Norge

Nå er Nanna 16 år og heter Mats

Det er morgen på Rikshospitalet i Oslo. En mor og en tenåringsgutt rusler hjemmevant inn gjennom glassdørene.

Mats (16) og Sonja Nilsen på Rikshospitalet.
  • Tekst Foto
  • Hilde Lundgaard
    Journalist
Merete Wigen prøvde å finne en løsning på sin egen hemmelighet i 40 år. Hun synes det er fantastisk at stadig flere barn som er født i feil kropp, nå får hjelp tidlig.

Sent kvelden før kom de med fly fra Vesterålen. Mats (16) og Sonja Nilsen har vært på sykehuset mange ganger før. Men denne tirsdagen er spesiell. I sekken har mor en liten hvit eske fra apoteket hjemme på Sortland. I dag skal innholdet sprøytes inn i kroppen til sønnen. Og begynne å gjøre ham til den han føler han virkelig er.

- Æ hata josa, var noe av det aller første lille Nanna fra Sortland sa. For tre år siden, som 13-åring, kom hun for første gang til Seksjon for transseksualisme på Rikshospitalet. Der vakte hun overhodet ikke oppsikt med sin unge alder. Tvert imot blir barn helt ned til fem år nå henvist til denne spesialavdelingen. Den eneste i Norge som kan tildele diagnosen transseksualisme og utføre kjønnsoperasjoner. Uten stor oppmerksomhet har antallet barn økt jevnt de siste årene. Årlig blir 20-30 barn henvist. I fjor hadde avdelingen så mange som 70 barn under 18 år til utredning og behandling, og kapasiteten er sprengt.

-  Vi har knapt sett toppen av isfjellet, hevder psykologspesialist Asle Offerdal. Han jobber med utredning av kjønnsidentitetstematikk, og mener stadig flere barn kommer til å bli henvist til sykehuset. Årsaken tror han ene og alene er større åpenhet og mer informasjon om at barn som bryter radikalt med kjønnsrollene, faktisk kan være født i feil kropp.

- Men stadig tenker mange lokale behandlere at temaet er så komplisert at de ikke våger å berøre det. Mange flere kunne vært fanget opp.

Han og andre fagfolk understreker at det overhodet ikke er barn som utfordrer tradisjonelle kjønnsroller det er snakk om. Men barn som over tid viser en ekstrem motvilje mot sitt biologiske kjønn.

Ulovlig gutteside

På Sortland hatet altså en liten jente «josa», fordi hun skjønte det var jentefarge. Fra treårsalder nektet hun å bruke kjole, med et ørlite unntak for bunad, siden cape’n minte om kappen til de tre musketerer. Pilot-T-skjorten og boksertrusen med Løvenes konge -motiv ble derimot brukt til de gikk i oppløsning. Og helst ville han bare være sammen med helten sin, den to år eldre fetteren.

- Jeg tenkte ikke at jeg var så annerledes, jeg følte meg bare som gutt. Og ønsket så veldig at kroppen min var som alle de andre guttenes, forklarer Mats i dag. Men han skjønte at noe var annerledes. Når klassen skulle stille opp etter kjønn i gymtimen, plasserte han seg midt mellom.

- Jentesiden ble feil. Guttesiden var ikke lov.

Skjønte ikke

Veggene på venteværelset er knallgule. Mats og moren venter på den aller siste undersøkelsen før Mats er klar for sin første dose testosteron. Det første fysiske skrittet på vei mot operasjon. Og en mannskropp.

- Jeg tenker ofte at vi kunne latt deg bli gutt før. Vi lot deg jo gjøre alt det gutter gjør. Men vi tok grep så fort vi forsto hva du prøvde å fortelle oss, sier Sonja til sønnen.

- Ja, nikker han. - Men jeg hadde jo ikke snøring på at det gikk an å gjøre noe. At det fantes andre. Jeg trodde det var bare meg i hele verden.

Hele familien

Britt Eva Brandåstrø trodde også familien var unik da hun måtte erkjenne at seksåringen hennes åpenbart ikke hørte hjemme i egen kropp. Da barnet året etter ble henvist til Rikshospitalet, håpet hun å få hjelp til å finne ut om barnet faktisk var født i feil i feil kropp. Det har de fått.

