Norge

Hun var Oslo-politiets ansikt utad. Så kom smellen.

Hanne Kristin Rohde var en av hovedstadens tøffeste damer. Så slo en liten nerve henne helt ut.

Hanne Kristin Rohde er sykmeldt og svimmel, men likevel glad: - Nå har jeg tid til å kjenne godt på alt som gjør meg glad. Alt jeg har. Det gir næring til kropp og sjel, det gir meg fred, det gjør meg ydmyk. Og ikke minst opplever jeg en barnlig glede ved å nyte livet akkurat slik det er akkurat nå. Foto: Stig B. Hansen

  • Robert Veiåker Johansen
    Robert Veiåker Johansen
    Journalist

I de ti første månedene av 2012 blir navnet hennes nevnt nesten 6000 ganger i norske aviser. "Sterk og uredd", "åpen og ærlig", skrives det.

Så blir det stille. For på den første dagen i den ellevte måneden skjer det:

Politiinspektør Hanne Kristin Rohde er tyve minutter ut i et timelangt foredrag. Hun er mentor i lederprogrammet til Direktoratet for forvaltning og IKT i deres lokaler på Grev Wedels plass i Oslo. Hun liker å snakke, hun forklarer sin lederfilosofi og forteller anekdoter fra flere tiår som sjef i Oslo-politiet. Rohde bruker kroppen for å markere poengene sine. Fekter med hendene. Rommet er hennes. Men plutselig begynner salen foran henne, bord, stoler, mennesker, å bevege seg i sirkel. "Hva er det som skjer?" rekker hun å tenke før hun skjønner at det er alvorlig.

Hun avbryter og drar hjem, men blir enda verre. I ambulanse blir hun kjørt til Legevakten. Der ligger hun i ett døgn. Legene finner ikke noe galt.

Katt og mus

Hanne Kristin Rohde bor på Nordberg i Oslo, der storbyen slutter og skogen begynner. Hun kjøpte barndomshjemmet fra foreldrene sine i 1997. Det var den ene dagen i livet hun satte pris på å være enebarn. Fra kjøkkenet der det nå ligger fire laksefileter og tiner, ser hun høye, grønne grantrær. Fra stuen kan hun gå ut i en stor hage der den ene sønnen som fortsatt bor hjemme, har trampoline. Hun elsker å være i det kjedede rekkehuset i denne søvnige gaten, det er ingen andre steder hun heller vil være. Det er kanskje derfor hun ikke forstår hva de mener, de som spør: "Blir du ikke deprimert av å gå hjemme sykmeldt?"

Hanne Kristin Rohde likte ikke at man bare kunne velge mellom fransk og tysk på videregående. Hun bestemte seg for å lære italiensk. Nå kan hun det. Foto: Fotobestilling AP

Da hun åpner ytterdøren denne tirsdagsformiddagen i juni, er hun sommerbrun i ansiktet, kledd i en hvit dongerishorts og en mørk genser. Etter to måneder med henvendelser følte hun seg til slutt bra nok til å si ja til dette intervjuet. Betingelsen: Ikke mye sykdomsprat!

Kald vind får oss til å sitte inne. Her satt hun som liten jente også, gjennom en barndom uten drama. Hanne Kristin Rohde leste bøker, spilte piano og gjorde lekser. Hun var selvsagt utendørs også. Det var unger i nesten hvert eneste hus på Nordberg. De ble skitne på klærne, og kanskje rappet hun og vennene et fristende eple som hang utenfor et gjerde. Men mens foreldre andre steder i byen snuste etter lukten av røyk eller alkohol, mener Rohde at foreldrene hennes aldri har erfart hvordan det kan være å ha tenåringer i huset.

— Jeg synes skolen var gøy fra første dag i 1. klasse til siste dag på videregående. Jeg koste meg. Det kan høres nerdete ut, men jeg likte å sitte på rommet og gjøre lekser. Når du gjør det, så blir du jo flink, sier hun.

Kronisk svimmelhet forhindrer henne fra å gå på jobb. Det betyr ikke at hun ikke kan gjøre andre ting. De som kjenner henne, sier at energinivået er noe av det aller mest imponerende med henne. Det har ligget på bare 15 prosent av normalen gjennom hele vinteren, sier Rohde, og fleiper med at hun har "ADHD fra halsen og opp". På den ene langsiden av kjøkkenbordet står en bok om relasjonsledelse. Der ligger også notatene i italiensk, språket hun for lenge siden bestemte seg for at hun en gang skulle beherske. Nå behersker hun det. Ved enden ligger Smule, hun som drar mus og små fugler inn i stua, og foran katten av rasen Maine Coon ligger en tykk bunke papirer vi skal komme tilbake til.

