Vi skriver 9. mai 1934. Adolf Hitler har vært diktator i Tyskland i over ett år, og Bjørnstjerne Bjørnsons yngste sønn Erling står på talerstolen i Stortinget.

«Det er naturlig at valget til å fremlegge denne proposisjon er falt på en bonde. For der er ingen som gårdbrukerne der daglig kan iaktta den uhyre fordel som en gjennemført rasehygiene har for gårdsdriften.»

Erling Bjørnson fra Bondepartiet (nå Senterpartiet) var saksordfører for den famøse lov om sterilisering som åpnet for tvangssterilisering av nordmenn.

Den førte blant annet til at mange av romanifolket, særlig kvinner, ble tvangssterilisert eller ble sterilisert «frivillig» etter press. Også titusenvis av andre «åndssvake» ble sterilisert.

Forfattersønnen fortsetter i Stortinget med å snakke om «ugress» og «snyltedyr» og skryter av Tyskland som har vedtatt tvangssterilisering for «å befri de kommende generasjoner for å trekkes med en overbelastning av degenererte mennesker».

Bjørnson ble under krigen et aktivt NS-medlem.

Hele debatten med mange flere rasistiske argumenter av Bjørnson kan du lese her.

Én mann sto alene

Det var én mann som hevet røsten mot slike argumenter og stemte mot flertallet. Han var ikke fra Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet, men fra Samfundspartiet.

Gjert E. Bonde sa det slik: «Dette lovforslaget (...) er et av de farligste lovforslag som overhode har sett dagens lys i landet».

Selv om det ikke sto direkte i lovforslaget at dette hadde noe med rasehygiene å gjøre, var det ingen tvil i debattkonteksten om at dette var et av virkemidlene for å få en «renere norsk rase». 1. juni ble lovforslaget endelig vedtatt i Stortinget.

Gjert E. Bonde (1885-1966)
Stortingets arkiv

Hvem var denne Bonde som våget å opponere mot forslaget som skulle sikre rasehygienen — som var mer eller mindre politisk korrekt på 30-tallet?Han representerte et parti som i to perioder på 30-tallet var inne på Stortinget - Samfundspartiet. Det som sto for en form for holisme og nye økonomiske tanker.

Les også:

Hvorfor stemte han mot?

Det skal sies at Bonde ikke bør hedres for å være veldig antirasistisk i sin tordentale mot lovforslaget. Også han brukte argumenter om rasehygiene. Men det Samfundspartiets representant reagerte på, var at det er «barbarisk og middelaldersk å la individet lide for det som samfundet har skylden for».

Han mente at samfunnsforholdene måtte endres og pekte på at «sedelighetsforbrytere utfører sin forbrytelse i en sjelelig nød». Han pekte også på at en sedelighetsforbryter «kan sjelelig helbredes gjennom psykologisk påvirkning».

En av paragrafene nevnte nemlig at man kan sterilisere «sinnssyke og personer med særlig mangelfullt utviklede sjelsevner» om «han på grunn av en abnorm kjønnsdrift vil begå sedelighetsforbrytelser.»

Les også:

Andre representanter mente Bonde misforsto hele lovforslaget, fordi det ikke åpnet for at «normale personer» som begår sedelighetsforbrytelser skal tvangssteriliseres.

Bonde svarte så at han «selvfølgelig har lest proposisjonen og dens forarbeider meget inngående» og at han viser til lovens «ånd og mening», og at det er «andre måter å løse det hovedspørsmål på som loven tar sikte på å løse (...) enn ved voldelige inngrep på individet».

Det var lite mediedebatt å spore om denne saken. Vi har gått tilbake i Aftenpostens arkiver, og de sakene som var å finne, var av det positive slaget

Et spesielt parti

Øystein Sørensen, historieprofessor med ekspertise på politiske ideer.
UNIVERSITETET I OSLO

Historieprofessor Øystein Sørensen ved Universitetet i Oslo forteller at på 30-tallet var ideen om rasehygiene noe man fant i alle politiske leire — også på venstresiden. I Norge var det mer rettet mot enkeltindivider med «uheldige arveegenskaper» enn mot hele folkegrupper, slik som i Nazi-Tyskland.- Det er interessant å se på at saksordføreren i debatten viser til Nazi-Tyskland som forbilde uten at flere reagerer på det, kommenterer Sørensen.

Sørensen beskriver Samfundspartiet, som stemte imot, som en egenartet politisk bevegelse.

— Det var krisetid og flere nye og utradisjonelle løsninger dukket opp.

