Brenner igjen
Hans Olav Brenner kan være fintfølende inntil det ubehagelige.
Spør folk om hva de forbinder med Hans Olav Brenner, er det først og fremst to ord som dukker opp: "hyggelig" og "jovial". Han går for å være en kul fyr. En som har klasse, blir det sagt.
TV-seerne kjenner ham som programleder for NRK-serier som Bokprogrammet og Brenner – historier fra vårt land . Snart er han klar for et nytt bokprogram, et talkshow med gjester i studio. Han har dessuten skrevet ny bok: Kunsten å snakke sammen – og nødvendigheten av å kunne holde kjeft. Nå står Hans Olav Brenner i TV-resepsjonen på Marienlyst. Drar én hånd gjennom håret og rekker frem den andre:
— Hei. Skal vi gå bort i gaten her og ta en kaffe?
Det er sol, og det er fint i gatene rundt Majorstuen. Vi er enige om at det er sunt å få gått litt hver dag. Selv kan han spasere på ti minutter hjemmefra til jobb og kan levere i barnehagen på veien.
Idet vi skal til å krysse Kirkeveien smeller det. To biler har kjørt i hverandre, heldigvis uten større skader enn at det singler i litt glass.
— En gang kjørte jeg på et menneske, sier Brenner. - Selv om det var en dult og ikke så alvorlig, er det skremmende hvor fort sånt kan skje.
Å gå gatelangs og småprate har kanskje noe av samme effekt som samtaler i bil? At man hopper litt fra det ene til det andre alt etter hva man opplever og får øye på underveis.
I fem sesonger av serien Brenner – historier fra vårt land , kjørte han rundt i en gammel Volvo Amazon med seg selv bak rattet og intervjuobjektet i passasjersetet ved siden av.
— Hva er så fint med samtaler i bil?
— Bilkjøringen fyller tomrommene slik at de naturlige pausene gir seg selv. Landskapet som passerer får tempoet til å senke seg i samtalen, og folk snakker mer autentisk. Tonen er annerledes. Og bekjennelsene kommer tettere fordi det ikke føles så forpliktende som når man sitter i ro og ser hverandre inn i øynene. Man kan jo tenke at pinlighetene blir igjen et sted langs veien. Det viktigste er nok uansett at kjøringen sørger for stadig skiftende fokuspunkt utenfor tosomheten slik at forfengeligheten og selvbevisstheten blir mindre.
Dagdrømmer
I Brenners bil ble det snakket om fenomener som fenget hundretusener av TV-seere. Kanskje fordi det var lun snakk som utvidet horisonten, enten det gjaldt eldrebølge, arkitektur, lederstil, sport eller kulturlandskap i forfall. Marit Larsen delte erfaringer om kjærlighet. Med Monty Pytons Michael Palin reflekterte Brenner over hva minner og hukommelse betyr, og Eva Joly satt ved siden av ham og var tydelig på hva hun mente om dagdrømmer: "Enten lever du livet ditt, eller så drømmer du det".
Det syntes Hans Olav Brenner var litt strengt. Han fikk dårlig samvittighet for at han drømmer for mye. Er det virkelig så galt å dagdrømme? Utelukker det ene det andre?
Ikke ifølge forsker Annika Melinder, hun sa tvert imot at "Når hverdagen blir for fragmentert, faller dagdrømmene bort. Og disse høyst nødvendige pausene som utvikler hjernen vår, smuldrer bort. "
Hans Olav Brenner sier han kan være meningsløst grublete og er typen som kan opphøye ro og konsentrasjon som viktige bestanddeler i livet sitt. Samtidig er han også helt motsatt, ekstatisk ekstrovert og sosial og blir fort rastløs, ikke minst på møter som varer for lenge.
— Da må jeg frem med mobilen under dekke av at jeg googler noe med relevans for møtet. Jeg har utvilsomt fått
dårligere konsentrasjonsevne siden sist jeg laget litteraturprogram. Jeg tar for eksempel hyppigere pauser fra lesingen for å sjekke nettaviser og e-post.