Alt vi frykter

Rohde mener at en krimnovelle hun leste i A-magasinet som ung jente var det som fikk henne til å begynne på jusstudiene. Novellen handlet om en advokat som briljerte i retten. Men i begynnelsen var studiene så kjedelige at hun følte at øynene hennes "trillet bakover og avlivet hjerneceller". Jeg har begynt, jeg skal fullføre , sa hun til seg selv. Så beveget undervisningen seg til strafferett. Rohde syntes det var lettere å forstå og engasjere seg i kriminalitet og straff enn pantobligasjoner og tinglysning. Setningene hun pugget, ble endelig levende igjen. Hun blomstret.

Nå sier hun at hun har drømmejobben, den du leser om i krimlitteraturen. 51-åringen leder seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt. Alt det vi frykter, er det hun som skal snakke høyt om. Den ene pressekonferansen avløser den andre. Vi får høre om drap. Grov vold. Seksuelle overgrep.

Noen arbeidsdager er så spennende at hjertet hennes slår raskere enn normalt, og hun kjenner lett prikking under huden. Det er også dager som bare er mørke: Når hun ser ansiktet og kroppsspråket til en kollega som nettopp har avhørt en mann som har drept sin kone og sine små barn, og etterforskeren sier: "Jeg tror ikke jeg skal gi alle sammen alle detaljene". Eller, den siste saken der hun var politiets ansikt utad før hun ble sykmeldt i fjor: Da Sigrid Giskegjerde Schjetne forsvant på Østensjø i Oslo.

Hanne Kristin Rohde får fortsatt frysninger av å snakke om at en 16 år gammel jente ikke skal kunne gå trygt hjem fra en venninne. Det verste var at det tok over fire uker fra hun forsvant til hun ble funnet drept. Alle som jobbet med saken, fikk mørkere og mørkere ringer under øynene og mindre og mindre tid til familien. Men ingen maste om å gå hjem. De ville jobbe. Lete. Finne. Dag etter dag kjørte Rohde Volvoen sin fra Grønland til Nordberg, og alltid tenkte hun: Lever Sigrid? Ligger hun et sted, bare 100 meter unna en vei, en sti? Dør hun akkurat nå, på grunn av en detalj vi ikke har sett? Hanne Kristin Rohde sover som regel til fuglene utenfor begynner å synge. Nå kunne hun våkne midt på natten og tenke: Hvor er hun? Tilbake på jobb fikk hun vite at kollegene også hadde det sånn.

Rohde er ikke god på tekniske ting, men er så glad i PC-en med Ferrari-merket at hun byttet harddisk i den i stedet for å skifte den ut. Foto: Fotobestilling AP

I slike perioder, når de store, vanskelige sakene kommer i rask rekkefølge, føler Rohde at staben (maks. 45 på voldsavsnittet og 36 på avsnittet for seksuallovbrudd) er altfor liten. Hun tenker at medarbeiderne må jobbe for mye, for hardt og for lenge, og at familielivet deres lider. Mappene fra gamle, uløste drapssaker blir liggende på kontorene uten at noen tar dem frem. "Nå må vi gjøre noe!" kan noen si om en gammel sak. Likevel kan det ta måneder før det neste lille skrittet i etterforskningen blir tatt, fordi det ikke er nok folk. Det er uker som er så intense at Hanne Kristin Rohde, i likhet med dem hun jobber sammen med, er hjemme uten egentlig å være hjemme. Rundt henne spør de: "Skal du ikke snart legge vekk telefonen?" "Har du tid til å finne på noe med oss?" "Du kan like godt dra på jobb, for du er ikke her."

Blomster, ros og en skrape

Som politileder bestemte Hanne Kristin Rohde seg tidlig for å være til stede – tilgjengelig, ærlig og tydelig. Hvis journalister stilte henne et konkret spørsmål, hadde hun som mål å starte svaret sitt med ja eller nei . Lenge hadde hun irritert seg over at politiet for ofte svarte "ingen kommentar" eller forsøkte å tåkelegge. Hun mente at altfor mange snakket uten å gjøre seg forstått. Nå spretter hun opp av stolen for å hente en bok som skal forklare hva hun mener. Den heter Ordbok for underklassen .

— Den må du bare kjøpe, sier hun, og åpner boken: "Hva er et dialogmøte? Er det motsatte av et monologmøte? Helseforetakene snakker om biomasse. Jeg tenker på kompost. Men nei, det er helsekøen. Helsekøen!"

