Rita Nilsen gjorde alt hun kunne for å drikke seg ihjel. Da hun ble tørrlagt, hjalp hun tusenvis. Så fikk hun kreft.

Da Rita Nilsen ble alvorlig syk, ble en del av henne glad. Fordi hun kjente at hun ikke ønsket å dø lenger.

Mandag denne uken sitter en nesten skallet kvinne med store, brune øyne i en god lenestol på Akershus universitetssykehus. Hun har hjulpet tusenvis av rusmisbrukere og pårørende, hun er kjent som en slags Oslos «Mor Go'hjerta», men nå er det hun som trenger hjelp. Når det er helt stille i rommet kan man høre en lyd: Drypp, drypp, drypp.

Fra en pose på et stativ renner dråpe etter dråpe gjennom en gjennomsiktig plastledning. Væsken ledes i en kanyle som er stukket inn i en blodåre i hennes høyre hånd.

Så forsvinner cellegiften inn i Rita Nilsen for å gjøre jobben sin.

Bulken i brystet

Rita Nilsen skulle ikke ha vært her. Seriøst, hun skulle ikke det. Den daglige lederen av hjelpestiftelsen Retretten har forsøkt å dø flere ganger. I flere tiår av det 52 år lange livet sitt har hun hverken sett lys eller følt håp. Da hun fikk kreftdiagnosen tidligere i år, tenkte hun:

«Det er da for jævlig at jeg skal dø nå som jeg har det godt. Hvorfor i helvete skal jeg være nykter i 18 år for å ende opp med dette? Hvorfor fikk jeg ikke slippe i de årene jeg hadde det så grusomt vondt?»Det startet hjemme på badet i Sørumsand i februar. Nilsen skulle på jobb, og hadde dusjet. Hun strakk seg mot en bodylotion som sto høyt på en hylle. Da så hun den i speilet: Bulken i den venstre puppen.

1. mars fikk hun diagnosen, 10. april ble hun operert.

Hvordan det var å miste et bryst? Ingen stor greie. I nesten hele sitt liv har Rita Nilsen ikke hatt behov for oppmerksomhet rundt sin egen kropp.

Bestemors kniv

Slik ble det på grunn av oppveksten hennes. I 1996 fikk Nilsen 75.000 kroner i billighetserstatning for tapt barndom og skolegang (hun satt igjen med 25.000 kroner da advokaten hadde fått betalt). Hun kaller seg selv et uønsket barn og sier at hun stort sett vokste opp hos besteforeldrene i Damstredet i Oslo.

Nilsen var seks år gammel første gang hun tenkte på å ta sitt eget liv, med den skarpe kniven bestemoren brukte til å sløye fisk (— Hvorfor? - Det var ingen som var glad i meg. Det var ikke vits å være her mer).

Hun var 10 år da hun begynte å drikke «sammen med alkisene ved Møllergata skole».

14 år da hun i noen måneder solgte kroppen sin for penger til rus. Hun sluttet på skolen etter sjette klasse. Her er et glimt inn i oppveksten hennes, fra boken «En alkoholikers dagbok» som hun skrev i voksen alder:

«Sommeren før jeg begynte på skolen, måtte jeg på feriekoloni. (…) Det var helt forferdelig. Jeg gikk veldig mye aleine.

De fikk fast plass på en krakk som sto foran senga mi, og jeg la dem under en genser, men en dag var de borte. Da begynte jeg å grine.»

— Jeg vil helst snakke minst mulig om det. Det hjelper ikke å gnu rundt i fortiden, sier hun.

- Gå fra meg

Da Rita Nilsen fikk kreft, var hennes største frykt at medisinene skulle ta henne tilbake til fortiden og vekke rusmisbrukeren i henne. Hun har levd 18 år uten alkohol, piller og dop, og sa til kjæresten Jan Andersen: - Hvis jeg må ta piller og du ser at jeg begynner å endre adferd: Gå fra meg med en gang eller sett alle kluter inn for å få meg til å stoppe.

