Var det riktig av Norge å slippe 588 bomber over Libya? Her er fem spørsmål og svar om Libya-rapporten
I en rapport på 260 sider ble gjennomgangen av Norges bombing av Libya presentert. Her er en oppsummering av de sentrale funnene.
I 2011 sendte NATO flystyrker til Libya etter at FNs sikkerhetsråd fordømte regimets gjentatte brudd på menneskerettighetene. Blant flystyrkene som ble sendt dit, var det flere norske F16-fly.
I løpet av våren og sommeren 2011 slapp norske kampfly 588 bomber i Libya. Dette var en tiendedel av den samlede NATO-innsatsen. «Et omfang som savner sidestykke i norsk historie», heter det i rapporten.
Siden den gang har landet vært preget av kaos. 13. september la Libya-utvalget, med tidligere utenriksminister Jan Petersen (H) i spissen, frem sin rapport etter omfattende gjennomgang av beslutningsprosessen som lå bak og selve operasjonen sett fra norsk side.
Rapporten er 260 sider lang, inkludert vedlegg. Her er utvalgets svar på noen sentrale spørsmål:
1. Visste Norge nok før de sendte jagerfly?
«Da opprøret startet i februar 2011, var kunnskapen om Libya svært begrenset hos norske beslutningstagere og i embetsverket», står det i rapporten som ble lagt frem.
Libya var et svært lukket land, og Norge hadde ingen egen diplomat i landet. Etteretningstjenesten hadde heller ingen med spesialkompetanse på Libya.
Derfor måtte myndighetene skaffe seg lite tilgjengelig kunnskap på svært kort tid for å kunne ta en god avgjørelse.
I februar 2011 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon der de fordømte gjentatte brudd på menneskerettene i Libya. Sammen med omfattende mediedekning gjorde det sterkt inntrykk på politikerne som skulle ta en avgjørelse, står det i rapporten.
Med andre ord måtte norske myndigheter i stor grad stole på andrehåndskilder da de bestemte seg for å sende bombefly til Libya.
2. Var det riktig å gå inn i Libya?
På spørsmål fra Aftenposten bekrefter utvalgsmedlem Gjert Lage Dyndal at utvalget mener det var riktig å delta, ut fra situasjonsforståelsen som forelå. Det til tross for at politikerne hadde begrenset egenkunnskap om situasjonen i landet.
Utvalgsleder Jan Petersen holder derimot fast ved at det ikke er en del av utvalgets mandat å vurdere dette.
Ifølge rapporten holdt den norske innsatsen i Libya seg innenfor de formelle rammene som ble satt av mandatet fra Sikkerhetsrådet.
Måten Norge tolket resolusjonen fra Sikkerhetsrådet, var også holdbar etter folkeretten, konkluderer utvalget. De mener også at beslutningsprosessene fulgte Grunnloven.
Med andre ord kommer det ikke sterk kritikk mot Stoltenberg-regjeringens beslutning fra Libya-utvalget.
3. Var vi i krig med Libya?
29. mars 2011 sa Jens Stoltenberg til Stortinget at Norge ikke var i krig i folkerettslig forstand.
– Hadde vi vært det, hadde blant annet norske soldater vært legitime mål. Det er de ikke, sa Stoltenberg da.
Utvalget påpeker at det står «i kontrast» til et skriv som Forsvarsdepartementet hadde oversendt Forsvarsstaben fem dager tidligere om de folkerettslige rammebetingelsene for norske styrker i Libya.
– Det er ingen tvil om at denne situasjonen etter krigens folkerett er definert som en internasjonal væpnet konflikt, der koalisjonsstyrkene deltar på vegne av sine stater, som etter krigens folkerett er å anse som parter i den væpnede konflikten i Libya, siterer rapporten fra skrivet.
Departementet slår videre fast at norske styrker etter folkeretten er lovlige militære mål.
4. Ble norske styrker for lenge over Libya?
Beslutningen om å sende norske kampfly ble tatt 23. mars. De var aktive i Libya frem til 1. august samme år. Kritikerne mente at Norge ble i Libya for lenge.
Utvalget påpeker at operasjonen i 2011 var delt i to faser. Den første delen handlet om å beskytte sivile.
Den andre fasen startet i andre halvdel av april 2011. Da var målet å svekke Gaddafi-regimets militære styrker for å hindre at det på nytt ble en trussel mot sivile.
– Vi har ingen holdepunkter for at norske kampflys innsats frem til 1. august gikk utover det som var nødvendig for å beskytte sivile, sa Christoffer Conrad Eriksen under dagens presentasjon.
5. Hva skjer nå?
Selv om regjeringens beslutning var i tråd med både folkeretten og Grunnloven, kom utvalget med noen anbefalinger.
– Grunnlovens bestemmelse bør revideres for å gi klarere uttrykk for gjeldende rett om hvilke internasjonale operasjoner norske styrker skal brukes til og når og hvordan Stortinget skal involveres, sa utvalgsleder Jan Petersen under dagens pressekonferanse.
Enkelt sagt betyr det at utvalget vil at Grunnloven skal skrives om. Men det er ikke like dramatisk som det kan høres ut. Petersen understreker at endringen bør være å tydeliggjøre hva som gjelder.
– Det tror jeg kan være nyttig, for her har det vært mye uklarhet, sa Petersen.
Å skrive om Grunnloven er en komplisert prosess: For å gjøre grunnlovsvedtak må minst to tredjedeler av Stortingets representanter være til stede under avstemningen, og to tredjedeler av dem som er til stede må stemme ja.
Vedtaket kan heller ikke vedtas i samme stortingsperiode som det er fremsatt.