Én ting er å svare på spørsmål om saker som pågår. Noe annet er å snakke høyt om brutale fakta, på eget initiativ. For noen år siden begynte Rohde å samle informasjon hun mente publikum hadde krav på. Som for eksempel at de fleste anmeldte voldtekter fra 2008 ifølge kvinnenes beskrivelser var begått av personer med ikke-etnisk bakgrunn (hun sa først innvandrerbakgrunn). Responsen var sterk. Hun ble stoppet på gaten. Hun ble takket i tekstmeldinger, e-poster og postkort. Det kom blomster til henne på politihuset. Andre mente at hun var et problem for Oslo-politiet.

— Det er endel mennesker som ikke greier å skille mellom mine budskap og meg som person. Enkelte temaer skal tydeligvis unngås for enhver pris, sier hun.

Noen måneder senere henvendte hun seg direkte til Oslos kvinner, igjen med statistikk som plattform for det hun sa: Hvor mye drikker du ute på byen? (Syv av ti voldtatte er ruspåvirket.) Hvem blir du med hjem? (Kjenner du ham egentlig godt nok?) Kan du ta følge med noen hjem? (Alene er du sårbar.) Markante kvinnelige politikere som Hadia Tajik og Inga Marte Thorkildsen mente at hun spredde frykt og frasa seg ansvar, mens leserne i Aften kåret henne til Årets Oslo-borger i 2010, tre måneder etter at støyen rundt henne hadde lagt seg. Publikum vil jo ha åpenhet, tenkte hun da.

Ikke alle på politihuset var enige med henne. Rohde husker dialogen i en intern diskusjon slik:

— Nå har du gått for langt.

— Jeg er dypt uenig med deg. Dette kan jeg ikke slutte med.

— Men se på overskriftene.

— Så flott! Ikke bare fikk vi forsiden av Aftenposten tre dager på rad og oppmerksomhet om voldtektsproblematikken, men vi har sikkert sørget for mange viktige diskusjoner rundt kjøkkenbordene hjemme. Jeg burde få ros, ikke ris.

Rohde kaller det en kamp for noe hun tror på. Hvor mange som er enig eller uenig er ikke det viktigste for henne.

— Jeg er overbevist om at de må frem i lyset, de brutale fakta politiet ser. Vår visjon er jo "Et åpent og ærlig politi for alle". Da kan vi ikke sitte og gnage på slike hemmeligheter og late som om vi ikke har sett dem, sier hun.

Roman-debuterer

Rohde snakker mye om jobben, selv om hun ikke har vært der på snart åtte måneder. Sannheten er at hun ikke vet om hun kan vende tilbake.

Anfallet under foredraget i november ble trigget av både en betennelse på balanseorganet på venstre side og krystallsyke. Hun har et delvis ødelagt balanseorgan, sier spesialistene. Vestibularis nevritt, sier Rohde, og legger til at svimmelheten er svært krevende.

Da Hanne Kristin Rohde var åtte år, begynte hun å spille på dette pianoet. Hun tok det med da hun flyttet hjemmefra. Nå er det tilbake på Nordberg. Foto: Fotobestilling AP

Lenge orket hun ikke å ta telefonen. Avlyste avtaler på kort varsel. Når nyhetene meldte om et drap i Oslo, registrerte hun det på samme måte som hun registrerte hvordan været ville bli. I stedet for å jage drapsmenn, voldsmenn og overgripere dro hun i nye legeundersøkelser.

— Jeg sitter mest her. Og jeg vet at den dagen jeg orker å jobbe igjen, så jobber jeg, sier hun, mens Smule strekker på kroppen.

— Hei pus. Har du våknet? spør hun mykt mot bordenden.

Der ligger 250 A4-ark. Rohde sier at hun har en kreativ side. Hver uke får hun og to studievenner språkundervisning av en italiener. Hun syr om gamle klær. For to år siden ga hun ut en barnebok. Nå skriver hun på en roman. Kagge Forlag er forlegger. Trolig kommer den til neste år, og hun har tenkt lenge på hvordan hun skal beskrive den uten å røpe noe.

— Det er en roman fra et miljø jeg er godt kjent i, sier hun, og virker fornøyd med formuleringen.

- Har den en kvinnelig helt?

— Ja. Selvsagt er det kvinner med.

Lille venn, kjære deg

Lederegenskapene hennes ble oppdaget i 1993. Daværende politimester Willy Haugli ville finne de beste lederhodene i staben og leide inn et rekrutteringsfirma for å lete. Mann eller kvinne, det spiller ingen rolle. Hanne Kristin Rohde fikk senere vite at hun var en av dem som scoret høyest i testene. Det var likevel ikke lett å komme på ledermøter som en av få kvinner tidlig på 2000-tallet. Han der, hvorfor tekster han alltid når jeg snakker? Og de to, hvorfor hvisker de sammen når jeg har ordet? Hvorfor virker det som om de overhører det jeg sier? Hvorfor sier de "lille venn" og "kjære deg" til meg?

Hun tok det opp, vennlig, men bestemt. Samtidig forsto og erkjente hun: Kvinner tar for mange forbehold når de snakker i forsamlinger. De mister autoriteten på veien til poenget. Menn dundrer på, "uten at de nødvendigvis har filla peiling". Hun begynte å snakke like skråsikkert om ting hun visste, og pirket i den udokumenterte synsingen enkelte av mennene kom med. Hun spurte dem hvordan de kunne være så sikre, og hvor de hadde lest det de sa.

Og mens vi allerede er inne på temaet kvinner/menn. Et annet kvinne-tema som engasjerer henne er forholdet mellom mor og barn. Sykmeldt og hjemmeværende klinte Rohde til på Twitter da likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen sa hva hun mente om kvinner som ikke går på jobb, men velger å være hjemme med barna.

"Ikke like verdifullt å gå hjemme med barn" (Thorkildsen til Aftenposten) Et gammelfeministisk synspunkt. Skremmende fra en likestillingsminister", tvitret Rohde. Hun, som jobbet full tid og fikk nye, utfordrende arbeidsoppgaver mens sønnene var små. Nå sier hun at for henne handler ikke alt om å sanke pensjonspoeng eller ha en karrière. Hverdagslykke er så mye mer enn det.

— Det er viktig ikke bare å fokusere på karrière. Det er bare én som taper på det, og det er barnet. Så kommer noen og sier at barna har det så fantastisk i barnehage. Det kan hende, men det kan også være den reneste bullshit. Jeg hadde én av hver. Den første gråt lørdag morgen fordi det var to dager til barnehagen åpnet igjen. Den andre gråt mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag morgen.

- Nå høres du ut som om du skulle ha vært mer hjemme.

— Ja. Jeg kunne nok det. Men jeg var nok litt småegoistisk. Jeg synes det var spennende å jobbe.

- Burde du ha vært mer hjemme?

— Jeg er i hvert fall der nå at jeg ønsker meg mer frihet.

Steg for steg

Nå har hun ikke noe valg. Lange arbeidsdager på politistasjonen er ikke et alternativ. Rohde forsøker å hvile seg frisk. Hun gleder seg over dagene hjemme med katten, bøkene og skogen. For første gang er hun der når tenåringssønnen kommer hjem fra skolen. Hun tror at han liker det. På trappetrinnene som leder til husets annenetasje, har hun malt: "Life is special. Enjoy it one step at a time." Alternativene hennes er ikke så mange. De er enten å bli helt frisk, eller å lære seg å leve med svimmelheten.

- Tror du Snåsamannen kunne ha hjulpet deg?

— Ja, sier hun og ler.

Hanne Kristin Rohde tok sønnen med til Joralf Gjerstad for fem år siden. Gjerstad visste ikke hvem de var, men pekte rett på den syke delen av kroppen. Så pratet han om hendelser i familien og på skolen som han umulig kunne vite noe om. En klikk på Twitter har kritisert henne, ment at hun er uegnet til å lede en etterforskning fordi at hun har snakket varmt om Joralf Gjerstad.

— De lurer på hvordan jeg kan tro på Snåsamannen. Jeg tror ikke på ham. Men jeg har opplevd hans evner, og det var en opplevelse som satte seg fast, og som ga resultater. Joralf Gjerstad er et hederlig og varmt menneske. Ingen kan ta fra oss opplevelsen rundt møtet med ham. Jeg hadde en helt annen unge med meg ut. Helingsprosessen startet med én gang. Mandagen etter var han på skolen.

- Hvorfor spør du ham ikke om å hjelpe deg?

— Jeg respekterer at han sier at han har trukket seg tilbake. Jeg tar derfor ikke kontakt.

Rohde er ikke medlem av statskirken, men sier at hun "tror at det er mer mellom himmel og jord", at det er flere dimensjoner enn den vi ser. Da hun fylte 35, tenkte hun "er jeg halvveis?", men hun fant tanken så trist at hun skjøv den vekk. Hun fylte 40 år uten krise og 50 år med å reise til London, Roma og New York. Nå, 51 år gammel, sier hun at hun er halvveis i livet. Planen hennes er å bli en frisk og sprek 100-åring.

Aller helst i balanse.