I dag leder hun foreldre— og familieforeningen i Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS), startet for at andre familier skulle slippe å tro de var de eneste. Tilstrømningen har økt jevnt og trutt, og på foreningens sommerleir har det vært ventelister de siste årene.

-  Det er ubeskrivelig å se et sjenert, usikkert lite barn komme på leir, for så å reise trygt og lykkelig hjem etter å ha truffet andre som seg selv, sier hun.

Trange rammer

Marion Arntzen driver Stensveen ressurssenter - åsted for TV-serien Jentene på Toten . Også hun gleder seg over at kjønnsavvik er blitt mindre skambelagt og at flere foreldre tar barna sine på alvor.

- Det er et større rom for å finne ut av hvem de er, sier hun, men minner om at rammene stadig kan være svært trange. Ikke minst for gutter.

-  Unger i dag blir jo fargekodet fra de er født, og det selges BH-er til fireåringer. Samtidig kan det være kult å være guttejente inntil en viss alder. At en gutt kler seg i ballkjole, skaper derimot fortsatt angst, sier Arntzen, som ofte holder foredrag i barnehager. Nylig hørte hun om en liten gutt som elsket å ha på seg en spesiell tyllkjole. Personalet gjemte den i fire måneder, før de forsiktig la den tilbake i utkledningstøyet. Gutten løp frem, klemte kjolen inntil seg og jublet: - Der er jo kjolen min.

Stort spørsmål

Ingen prøvde å ta fra Mats gutteklærne. Da han var 11, fikk han sin aller første skikkelige dress. Med vest. Uten noen femi innsving. Gutten i speilet var ekte. Helt riktig.

- Jeg følte at jeg fløy, helt oppunder taket.

Øynene lyser, fem år etterpå.

Men det var en dokumentarfilm, ikke en dress, som snudde alt. Åtte år og feil kjønn het filmen moren hadde tatt opp. Og som Mats bare visste han måtte se.

Sonja Nilsen trodde lenge det var nok for datteren å få gjøre alt gutter gjør. Da hun skjønte at det stakk langt dypere, var bare én ting viktig: At gutten skulle ha det bra.

To dager etterpå dro familien på bilferie. Mats sov i baksetet. Brått våknet han midt i en drøm. Og uttalte sitt livs viktigste spørsmål.- Det var som alt jeg hadde følt hele livet kræsja sammen i et bilde. Plutselig bare skjønte jeg det. Og sa det, forklarer han.

- Mamma. Ville du blitt sur hvis jeg hadde lyst til å bli gutt?

- Nei, det ville jeg ikke, svarte Sonja.

Mats krøp over setene og satte seg foran, inntil moren. Så begynte de å snakke.

- Vi hadde 12 års taushet å ta igjen, konstaterer moren. Der og da var det bare to ting hun var helt sikker på: Det er mulig å skifte kjønn i Norge. Dette skal vi finne ut av.

Bruke tid

«Å finne ut av» et barn som mener å være født med feil kjønn, vil i praksis si kontakt med fastlege, helsesøster og psykolog lokalt. Og eventuelt en henvisning til Rikshospitalet. Der venter ofte en årelang utredning.

- Først gjelder det å roe gemyttene og tilstrebe at barnet kan aksepteres som det er. Så, når det biologiske trykket kommer og bryster og kjønnsorganer utvikler seg, vil det vise seg hvor sterk kjønnskonflikten er, og om vi skal utrede videre på voksenplan og et eventuelt kjønnsskifte, sier overlege Ira Haraldsen, leder for Seksjon for transseksualisme.

Diagnosen transseksualisme gis bare hvis kroppen stadig oppleves grunnleggende feil.

Da, og bare da, blir pasienten tilbudt hormonbehandling, og etter å ha fylt 18, til slutt kirurgi for et fullstendig kjønnsskifte, inkludert fjerning av indre kjønnsorganer.

Ifølge Haraldsen vil anslagsvis 60 prosent av barna som henvises til sykehuset, ende med å skifte kjønn.

