Norge

Gruven ga bygda liv, men drepte elven

100 millioner? 200 millioner? Hvor mye er storsamfunnet villig til å betale for at fisken skal kunne bo i elven sin, langt inne i fjellheimen?

Så skitten blir ordfører Tørhaug på hanskene etter å ha tatt på steinene på Follas bunn.
  • Stein J. Bjørge (foto)
Nyhetsbrev Få oversikten over ukens viktigste saker i Aftenpoddens nyhetsbrev.

Les mer:

Folldal. Vakrere blir ikke Innlands-Norge. På alle kanter er de snaut 1700 innbyggerne omgitt av mektige fjell. I sør, Rondane, i nord og vest, Dovrefjell. Det er ikke rart at ordfører Eva Tørhaug (Ap) er stolt av den vakre kommunen sin. Den er omgitt av villreinreservater og nasjonalparker, og nesten halvparten av arealet er vernet.

Hun er ikke like stolt av elven Folla som tilsynelatende idyllisk bukter seg i langsomme svinger gjennom «en frisk og frodig fjellkommune» på sin lange vei fra Hjerkinn til Alvdal, Glomma og havet.

I mer enn to hundre år levde Folldal av det fjellet ga. De fleste spedde på med et lite bruk hvor de dyrket gress nok til å fø en ku eller to, men det var kobberforekomsten og gruvedriften, som startet opp i 1748, som ga folk et levebrød i Norges høyestliggende kommunesentrum, 713 meter over havet.

Til evig tid

Taubanen står. En gang var den 35 kilometer lange taubanen fra Folldal til jernbanelinjen ved Alvdal en av Europas lengste. Den var i drift fra 1907 til 1969. Da ble den siste malmen sendt fra Folldal gruver, men i lang tid kommer kommunen til å slite med ettervirkningen av gruvedriften.

Nå er det nesten 70 år siden det ble slutt på driften i hovedgruven i Folldal. I andre gruver fortsatte driften. Den siste gruven, på Hjerkinn, ble stengt i 1993. Men fortsatt, og i all fremtid, betaler bygda prisen for verdieen som ble tatt ut av fjellet i form av en død elv. Fjellet, som ga bygda liv, har tatt livet av elven.Skinnet bedrar nemlig, Folla er ikke så idyllisk som den ser ut. Langt oppe i fjellheimen ligger landets lengste, døde elvestrekning. 12 kilometer nedover fra Folldal sentrum er vannet så forurenset av kobber at fisken er utryddet. Først etter at Grimsa har kommet inn og tynnet ut Folla-vannet, blir det levelig for fisken. Kobberet blir mer utvasket for hver nye bekk som renner inn, men det er med, helt til Hvaler. Vi kommer tilbake til at det vil kreve store summer å fjerne det.

— Mens Akerselva, midt i Oslo sentrum er blitt laksebærende igjen, sitter vi i natur- og miljøbygda med en elv som er så forurenset at fisken ikke kan leve her. Det er både pussig og feil, synes saksbehandler Bjørn Gussgard i Folldal kommune.

Hvordan kan det skje, hvordan kan en elv langt inni fjellheimen bli så ødelagt?

Det er fjellet selv som er forurensningskilden:

— Da berg ble brutt ut av fjellet, og kom i kontakt med oksygen, ble metallet – jern, sink og kobber – vasket ut av steinen. Det følger med vannet ut i elven, forklarer ordfører Tørhaug.

Rød elv

Det røde jernet er godt synlig der gruveavrenningen kommer ut og farger Folla rød, men forurensningen som er usynlig for ordfører Eva Tørhaug, er mye verre. Det er kobber som er det store problemet i elven.

Skarpt, som om det er skåret med kniv, er skillet mellom elven før og etter avrenningen. Selv om det var tørt, kaldt og lite avrenning da vi var på besøk, så er det lett å se hvor det røde vannet renner ut i elven.Men det er ikke det røde, den synlige forurensingen, som plager henne mest. Det verste synes ikke.

— Det røde er jern, det er et estetisk problem – det er jo ikke bra at turister som kjører den vakre Rondanevegen må krysse en knallrød elv når de kommer inn i Folldal, men kobberet er det store miljøproblemet. Vi har en konsentrasjon på 50–60 mikrogram kobber for hver liter vann. Og det tåler ikke fisken. Den dør hvis konsentrasjonen blir sterkere enn 20–25 mikrogram pr. liter.

— Vi har hele tiden hatt som mål å få den ned i 10–15 mikrogram, og det har vi fremdeles, sier seksjonssjef Harald Sørby i Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif). Det er gjort forsøk på å rense avrenningen og nå målet. I 2003 påla SFT (som Klif het da) Næringsdepartementet å sørge for at målet var nådd i 2010. Det gikk ikke.

— Nå må vi finne en ny dato, sier Sørby.