Han har mobilen innen rekkevidde nå også, men han sitter ikke der og titter utålmodig etter meldinger eller ubesvarte anrop, og bare en gang lar han den avbryte seg. Det gjaldt hvem som skal hente i barnehagen, forklarer han.
Døvt og kjedelig
Før Hans Olav Brenner fikk barn hadde han en rolle i Joachim Triers suksessfilm Oslo, 31. august . Han kunne ikke helt forstå denne rollefiguren "Det kommer til å gå bra", sier Thomas. Anders bare ser på ham: "Det gjør ikke det, vet du". I svaret ligger en bunnløs fortvilelse Thomas ikke ser.
— Han kommer litt til kort empatisk sett synes jeg. Selv er jeg nok en type som stiller opp mye mer for vennene mine enn denne rollefiguren min. Samtidig skjønner jeg ham bedre nå da jeg er blitt far. Du blir mer oppslukt av din egen verden, mer egoistisk i ditt nyoppdagede verdensbilde. Nå er jeg mer som ham jeg spilte i filmen, en trøtt småbarnsfar med kink i ryggen.
- Tror du mange i dag sliter med "tilværelsens uutholdelige letthet", slik man får inntrykk av at en del gjør i filmen?
— Folk kan gå til grunne hvor som helst. Og privilegiene og tragediene lever jo side om side. Men det er mye meningslengsel. Det er det jo. Jeg romantiserer nok også det som er på ordentlig. Mitt felt, kulturjournalistikken er jo ikke akkurat Telemarksbataljonen. Selv om jeg sånn egentlig ikke er interessert i å gi fra meg et snev av fred, frihet og privilegier. Jeg synes vi burde være mer takknemlige. Men det er jo så døvt og kjedelig. En veldig stillestående følelse. Det er jo heftigere å overvinne noe enn å sitte stille i båten og være takknemlig.
I fjøset
Da Hans Olav Brenner ble født på slutten av 70-tallet fikk han oppleve det han kaller siste, stolte rest av det gamle bondesamfunnet. På Landåsbygda i Søndre Land, vokste han opp som eneste barn i huset. Mor jobbet som sykepleier og far som lærer. Men rundt dem var det slekt i alle aldre fra besteforeldre og ned til kusiner og fettere – og ikke minst var det gårdsdrift overalt.
— Jeg var helt besatt av gårdsbruk og å være sammen med dyr. Jeg fikk fullt utløp på gården Høystad hos onkel og bestefar, i tillegg gikk jeg fra fjøs til fjøs som en slags ubetalt avløser. Var med på alt fra melking til foring og stell. Spesielt husker jeg Tordis, en bitte liten, gammel dame som hadde fjøset fullt av melkekuer. Disse er det vanlig å kutte hornene på når de er kalver. Men Tordis gjorde ikke det, så hos henne gikk både kuene og oksene rundt med digre spisse horn man måtte passe seg godt for når de stanget eller bare sto litt i veien. Jeg var utrolig glad i kuene og særlig Stase, en av kuene til onkel og bestefar. Hun var så snill at hvis en annen ku kalvet ute i skogen, gikk hun og hentet folk på gården. Det var et eventyr, sier Brenner.
Han beskriver seg som et snusfornuftig barn. En med tendens til å bekymre seg for menneskene rundt seg. Hvordan det skulle for eksempel gå med de andre ungene som ikke var like ansvarsfulle? Kunne de bli voksne og klare seg når de var så useriøse?
Snakkesalig omgangsform
Kanskje er hans medfødte evne til å bry seg om andre noe av hemmeligheten ved at han så lett får folk i tale? En kollega forteller at Hans Olav Brenner kan snakke med hvem som helst – og at han liker det, selv når andre begynner å gjespe og kjede seg, så står han der og lytter interessert.
- Er du generelt opptatt av å møte mennesker?