50-årsjubileum

Det er i år 50 år siden den første kjønnsoperasjonen ble utført på Rikshospitalet. Hva slags liv «pionerene» har levd, vet vi lite om. Men for noen år siden mottok Tone Maria Hansen, leder for pasientforeningen Harry Benjamins Ressurssenter, en anonym mail. Kvinnen som skrev den var trolig den aller første som ble operert. Og mailen hun skrev, kanskje den aller første gangen hun lettet på sløret.

Da hun fortalte familien at hun var en kvinne født i mannskropp, brøt de all kontakt. Etter operasjonen flyttet hun og levde videre med hemmeligheten uten å betro seg til noen. Selv mannen hun giftet seg med, døde uten å ha fått vite hva hun bar på. Helt inn i alderdommen kunne hun våkne med mareritt om at noen hadde avslørt henne.

- Slik er det ikke i dag. Men det er fortsatt et godt stykke igjen til full aksept, sier Tone Maria Hansen, som synes det er desto mer positivt at stadig flere barn får lov til å være seg selv. At Arne får bli Berit og skifte sosialt kjønn mange år før det er mulig med noen fysisk behandling.

Ulovlig klesskap

For Merete Wigen i Ålesund lyder historien om Mats og de andre barna som et eventyr. Selv vokste hun opp som Reidar i Trondheim på 50-tallet. Og skjønte intuitivt at ingen måtte få vite at hun stakk de små føttene i morens store pumps. At hun snek seg inn i klesskapet og strøk begjærlig over kjoler og strømper. At hun insisterte på å slippe barnevakt for å kunne nyte lykkestunden foran speilet. Og takle den svarte samvittigheten etterpå. Skammen.

Militærtjenesten var en av de tyngste periodene for Reidar Wigen. Han trøstet seg med å lure på seg en rosa trøye under uniformen.

- Jeg lovte meg selv at jeg skulle slutte. Og håpet at det skulle gå over, helt til 40-årsalderen, smiler hun i dag, ungdommelig kledd i kort dongeriskjørt og rød genser. (— Jeg skjønner at jeg ikke er 18. Men jeg har ingen umiddelbare planer om å kle meg som kjerring).Men det gikk ikke over. I militæret trøstet hun seg med en knall rosa genser under uniformen og mistrivdes intenst i mannsmiljøet.

Bak lås og slå

Omsider dimittert arvet hun farmorens leilighet og jobbet i bank om dagen. Om kvelden trakk hun for gardinene og kledde på seg parykken og kjolene hun hadde bestilt på postordre. Livredd for at noen skulle ringe på. At hun skulle bli avslørt og miste jobben.

Først da hun 22 år gammel møtte kvinnen hun skulle gifte seg med, ble hver minste silketruse pakket ned og låst inn på loftet. Det var slutt.

Psykiske lidelser

Ifølge overlege Ira Haraldsen er svært mange transseksuelle påført psykiske lidelser på grunn av sen diagnostisering. For 20 år siden var 80 prosent av pasientene uføretrygdede, mens 50-70 prosent av pasientgruppen led av angst og depresjoner.

-  Katastrofalt. Men desto mer meningsfylt å kunne hjelpe, sier hun, og understreker at det er svært viktig å luke ut dem som egentlig sliter med andre diagnoser og problemer. Å skifte kjønn er et dramatisk inngrep. Ikke minst derfor er det viktig å bruke god tid når barn blir henvist.

Lettet på trykket

Den nygifte Reidar hatet sin fullt utviklede mannskropp. Men bortsett fra en «sprekk», der han gråtende tryglet kona om å få sove i nattkjole, holdt han fasaden. Flyttet til Ålesund, fikk to sønner, og tenkte at løpet var kjørt.

Men det indre presset forsvant overhodet ikke. En stund lettet han på trykket ved å dra på helgeturer til Oslo og delta på superhemmelige treff på et hotell. Følelsen av å shoppe og gå på byen som kvinne var ekstatisk. Å kle seg tilbake mandag morgen ble til gjengjeld stadig tyngre og mer meningsløst.

Ingen feiring

  1. januar 1992 fylte han 40 år. Orkanen som herjet Vestlandet hadde tatt strømmen, og all feiring var avlyst. Helt alene i halvmørket i «hulen» sin i kjelleren, visste Reidar at det var nok nå. Det måtte bli slutt på løgnene og dobbeltlivet.