Sektlignende trekk

Bertram Dybwad Brochmann (1881-1956) advarte på 30-tallet mot fascismen og Hitler. Men han ble likevel dømt i landssvikoppgjøret fordi han i 1940, etter at Tyskland invaderte Norge, kom med uttalelser som ble tolket som støtte til Tyskland og nazismen.
NTB SCANPIX

Samfundspartiets store ideolog og leder var Bertram Dybwad Brochmann, som Gjert Bonde var vara for da steriliseringsloven ble vedtatt.– Brochmann var litt som en guru, og partiet hadde noen sektlignende trekk. Ideologien hans var veldig kristen, og var basert på deler av det nye testamentet, men også på ekspertstyre og elementer av en planøkonomisk løsning. De var også veldig imot tvang og vold.

Selv om Brochmann fikk mange tusen stemmer og partiet hans ble stemt inn på Stortinget over to perioder, ble partiet av de fleste sett på «som noe rart».

— Det var mange tanker som var tilbake til Jesus og nestekjærligheten. En annen ting å merke seg, er at det var mange ingeniører som var medlem av partiet.

Troen på teknologi var et sentralt element i partiets politikk.

Nye økonomiske tanker

I tillegg til kristendom la blant annet Brochmann vekt på dybdepsykologi i sine politiske tanker - teorien om at det finnes et ubevisst sjeleliv for menneskets adferd og følelsesmessige reaksjoner.

Han hadde også spesielle økonomiske tanker som blant annet handlet om å få i gang deflasjon (prisnedgang) slik at folk flest kunne kjøpe mer. Dette skulle gjøres gjennom teknologisk utvikling.

I tillegg var desentralisering, kritikk av rentesystemet, skepsis til pengemakt og krav om et nasjonalregnskap sentrale elementer.

Nasjonalregnskap fikk Norge først i 1952.

Noe som kan gjenkjennes i motstanden til tvangssteriliseringen var det at partiet var veldig skeptisk til at staten skulle ha makt. Og Brochmann vakte oppsikt da han i 1933 nektet å motta stortingsmannslønn, da han «ikke ville snylte på folket» i nedgangstid og nød.

Vararepresentant Gjert E. Bonde, som var han som stemte mot steriliseringsloven, var ingeniør og skipsredersønn og hadde studert i Sveits.

Han sto Brochmann nær og var en ivrig bidragsyter til partiavisen Samfundsliv (som overlevde partiet og kom ut helt til 2010, riktignok i svært små opplag.)

Mange av romanifolket ble ofre

Romanifolket, som gjennom hele 1900-tallet har talt noen få tusen i Norge, var sterkt overrepresentert blant dem som ble tvangssterilisert.

Det er dokumentert av Per Haave at 109 ble sterilisert som følge av steriliseringsloven av 1934 (ytterligere 16 av naziloven fra 1942). Selv om de fleste av disse formelt var frivillige, har forskere funnet ut at de ofte slett ikke var det, fordi man blant annet ble truet med å bli fratatt de barna man allerede hadde gitt liv til.

Svanviken arbeidskoloni ble drevet av Norsk Misjon blant hjemløse. Bildet er fra 1930-tallet. Svanviken lå ved Eide på Nordmøre.

I tillegg ble trolig over 230 taterkvinner sterilisert utenom lov på «medisinsk grunnlag». Man regner også med mørketall på tilfeller som ikke er dokumentert. På den beryktede Svanviken arbeidskoloni ble over en tredjedel av kvinnene sterilisert fra 1949 til 1970.

Les også:

Vil ikke kritisere alle som stemte ja

Jim-Rickard Hartman sitter i styret til Romanifolkets Riksforbund og sier denne historien handler om mange enkeltskjebner og tragedier.

— Det er grotesk at vi i et moderne samfunn klarte å gjøre dette. Dette har ført til at vi er et folk med mange færre enn hva vi ellers hadde vært. Og den dag i dag er det mange som ble tvangssterilisert og ikke har klart å få seg en familie.

Hartman vil likevel ikke kritisere det store flertallet av stortingspolitikere i 1934 som stemte steriliseringsloven gjennom.

— Jeg tror ikke alle gjorde det med dårlige hensikter. Men de ble forblindet av dem som la frem fakta om hvilke fordeler dette skulle ha for landet. Og om man ikke kan tro på doktorer og forskere, hva skal man da tro på?

Skriftlige kilder: Stortinget, Regjeringens ot.prp. nr. 17, Store Norske Leksikon, Forskningsrådet.no, Per Haaves «Sterilisering av tatere 1934-77», artikkelen Henimot nullpris! - Samfundspartiets økonomiske tanker av Robert Lalla, Aftenpostens historiske arkiv