— Nei, det kan jeg ikke si. Men det går an å ha helt ålreite samtaler med de aller fleste. Men jeg er ingen overdrevent tålmodig type. Jeg kan fort begynne å kjede meg og er ikke glad i å høre hva absolutt alle har å fortelle til enhver tid. Jeg liker bare en snakkesalig omgangsform. Jeg blir litt usikker av folk som er for tilbakeholdne, men også av folk som er for frempå. Og folk som er for sosialt kompetente blir jeg lett skeptisk til. Det må være en komponent av usikkerhet der.
Han hadde gjerne sett at alle var litt mer ydmyke. For er ikke mangel på kledelig beskjedenhet eller ydmykhet, et tegn på at samfunnet er i ferd med å gå av skaftet? spør han, men sier samtidig at han er fullt klar over at hans egne krav ikke uttrykker den forsiktigheten han selv etterspør.
Da Hans Olav Brenner var tenåring slukte han Jens Bjørneboes trilogi Bestialitetens historie . Han vet ikke om det var så lurt. Å få denne vissheten om at kloden vi beveger oss på bare er en tynn, tynn hinne over glødende lava og ellers stort sett et pill-råttent sted.
— Det var jo en oppvåkning, men oppvåkning til hva? At det er fortapelse uansett hvor vi snur oss? Jeg har begynt å tenke at det var for kraftig kost når man er så ung. Det har påvirket mitt verdenssyn mer enn jeg var klar over. Jeg dyrket det mørke synet på ting. Ble dystopisk.
— Man bør kanskje være litt mer optimist på verdens vegne når man har barn?
— Ja, da fungerer det ikke med uforpliktende svartsyn, og når verden går av hengslene kan du liksom ikke lene deg tilbake som om det var en slags konsekvensløs katastrofefilm. Ikke det at jeg gjør så mye for å redde verden. Men jeg har vel rett og slett blitt ganske takknemlig for det jeg har.
Innbilt svensk
Sist tirsdag opplevde han det akkurat slik. Han var i Stockholm. Intervjuet den amerikanske forfatteren Richard Ford på Kulturhuset. Hadde publikum i salen. Følte at det svingte. At han klarte å leve opp til forventningene. At han fikk til samtalen med Ford, klarte å holde intensiteten oppe. Og etterpå – for en gangs skyld dra ut i Stockholmsnatten. Rangle sånn akkurat passe før han dumpet ned på hotellsengen og sovnet med klærne på. Dagen etter lande på Gardermoen, være trøtt, men fornøyd vite at han skulle hjem til familien. At de var der og ventet på ham.
Da han traff Nina Mèd i 2001 visste han med en gang at det var kvinnen han ville dele livet med. "Som å komme hjem", har han prøvd å forklare når noen har spurt om hvorfor han var så sikker.
— Det er lett å ty til håpløst oppbrukte ord for å beskrive dette. Jeg hadde for eksempel ikke tatt ordet sjelevenner i min munn med mindre det var svært alvorlig ment.
De bor nå i Ullevål Hageby, har hele tiden bodd i Oslo bortsett fra et halvår i Stockholm, da hun skulle fullføre masteroppgaven.
— Nina er innbilt svensk. Hun snakker til og med svensk, forklarer Brenner, og sier at hennes annektering av Sverige har ført til at de begge føler at de lever i begge land.
I vranglås
Hans Olav Brenner har spurt gamle mennesker om de er redde for å dø. Fått unge til å åpne seg om kjærlighet og sjalusi. Snakket med forfattere om alt fra leselyst til skrivesperre. Han synes selv han har et "tillitstryne". Og tillit er helt avgjørende for å få til en god samtale, mener han. Men av og til glipper det.
Da han skulle intervjue den amerikanske forfatteren og feministen Erica Jong målte hun ham fra topp til tå. Tydelig misfornøyd. Brenner tror kanskje hun hadde ønsket å bli intervjuet av en 70-talls feminist. Småpraten før de gikk på scenen løste ikke opp stemningen.