Hele bygda

Når problemet oppsto, er det ikke lenger noen som er riktig sikre på. Men det tok lang tid før man skjønte at steinen som ble sprengt ut av fjellet, kunne skade elven. I mellomtiden ble gruvemassen brukt i grunnmurer og fyllinger, og spredd utover bygda. Folldal er i stor grad bygget på giftig gruvemasse. Senere er det gravet grøfter som samler mye av avrenningen, og sender det ut i en bekk som på denne tørre, kalde tiden er ganske liten. Men som tydelig farger elven.

— Når konsentrasjonen blir kraftig, ser det ekkelt ut, men for folk er ikke elven giftig, selv om jeg ikke ville drikke eller bade i den. Hvis du ikke spiser veldig mye lever, er det heller ikke skadelig å spise fisk, problemet er at det på en lang strekning ikke er fisk. Dette er ikke et helseproblem, som det kan være i enkelte vann og fjorder hvor miljøgifter samler seg opp i fisken. Hos oss er det et miljøproblem, sier Tørhaug.

- Gjør det noe om noen kilometer er så forurenset at fisken ikke kan leve akkurat der?

— Vi vil ha en ren elv, sier Tørhaug, som er klinkende klar på hvem som skal sørge for det:

— Ansvarsforholdet er det ingen tvil om, forurenseren skal rydde opp, og etter at staten tok tilbake gruven på hjemfallsrett, er det Nærings- og handelsdepartementet.

Det har kommet opp med to mulige løsninger; å fjerne den forurensede massen eller å bygge et renseanlegg og rense etter en USA-utviklet metode som kalles VEP.

— Å fjerne masse er uaktuelt for oss. For det første vil graving gi nye snittflater som blir eksponert for luft og vann. Det kan øke avrenningen. For det andre er det et mål for oss å ta vare på kulturminnet som gruven og sporene etter den er, den er ett av ti industrikulturminner her i landet, og for det tredje må man fjerne hele Folldal sentrum, sier Tørhaug.

Siden det heller ikke ser ut til å være noe alternativ å dekke til gruvetippene, står man igjen med ett alternativ.

Hundre millioner?

Problemet er at et VEP-anlegg vil koste kanskje hundre millioner kroner. Og så vil det koste noen millioner hvert år - i all fremtid - å drifte det. Effekten er litt usikker, kan man fjerne det røde jernet? Og er et stykke renere elv verd så mye?

— Ja, sier Tørhaug uten betenkningstid.

— For oss betyr det mye å ha en ren elv. Det blir feil å sette miljø opp mot økonomi. Og se hva samfunnet satser på å rydde skytefeltet på Hjerkinn, tre mil unna, og på opprydning andre steder. Hvorfor skal ikke Folla renses? Det er ikke bare vi som har tjent på gruvedrift gjennom nesten 250 år, det har hele samfunnet gjort. Nå får det rydde opp etter seg, sier ordføreren.

Det er lett for henne å si, hun får ikke regningen. Og kommunen vil sannsynligvis tjene penger på rensevirksomheten.

— Det tviler jeg på, og det er ikke viktig for oss. Vi vil ha en ren og levende elv.

— Hundre millioner er bare småtterier mot de verdiene samfunnet har hentet ut av fjellet her, sier Åge Kristoffersen, tidligere gruvearbeider – nå daglig leder i Stiftelsen Folldal Gruver og sentral Arberiderparti-mann.

Men han får heller ikke regningen på 12 km renset elv.

Det gjør derimot Nærings- og handelsdepartementet.

- Må finne fornuftige løsninger

— Elven skal renses, slår statssekretær Halvard Ingebrigtsen fast. Han vil ikke si noe om hvor dypt departementet er villig til å grave i pengesekken for å få det til.

— Hvis fagmyndigheten pålegger oss å gjøre noe slikt, så må det følges opp.

- Kan prisen bli for høy?

— Her må vi i fellesskap finne fornuftige løsninger, sier Ingebrigtsen.

Og akkurat det jobber fagmyndigheten Klif med.

— Dette er en kjempevanskelig sak med mange aspekter. I øyeblikket er det umulig å si hvilken løsning vi ender opp med, og når vi kan sette i gang. Vi må også innse at det er en grense for hva vi kan gjøre, sier Sørby.

- Betyr det at det kan bli for dyrt å rense Folla?

— Det vil jeg ikke si, men det finnes ingen billigløsninger for rensing av Folla, sier Sørby.

Imens siver 15–20 tonn kobber og mye annet guff ut i landets lengste døde elvestrekning. Midt i fjellheimen.

I mektige omgivelser troner Folldal gruver høyt over kommunesenteret. I dag er det et museum som forsøker å bli en turistattraksjon.

Les også

  1. Månens vann en nyttig ressurs

  2. Klimautslippene følger økonomien