Hun og han har vært sammen i over ti år. Travtreneren leide stall ved siden av huset hennes. En dag hadde ryggen hans låst seg. Rita Nilsen, nyutdannet akupunktør, stakk nåler i ham. Et halvt år senere forelsket de seg. For første gang i livet var Nilsen heldig med valg av mann. Og for første gang var en mann heldig med valget av henne.Men nå var hun redd for at depresjonen som hadde herjet sånn med henne før skulle komme igjen. Hun beskriver den som et slags mørke uten noe . Etter den fjerde harde cellegiftkuren i sommer dro hun på hytta på Finnskogen for å hvile. Én dag gikk, to dager, fire dager, seks dager, men hun satt der i en slags evigvarende tåkelignende tilstand uten ork til å høre stemmer, radio, musikk, se på TV eller lese en linje. På den syvende dagen sa hun til mannen sin:

På den åttende dagen kom litt av styrken tilbake. Hun ble så lettet. Andpustenheten og neseblodet som følger med kurene kan hun leve med.

— Jeg har fått gode prognoser: Ingen spredning. Trenger ikke stråling. Behandlingen jeg får nå skal knekke eventuelle celler på vandring, sier hun idet sykehusmaskinen begynner å pipe og blinke rødt i stedet for grønt. En sykepleier banker på døren og kommer inn.

— Når jeg først er her vil jeg ha alle dråpene jeg kan få. Men er jeg ferdig nå, mor? spør Rita Nilsen.

— Du er ferdig, svarer sykepleieren mildt.

— Bare fire ganger igjen. Wow! jubler Nilsen etter sin åttende cellegiftbehandling. Hun blir stille i noen sekunder før hun sier:

— I dag tidlig sa mannen i mitt liv at han synes disse månedene har gått så fort. Han skjønner ikke hvor de er blitt av.

— Hvordan har du opplevd det? spør sykepleieren.

— Både og. Fort, samtidig som det kjennes ut som om det er 100 år siden jeg kom hit.

Rita Nilsen kler på seg kåpen og dekker hodet med en svart lue. Hun vil jobbe. Venner av henne sier om henne at «Rita sover ikke, hun ligger på lading til neste arbeidsdag.»

Gi livet en sjanse

Hun stiftet sitt livsprosjekt Retretten i 2002, seks år etter at hun lot seg avruse. Men før vi kommer dit, må vi gjennom årene i forkant. Hun var bare skinn og bein da hun kom til avrusningsklinikken i 1996. I to måneder hadde hun drukket 16 øl om dagen, tatt piller og brukt dop i slags håp om å drepe seg selv sakte. Hun stilte vekkeklokka på ringing annenhver time for å unngå bakrus og minne seg selv på å drikke mer.

«Du må gi livet ditt en sjanse», sa en ansatt på klinikken.

Alkoholavrusning kan være beinhardt: Forstyrret hjerterytme, epilepsilignende krampeanfall, forsterket angst og dårlig stressmestring er blant bivirkningene, men hun kom seg gjennom. Så kom depresjonen som et tungt tog uten stoppesteder. Mørke. Tomhet. Tanken: «Det er ingenting for meg der fremme». Likevel var hun sterk nok til å skrive avskjedsbrev til alkoholen:

«Jeg vil ikke være hos deg mer. Nå har du vist meg ditt sanne ansikt. For med deg følger det bare ensomhet, sorg og en umenneskelig lidelse. Du gjør meg ikke fri, du setter meg i fengsel.»

Siden har ikke Rita Nilsen drukket. Hvis noen spør «hvorfor drikker du ikke?» spør hun «hvorfor drikker du?». Før hun flyttet sammen med Jan, sa hun:

Hvis du tror dette går seg til underveis så har du allerede driti deg ut.»