— Hun var svært lite velvillig. Jeg kjente at jeg var helt alene og måtte få publikum over på min side, noe jeg gjorde ved å være morsommere og kvikkere enn henne. Og det fungerte. Men det er sjelden noen god idé for en intervjuer å prøve å overstråle sine intervjuobjekter. Men jeg er veldig opptatt av at noe skal oppstå, og da er både gråt, latter og sinne bedre enn det kjønnsløse og veloverveide.
Noen intervjuer byr på magiske øyeblikk, mener han. Små åpenbaringer, følelsen av å komme virkelig nær. At det blir noe så flott som et møte. Men som oftest ikke. Hvorfor? Det er slike ting han reflekterer over og prøver å finne svar på i boken han har skrevet om kunsten å snakke sammen. Hva skal til for å lykkes? For å komme inn til noe sant og virkelig? Noe av betydning?
— Det jeg er reddest for er at noe ikke skal være på ordentlig. At det skal være uten sjelelig engasjement. Det er det verste. Jeg er kanskje en sånn høysensitiv type. En som fort legger skylden på meg selv hvis noe går galt eller blir oppfattet feil. Jeg er veldig var på atmosfære og hører alle små nyanseforandringer i folks toneleie.
Men han liker at ting tar overraskende vendinger. At det skjer noe uforutsett og er litt risiko ved det han gjør. Han bruker aldri manus eller stikkord, vil heller ta ting på sparket, dra ting i land og kanskje, når han lykkes, få et snev av Supermann-følelse. Det er det ellers lite av i min bransje, smiler han.
— Jeg liker stunt, mer enn planlegging.
En hemmelig venn
Gode samtaler har mye med timing å gjøre, påpeker Brenner. Når han skal finne balansen mellom å lytte, avbryte og tørre å holde kjeft når det oppstår en pause, hjelper det godt å være musikalsk.
En gang hadde han høye tanker om hvor langt sangtimene og pianoundervisningen han tok, kunne føre ham.
— Det var hele feilen. Jeg kan være selvkritisk inntil det patetiske. Hadde jeg bare hatt det gøy med å spille og synge, og ikke tenkt det skulle føre til noe, ville det ikke plaget meg. Heldigvis gjør det ikke det lenger. Nå har jeg stor glede av å drive med musikk på amatørnivå. Alle som kommer til oss på 17. mai eller nyttårsaften vet at vi synger hjemme hos oss. Jeg er en stor tilhenger av sanghefter. Sånn sett tilhører jeg ikke ironigenerasjonen.
Selv kan han de fleste sangene utenat, enten de kommer fra Norsk Visebok eller er salmer han lærte på skolen. Vers og melodier dukker hele tiden opp i hodet hans. Når han krysser en gate. Sitter på kafé. Kjører bil. Da er de der plutselig.
— Det føles som en liten hemmelig venn som kommer med hilsener fra hukommelsen.
En følelse av villskap
Nå er det rett før han skal i gang med det nye programmet Brenner og bøkene der han skal sitte i studio, ha folk i salen og gjester på scenen.
- Har du lengtet etter å få gjøre flere bokprogrammer?
— Nei, jeg trodde ikke jeg ville lage flere. Jobben min har aldri vært sånn at jeg får særlig utløp for det maskuline, og jeg har heller ingen lengsel etter de store viddene, men hvis ting blir for trygt, kommer villskapsfølelsen veldig over meg. Det gjorde den med full tyngde etter fem år med Bokprogrammet. Da hadde vi liksom vært hele runden og jeg synes det var en naturlig og nødvendig avslutning. Da jeg fikk høre om planene med det nye programmet ble jeg veldig interessert. Det overrasket min sjef Marius nesten like mye som det overrasket meg. Nå føler jeg enorm glede.
- Hva gleder du deg til?
— Å få til noe av det samme som jeg har fått til i Stockholm. Skape intensitet og nærvær mellom sal og scene. Sitte der og vite at alt kan skje.
Hele spenningen i om jeg lykkes.
Les også :
Liv Ullmann (75): -Jo, jeg har lov til å være nervøs.
Finn Skårderud.
Aldri ro
Thina M. Saltvedt:
