendige kompetansen «på bakken», side ved side med soldatene.

Den vanskelige situasjonen for mange av veteranene fra Libanon— og andre oppdrag utenlands dukket opp på ny, noe som tvang frem bedre ordninger og at Forsvaret selv tok ansvar for veteraner.

I denne rapporten fortelles det om hvordan veteranene har fått det bedre.

Igjen ble det aktuelt å dekorere norske soldater for krigsinnsats.

4) Hæren kan bare forsvare en bydel i Oslo

Den 28. januar 2008 holdt generalmajor Robert Mood, sjef for Hæren, ett av de sterkeste foredragene i Oslo Militære Samfunds historie.

Her slo han nøkternt fast at Hæren kun var «i stand til a kontrollere omradet mellom Sinsen og Røa (…) forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har», og at motstand mot «et tradisjonelt angrep fra en seriøs aktør» ville utgjøre et «symbolsk kollektivt selvmord».

I «Balansegang» heter det:

«For mange fremstod Mood som en heroisk varsler som fortalte offentligheten hvordan det egentlig sto til med Forsvaret. Innad i Hæren hadde han stor oppslutning, og for omstillingsskeptikerne ble hans utsagn den endelige bekreftelsen på hvor galt det hele hadde ført av sted.

I forsvarsledelsen, departementet og andre deler av Forsvaret, ble utspillet oppfattet som et illojalt og lite konstruktivt forsøk på å fremheve egen forsvarsgren på bekostning av helheten.»

Både forsvarssjef Sverre Diesen og den kommende sjefen for Forsvarsstaben, Jan Eirik Finseth, reagerte negativt.

Forfatterne av «Balansegang» konkluderer med at Moods uttalelse, som høstet stor respekt utenfra, synliggjorde at Hæren slet mest av alle grener med å finne sin rolle i de store omstillingene. På åtte år var Hæren i praksis redusert fra 100.130 personer til 7000.

5) Prosjektene som snublet:

Det har ifølge «Balansegang» vært mange sidespor og mislykkede satsinger. Forfatterne lister opp noen, som «Forsvarets innsatsstyrke» (et ambisiøst forsøk på bygge opp en reaksjonsrask hærstyrke) , som «raskt viste seg urealistisk og i ettertid må kunne betegnes som noe av et departementalt skrivebordsprodukt.

Lite skryt tildeles også satsinger som Divisjon 2000 og modernisering av kystfort.

Heller ikke planer om kryssermissiler, stridshelikoptre og en luftmobil bataljon ble realisert.

«Det må imidlertid understrekes at slike prosjekter etter alt a dømme har spilt en viktig rolle i å stimulere til nytenkning og en mer grunnleggende diskusjon om Forsvarets kapasiteter,» skriver forfatterne.

6) Velstandsøkning i Norge – men ikke i Forsvaret

Hele den rod-gronne regjeringstiden fra 2005 hadde vart preget av solide statsfinanser og sterk vekst i det offentliges utgifter. Mellom 2005 og 2012 økte statsbudsjettet fra i overkant av 900 til over 1200 milliarder kroner. Dette ga en kraftig økning i de fleste sektorer – spesielt innenfor helse og omsorg, justis, kunnskaps-, kultur- og kommunesektorene.

Forsvarssektoren, derimot, hadde den minste veksten av samtlige sektorer. I tillegg sank Forsvarsdepartementets relative andel av statsbudsjettet fra 4,1 til 3,4 prosent.

Ut fra et slikt perspektiv fremstår knapt bedringen i Forsvaret under de rødgrønne som noen satsing, kommenterer forskerne i «Balansegang».

7) Bløffen om «omstillingen ferdig»

Den 12. desember 2012 besøkte daværende statsminister Jens Stoltenberg Rena leir nord for Elverum. Her holder Telemark bataljon og Hærens spesialsoldater til. Mange som møtte Stoltenberg skulle enten til Afghanistan eller hadde vært der flere ganger.

I en tale fastslo Stolenberg at Forsvaret i all hovedsak «var der det skulle vare».

Daværende statsminister Jens Stoltenberg på besøk hos soldatene på Rena.

De enorme omstillingene, som hadde pågått i 12 år, hadde redusert Forsvaret fra 110.000 til 7000, var nå fullført.

«Det har koste mye for mange, men i dag ser vi resultatet,» sa Stoltenberg.

Men han tok feil, konstaterer forfatterne bak «Balansegang». Forsvaret er i full gang med nye, dramatiske omstillinger.

8) Milliardbasen som ble skrotet:

Olavsvern var Sjøforsvarets base i Tromsø. Den skulle støtte ubåter og MTB-er, men også lokale sjøstridskrefter og kystartilleri, ved mobilisering.

I 2001 ville Stoltenberg-regjeringen legge den ned. Men Stortinget sa nei. I 2008 prøvde man seg igjen. Et argument gikk ut på at et fartøy kunne stå for støttefunksjonene, i nordlige farvann. Men sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter ville ha den, og lederne for regjeringspartiene i Troms gikk mot egen regjering.

I 2013 ble basen, som det hadde kostet milliarder å bygge, solgt til privat virksomhet for 38 millioner kroner. Senere er det blitt kjent at basen er leid ut til anløp for russiske forskningsfartøyer.

I ettertid er det blitt en stor diskusjon om hvor lurt dette siste var. Slik denne artikkelen formidler.

Økonomitrøbbel har formet Forsvaret mest – ikke trusselbilder

Ett forhold har ifølge forfatterne preget Forsvaret mer enn noe annet: Nemlig «dobbel ubalanse», et evigvarende misforhold mellom bevilgninger og ambisjoner, og mellom penger til drift og investeringer.

Her får dagens forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen i oppdrag av forsvarsminister Ine Eriksen Søreide å foreta en ny omstilling av Forsvaret. Rapporten skal foreligge 1. oktober 2015.

Og, at endringene er drevet gjennom av noen få embedsmenn i Forsvarsdepartementet, sammen med den øverste militære ledelsen.

«Motkreftene» var ifølge forfatterne «forsvarskonservative», som hadde sitt tyngdepunkt i Stortinget, og en eldre generasjon offiserer.

Det var først da Høyre snudde og et forlik med Arbeiderpartiet i 2002 var et faktum at den forsvarskonservative

fløyen ble fravristet sitt parlamentariske overtak. «På samme tid avtok kaldkrigsgenerasjonens definisjonsmakt i forsvarsdebatten,»

skriver forfatterne.

Hvor vellykket har alle omstillingene vært?

Ifølge forfatterne tyder mye på at gapet mellom ambisjonsnivå og ressurstilgang er blitt kraftig redusert, og planleggingen for Forsvaret er blitt langt mer realistisk. Men, som det konkluderes, ubalansen mellom ambisjoner og ressurser vil alltid være til stede.

Bak boken "Balansegang — Forsvarets omstilling etter den kalde krigen" står forskerne Magnus Håkenstad og Olav Bogen ved Institutt for forsvarsstudier ved Forsvarets høgskole. Boken lanseres fredag.

Les også

  1. Slik kan Norge bli trukket inn i krig

  2. Forsvarssjefen vingeklippes for milliarder

Les mer om

  1. Forsvaret