I rus tok Rita Nilsen ungdomsskolefagene hun aldri hadde tatt da hennes jevnaldrende tok dem. Hun var redd, gikk runde etter runde rundt bygget hvor voksenopplæringen skulle holdes før hun turte å gå inn. Rusfri bestemte hun seg for å ta noen små steg videre. På slutten av 1990-tallet så hun en annonse for akupunktur-utdanning. Bestemoren hennes hadde jo blitt bra i ryggen av nålestikk, Rita Nilsen trodde på nålene. Dansken som drev skolen fikk vite at hun var tørrlagt rusmisbruker og at hun slet med å betale skolen. Han skrev til henne: «Hvis du blir millionær, skylder du meg pengene. Hvis ikke, gi dette videre til andre». Slik lærte hun. Så tok hun medisin grunnfag på en privatskole. Hun begynte å tro på seg selv.

Rita Nilsen hadde bestemt seg for ikke å jobbe med rus. Men da hun hadde praksis på bakrommet av en klesbutikk på Grünerløkka merket hun at mange av kundene pårørende av rusmisbrukere. Foreldre, ektefeller, søsken. Hun fikk innpass i Oslo fengsel, der fanger sa at de ble roligere og følte seg mindre innestengt av stikkene hennes.Hvem skal ta seg av dem når de kommer ut? undret hun. Sakte formet en vag idé om Retretten seg. Den ble helt klar da hun nedkjørt, lei og sliten la seg inn på «retreat» i St. Josephsøstrene kloster på Nesøya. Hun kjente hvor godt det var å være et sted der ingen krevde noe av henne.

Retretten, et sted hvor de ansatte er eks-misbrukere og hvor de rusavhengige og pårørende kan komme og gå uten noen slags form for byråkrati, selvsagt!

Skinn i øynene

Tirsdag formiddag denne uken: De 300 kvadratmeterne Retretten disponerer i Oslo sentrum er allerede fylt med folk. Noen drikker kaffe i «stua» under et Morten Krogvold-portrett av Nelson Mandela. Rita Nilsen har akkurat forsynt seg fra en potetgullskål da en ung kvinne spør henne:

— Ja. Er du forelsket? spør den daglige lederen.

— Nei, men jeg er bare så lykkelig, svarer hun.

I et stort møterom sitter en gruppe i halvsirkel og venter på at kurset deres om avhengighet skal starte. I et annet rom har et par allerede rukket å få ørene fulle av nåler. Rita Nilsen tror på at øret avspeiler kroppen. Mageplager, stikk der. Angst, stikk der. Hun sier at «pasientene» fylles av ro og at immunforsvaret styrkes, og peker på en plansje:

— Her for eksempel, er kjeven. Mange har spente kjever. To nåler, så åpner alt seg.

— Er det sant? spør jeg litt for interessert.

— Har du spente kjever?

— Jeg gnisser tenner om natten.

Hun beordrer meg ned på en stol. Lover at det ikke gjør vondt. Stikker først i den høyre ørebrusken. Så den venstre. Intervjuet er snudd.

— Du er kontrollfreak, du. Jeg merker det på ørestrukturen og måten du tar imot meg på. Kjenn på kjeven din nå. Er det ikke sprøtt? Jeg skal feste et par veldig sterke magneter dyppet i gull bak ørene dine også. De gir vi til folk med mye indre stress eller konsentrasjonsvansker, sier Rita Nilsen. Hun virker oppslukt. Men hun er også forbannet:

— I dag tidlig satt jeg og skrev samtidig som jeg hadde på det helvetes «God morgen, Norge» (TV2). Der var hun Ryel (Anne Lise, Kreftforeningen). Hun snakket om tilbakefall av brystkreft og om å leve med kronisk kreft. Jeg står midt oppi det, altså. Jeg trenger ikke den typen informasjon. Hvorfor i faen går de ut med dette i media? Gi oss for faen håp.

