Norge

Gjeldstynget og sterkt svekket­ av lungesykdom måtte Henrik Wergeland­ i 1845 for­late sitt hjem i hjørnet av Slottsparken. Smerten kommer tydelig frem i diktet Auktion over «Grotten» - ?

Nu skal jeg blive - o saa arm, saa arm som ribbet Straa: mit Huus og Grund, min Hest og Hund skal sælges nu i denne Stund.

  • Riksarkivet
  • Arkivar
  • Leif Thingsrud
  • Seniorrådgiver
  • Knut Johannesenleif Thingsrud

KNUTJOHANNESSEN, Seniorrådgiver, Riksarkivet

LEIF THINGSRUD, Arkivar, Riksarkivet

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Aftenposten Historie, september 2014. Det er dystre visjoner som trekkes opp i de første linjene av Henrik Wergelands kjente dikt. For å unngå en dom i Høyesterett hadde han måttet inngå et meget dyrt forlik med sin gamle motstander, prokurator Jens Obel Praëm, sakfører i Wergelands hjembygd Eidsvoll. Blant annet skulle han ut med over 800 spesidaler i saksomkostninger til byfogden. Wergeland var dermed i akutt pengenød og så for seg en ydmykende tvangsauksjon over den boligen han bare tre år tidligere hadde fått oppført i hjørnet av Slottsparken.

Diktet er skrevet på slutten av året 1844 og ble sendt som et nødrop til vennen, forleggeren Niels Christian Tønsberg. Han hadde også tidligere hjulpet Wergeland i økonomiske spørsmål. Denne gang var svaret at for å unngå tvangsauksjon fantes det ingen annen utvei enn å selge Grotten. Annonsen sto i Morgenbladet 19. januar 1845:

Tilsalgs

Landstedet «Grotten» er tilfals.

Man henvende sig til Prok. Mariboe,

Exam. jur. Tønsberg eller

Beboeren.

«En karikatur av et hus»

Mange bud kom det nok ikke inn. Eiendommen lå i utkanten av byen med bare løkker og skogholt bakenfor. Plasseringen av huset på den høye steinhvelvingen over fjellskjæringen var svært original, og selve bygningen falt heller ikke i alles smak.

En forarget innsender i Morgenbladet hadde omtalt det som en karikatur av et hus, det rene skjærerede og et skjemmende naboskap for Slottet. Dessuten var det slett ikke mye penger blant folk, og Christiania lå bare såvidt i startgropen foran den voldsomme veksten som skulle forandre den fra en liten garnisonsby til en moderne storby fremfor århundreskiftet.

Det som skjedde videre, finnes det samtidige beretninger om. Men vi kan også slå opp de harde fakta i byfogdens pantebok i Statsarkivet i Oslo. Allerede 13. februar kunne byfogden tinglyse skjøtet hvor Wergeland overdro Grotten til Niels Christian Tønsberg, som på denne måten hjalp sin dødssyke venn. Wergeland unngikk dermed å oppleve at i hans «Hytte», som han skriver i diktet: «... en Høker fæste Huus. Min kjære Pult skal blive skjult af Flesk og Ost og Smør og Smult; Øl trilles ind i Grottens Hal, Kognak og Spiritus.»

Ga opp planer om mausoleum

Kjøpesummen var 3000 daler, men mye av den var gjeld som Tønsberg overtok. Wergeland hadde et pantelån på 1800 daler i Krigshospitalskassen. Han skyldte madam Jacobsen 319 daler og fullmektig Stabel 330 daler. Restoppgjøret ble gjort ved at Wergeland fikk overta en panteobligasjon på 530 daler og til slutt 21 daler kontant. Wergeland måtte imidlertid forplikte seg til å betale alle restskatter på eiendommen for året 1844.

I skjøtet er det til slutt tatt inn en avtale mellom Wergeland og Tønsberg om at hvis regjeringen ville innvilge Wergelands søknad om å få opprettet et privat gravsted for ham selv og hans Amalie i Grotten, skulle Tønsberg være forpliktet til å anlegge dette i «1/2 Steens Murværk, sementeret, og saaledes i det Hele, at det tjener til Stedets Forskjønnelse, alt dog paa vor eller vort Boes Bekostning».

Utsiktene til å få et mausoleum under huset kan ikke ha virket særlig forlokkende på utenforstående kjøpere. Heller ikke for Tønsberg ble det en aktuell problemstilling. Regjeringen stilte krav om økonomiske garantier for fremtidig vedlikehold av gravstedet, og utpå våren ga Wergeland opp disse planene.

Wergeland flyttet ut, eller rettere sagt ble båret ut på grunn av den langt fremskredne lungesykdommen, på flyttedagen 14. april, og fikk som kjent sitt siste bosted i «Hjerterum», en enkel husmannsstue som han selv hadde fått tegnet i Pilestredet.

Sa nei til skjenkested

Tønsberg hadde ikke planer om å flytte inn i Grotten selv, og forsøkte i stedet å leie ut huset. Det kunne gått like galt som i Wergelands skrekkbilde om høkeren i Grotten, for en krovert meldte sin interesse for å åpne et skjenkested der. Men det ville ikke Tønsberg innlate seg på av hensyn til dikterens minne. I 1847, to år etter Wergelands død, fikk Tønsberg solgt huset til tollkasserer Peter Moe.

Først i 1922 overtok staten som eier, representert ved Finansdepartementet. Siden da har altså ved en skjebnens ironi Wergelands gamle arbeidsgiver sørget for at fremstående norske kunstnere har fått sin æresbolig på livstid i det huset Wergeland selv måtte forlate på dødsleiet.

Skjøtet som viser at Wergelands venn, forleggeren Niels Christian Tønsberg, overtok Grotten, er gjengitt i panteboken for Christiania byfogd. Originaldokumentet finnes i Statsarkivet i Oslo. Odd Amundsen, Riksarkivet

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Skilt alenefar samlet kunstskatter på rekordtid

  2. NORGE

    Høyre freder sexkjøpsloven ut regjeringsperioden

  3. NORGE

    1 prosent av voldtektene ender med fellende dom

  4. NORGE

    Er det vits i å anmelde voldtekt?

  5. NORGE

    I dette jublende menneskehavet fikk han øye på en helt spesiell dame

  6. NORGE

    Slik kan du prøve deg som tungtvannshelt