Han gikk opp til stuen der kona satt i stearinlyskinnet.

— Nå kontakter jeg Rikshospitalet, sa han. Hun var enig.

Der og da forsto begge at ekteskapet var over.

Han fikk raskt grønt lys fra sykehuset og begynte med hormoner. Men først måtte han leve et år som synlig kvinne. Det var ingen vei utenom å slippe bomben for sønnene. Den eldste visste at det var noe med noen klær på et rom og tok det pent. Den yngste, en litt usikker og sjenert 13-åring, sa ikke stort.

Noen mente Reidar burde flytte og starte på nytt. Men han ville ikke rømme mer.

Full åpning

Siste lørdag før jul 1992 sto Merete Wigen frem over to sider i Sunnmørsposten. Med premièrenerver for eget liv dro hun på jobb i bruktbutikken hun drev, i parykk og nyinnkjøpt gul og lilla drakt.

Kjente og ukjente dukket opp med blomster, gratulasjoner og konfekt. Ålesund tok imot henne med åpne armer. Men selv tenkte hun bare på hvordan den yngste sønnen hadde det. Han pleide å stikke innom butikken på lørdagene. I dag hadde de ikke avtalt noe.

- Men så kom han. Akkurat som vanlig.

20 år etter blir hun blank bak brilleglassene.

- Da visste jeg det kom til å gå bra.

- Har det gått bra?

- Ja. Jeg er utrolig mye lykkeligere nå.

Hun ser nedover sine slanke, strømpekledde ben.

- Jeg prøvde å løse det i 40 år, men det var sånn jeg skulle vært fra begynnelsen av.

- Hva om du hadde fått nei?

Hun trenger ikke tenke.

- Da hadde jeg ikke levd i dag.

Riktig bilde

Mats på Sortland var heller aldri i tvil om at det skulle gå bra.

Mats Nilsen (16) har alltid følt seg som gutt. Etter tre år med utredning på Rikshospitalet venter han her på å få sin aller første testosteronsprøyte. - Endelig skal jeg bli den jeg alltid har hatt lyst til å være, sier han

- Det er ikke sånn som på TV at jeg løper rundt og roper: Hva skjer med meg, liksom, ler han, og synes det har vært fint å snakke med både fastlegen, psykolog og alle på Rikshospitalet.På det samme Rikshospitalet har han akkurat fått vite at han er klar for den første, etterlengtede sprøyten med testosteron. Han har kastet seg om halsen på moren, og med et bredt smil er han på vei til et nytt venteværelse.

- Det betyr sykt mye, forklarer han.

— Slippe menstruasjon, få skjeggvekst, dypere stemme. Og muskler. Bli som det bildet jeg har hatt inni meg hele tiden.

Eller som bildet han så i speilet på leiren i sommer. Da noen jenter farget det dunete kinnskjegget svart med mascara.

- Sånn blir jeg om noen år, tenkte jeg.

Smilende klasse

Egentlig hadde han tenkt å vente med å skifte navn og fortelle til videregående. Men da 10.-klassen skulle på tur til London, kontaktet han helsesøster. Han ville kunne shoppe på gutteavdelingene og slippe å henge med jentene.

Mens hun informerte klassen, ventet Mats på rådgiverens kontor. Da han kom tilbake timen etter, smilte alle.

- Mange tror at det er vanskelig å være annerledes på små steder. Sånn er det ikke.

- Har du aldri blitt ertet?

- Aldri. Alle vet om meg. Men de liker meg for det. Man må bare ikke begynne å lyve. Det blir bare verre.

I gang

En sykepleier kommer ut og håndhilser på Mats. Spør om han har med den hvite esken.

Fem minutter etter kommer han ut. Litt blek og stiv i ganglaget etter stikket. Men med et lykkelig glis.

- En surrealistisk følelse. Nå er jeg i gang. Nå er det ingen vei tilbake.

Merete Wigen prøvde å finne en løsning på sin egen hemmelighet i 40 år. Hun synes det er fantastisk at stadig flere barn som er født i feil kropp, nå får hjelp tidlig.

Les mer om

  1. Ungdomsliv