Nå er hun varm, her kommer sinnet hennes ansatte forteller kan komme, spesielt hvis hun opplever urettferdighet:

— Det er et enormt pengemarked for frykt. Hvis du bare gjør det og det eller kjøper det eller det, så blir du frisk. Men sånn er det ikke.

Jeg ser bare skjøre sjeler som er desperate for å komme ut av sin situasjon, sier hun.

Det er her Retretten har en rolle. Den yngste som har tatt kurset hennes var 13 år, den eldste 78. Det er ikke bare mennesker rett fra gaten som kommer. Folk fra velstående, pengesterke hjem finner veien inn. Kjendiser. For å kjenne roen nålene gir. For å snakke. For å lære å mestre og å ta kontrollen over sitt eget misbruk. Rita Nilsen og Retretten har mottatt flere priser og utmerkelser for arbeidet og i fjor hevet den blå Regjeringen tilskuddet til stiftelsen fra 900.000 kroner til 2,4 millioner. Gjennombruddet! Da Nilsen fikk vite om det, begynte hun å gråte. Penger til drift er det eneste som får henne til å sove dårlig om nettene. Selv begynte hun først å ta ut lønn i 2009, etter syv år års arbeid, fordi et av styremedlemmene nærmest krevde det.Kari Kjønaas Kjos (FrP), leder av Helse— og omsorgkomiteen, forklarer hvorfor Retretten fikk et slikt budsjettløft:

— Jeg har fulgt Ritas kamp gjennom mange år. Hun er en person som klarer å stable folk på beina. Hun redder liv.

Uten Petter…

Men her kommer mannen som en gang stablet Rita Nilsen på beina dundrende inn på kontoret hennes. Han heter Petter Lange og er 23 år eldre enn henne. På midten av 1990-tallet fikk han høre om en kvinne som var i ferd med å drikke seg i hjel. Hun hadde prøvd på andre måter før. 1988: 50 sterke piller, hostesaft, hasj og alkohol. Legen på Lovisenberg så hva hun hadde stappet i seg og sa igjen og igjen: «Det stemmer ikke at du sitter her nå.»

Lange følte en plikt til å hjelpe. Han løftet henne opp av sofaen, kjørte henne på det som skulle bli den endelige avrusningen, har holdt kontakt med henne siden og jobber nå frivillig for Retretten. Takken?

— Petter, du har møkkete T-skjorte igjen. Du ser ut som en grisegutt, smeller det fra Rita Nilsen.

— Her skal man ikke gjøre mye galt før man får høre det, mumler Petter Lange. De klemmer. Han sier om venninnen at hun aldri er fornøyd, men bare vil lære mer og mer.

Derfor setter Nilsen seg i en drosje sammen med en av sine ansatte, Nina Hilton Mæhlum. De skal på Rusakuttmottaket på gamle Aker sykehus, der det arrangeres åpen dag. De to kvinnene som går skulder ved skulder mot inngangen mens de ser ut over Nordmarka deler mye historie. Av de 11 ansatte (fem årsverk) i Retretten er det bare én som ikke har misbrukerbakgrunn.

— Se de fargene! Jeg er så lei meg for at jeg ikke får være på hytta nå, sier Rita Nilsen.

— Ja, dere som har den utsikten, sier Mæhlum.

Så går de inn i den hete ankomsthallen der Nilsen tilsynelatende kjenner alle. Sykehuset har spredd tilbudene sine utover bord i rommet. Hit kommer mennesker som har levd på en liter vodka om dagen, med 3,5 i promille, i et håp om å få hjelp. Nina Hilton Mæhlum går rundt i lokalet og snakker med folk. Sjefen følger med henne i øyekroken.

— Se på Nina! For noen år siden turte hun ikke å se deg i øynene. Nå går hun rundt her og prater med folk hun aldri har møtt før. Det er så godt å se, sier hun.

