Knut Sander (20) lå og sov da kollisjonen skjedde. Trodde det var vanlig risting. Så oppdaget han vann på gulvet.

Her forteller 20-åringen fra Helge Ingstad om kollisjonen og evakueringen.

Knut Sander Blakkestad (20) hadde tjenestegjort på KNM Helge Ingstad et halvt år før han natt til torsdag opplevde kollisjonen med tankskipet Sola TS.

Han forteller nå om sin opplevelse til Aftenposten.

– Hvor befant du deg da kollisjonen fant sted?

– Jeg lå og sov på seksmannslugaren, langt akterut, på babord side. Egentlig ikke så langt unna der skipet ble truffet.

– Du fikk altså ikke noe forvarsel?

– Jeg våknet av bråk og risting. Men det er i og for seg ikke så unormalt. Det bråker ofte fra maskinen, også når skipet treffer større bølger. Jeg tenkte ikke så mye over det, tenkte at det var ufarlig, sier Blakkestad.

• Dette skjedde. Dette skjer videre. Her er det vi vet om fregattulykken.

Fikk høre varsel om oversvømmelse

– Men så tar det bare noen sekunder til jeg hører noen rope «flooding», som varsler at det er oversvømmelse et sted i båten. Jeg vekker de andre og roper selv samme beskjed.

– Hva var det første du gjorde etterpå?

– Jeg er litt i ørska og hører flere rope. Så drar jeg opp gardinet og ser at det er vann på gulvet. Da skjer det noe i hodet mitt, jeg skjønner at det er ekte. Vi på lugaren kommer oss ut og oppover i skipet.

– Omtrent hvor lang tid gikk det fra kollisjonen til ordre ble gitt om evakuering?

– Vi har prosedyrer på alt. Når det skjer noe, skal vi møte ved en avtalt post. Jeg møtte ved kanonen på dekk. Jeg har egentlig ikke et klart tidsperspektiv på hvor lang tid det gikk før de bestemte seg for at vi skulle forlate skipet, og til vi var om bord i en slepebåt.

– Normalt skal vi gå om bord i oppblåsbare livbåter. De ble også satt på vannet, men så ble det bestemt at vi skulle gå direkte over i slepebåten, sier Blakkestad.

• Besetningsmedlem på Facebook: «Jeg var knappe 10 cm unna å bli revet i stykker. Halve lugaren er revet bort og knust».

– Litt tåkete for meg

– Hvordan var belysningen om bord da dere tok dere ut av skipet?

– Det er litt tåkete for meg, men det var nok mørkere enn vanlig, og nødlys. Da vi først kom oss ut på akterdekket, begynte det å bli lyst.

– Hva snakket dere om mens alt dette skjedde?

– Vi var aller mest glade for at alle kom seg ut i live, og at ingen var alvorlig skadet.

– Fikk du høre om de som opplevde at lugaren deres ble flenget opp?

– Jeg fikk vite om det i ettertid. Men også de fulgte prosedyrer og kom enten på dekk eller oppsøkte behandling. Jeg har snakket med så å si alle de menige, og selv om vi er preget av situasjonen, oppfatter jeg at de har det bra.

Har øvd mye

– Hvordan sjekker dere at dere har kontroll på alle?

– Vi har rutiner på det. Også gjester om bord vet hvor de skal møte.

– Opplevde du evakueringssituasjonen som trygg?

– Ja, veldig trygg. Offiserer og de som ledet evakueringen, tok kontroll. Dette er også noe vi øver mye på.

– Hva var det første dere gjorde da dere var samlet på land?

– Jeg tror det var på Stureterminalen. Vi fikk klær og litt drikke.

– Så du skadene på skipet?

– Ikke før vi kom til helikopterdekket og kunne se flengen i skipssiden.

– Hadde skipet slagside da?

– Ja, men ikke mye.

– Fikk dere varslet de hjemme?

– Ikke alle fikk med seg mobilen. Heller ikke jeg. Men vi hjalp hverandre med å få ringt. Og heldigvis sto det tidlig på nettet at det ikke var noen døde eller skadede. Hjemme hos meg var ingen bekymret.

– Hva skjer nå?

– De fleste har reist hjem. Så skal vi møtes igjen over helgen, sier Blakkestad.