— Rita har gitt meg trygghet og håp. Den niende i niende i null ni havnet jeg i koma på grunn av heroin - for annen gang. Jeg har levd åtte år på institusjoner. Alt snudde da jeg fant Retretten. Nå er jeg fri, sier hun.

Helseminister Bent Høie var meldt, men etter tre kvarter forstår Rita Nilsen at det kan ta tid før han kommer. Hun har en avtale i byen, og vi går mot Sinsen for å ta bussen. Trappen opp til busstoppet får henne til å puste tungt, og hun synker sammen på en benk.

— Noe mer enn den trappen der skal ikke til før jeg blir sliten. Men det går over.

— Normale mennesker sykmelder seg ofte i den situasjonen du er i?

— Ja, de gjør vel det, sier Rita Nilsen og så sier hun ikke mer.

Burde binde deg

Hun forsøker å ha de fleste av møtene sine utenfor kontorlokalene. Det er så mange der som vil snakke med henne. Da det ble kjent at hun var syk, tok flere menn hun har hjulpet kontakt og sa at hun måtte se barna deres før hun døde. Men hun skal ikke dø, ikke nå.

I Byporten møter hun den tidligere P3-profilen Mina Hadjian (38), som ble for kontroversiell for NRK og som nå jobber for Røverhuset, en radiokanal laget av innsatte i fengsel. Matchen er perfekt for Rita Nilsen, som i over et tiår har besøkt fanger med dommer som ser ut som grøssere. De to omfavner hverandre, og Hadjian spør Aftenposten:— Følger du «Jernkvinnen»? Hvordan klarer du det?

Så ser hun på Rita Nilsen og sier:

— Og det sier du som har ADHD langt ut i hårrøttene, svarer Nilsen og ler.

— Som bestemor pleide å si: «Det var rette ræva som feis», sier den yngste.

De setter seg på en sushirestaurant rett ved en dør som går opp og igjen, opp og igjen, men begge prater så intenst at de ikke enser lyden. Med voldsom appetitt spiser Rita Nilsen rå fisk med plastgaffel helt til hun begynner å blø neseblod. Hun og Mina Hadjian forlater hverandre med kalenderne sine fulle av nye ideer.

Peanøtter

Overmett og litt utslitt setter Rita Nilsen seg på Oslo S for å vente på toget til Sørumsand. Hun skal hjem og lage mat til Jan og «datteren» Lucky.

— Lucky er et kompromiss. Jan er hestemann og vi skulle egentlig ikke ha flere hunder etter at den forrige døde. Men så fikk han lov å bestemme navnet.

- Hva tenker du om at du aldri fikk egne barn?

— Det har aldri vært noe tema.

Da den dagen endelig kom var det for sent. Det er ikke et savn. Slik jeg lever nå er alt jeg kan slippe av bekymringer greit, sier hun og blir engstelig for at vi har snakket for mye om mørke ting. Hun har det jo egentlig så fint. Før hun reiser seg og går til toget sier hun:

— Jeg har fått oppleve så mye lykke de siste årene. Jeg får sitte på skolebenker og lære, stille spørsmål uten å være redd for at jeg er teit. Jeg har penger til å betale gjelden min, legger meg i en seng med rent sengetøy og har et ordnet og forutsigbart liv. Jeg stikker ikke lenger av i rusen og håper at alle problemene mine skal gå bort av seg selv. Kreften? Herre Gud, jeg levde 34 år i et totalt mørke. Ett år med behandlinger og rekreasjon er for faen bare peanøtter.

Twitter: @Veiaaker

Les flere portretter:

Mani Hussaini:

• Noen burde binde deg fast. Blir du ikke sliten?

Les også

Wonderboy fra Jessheim - Vi lærte å hate Israel

Ulrik Imtiaz Rolfsen:

Les også

- Nordmenn flest vet lite om hva som foregår i det pakistanske miljøet

Jonas Gahr Støre: