Barna våre dør! Hører du!

Tårene tar med seg ansiktsmalingen på kinnet til den stolte indianerhøvdingen Aurelio Chino.

Det er ikke ofte folk begynner å gråte når de svarer på mine spørsmål. Det har skjedd to ganger.

FNs klimasjef Christiana Figueres fikk tårer i øynene da hun skulle forklare hva hun følte da hun var på Svalbard og så isen i Arktis smelte.

Og Aurelio Chino, lederen for Quechua-folket ved Pastaza-elven i Peru gråt da han skulle beskrive sine barns fremtid i en regnskog som raseres av hugst og oljeutvinning.

Klimaendringer dreper

Klimaendringer og menneskers naturødeleggelser er nemlig så mye mer enn tall, prognoser og forskning.

Det er sterke følelser og ekstreme menneskelige påkjenninger.

Mennesker dør. Av tørke og flom, ekstremvær, av skogbranner og sult. I tropiske land myrdes mennesker som kjemper mot avskoging.

Hvis du har tid, bli med på vår reise inn i Perus Amazonas, klikk her:

En høvdings bønn

Høvding Aurelio Chino Dahua hadde en bønn til meg:

”Fortell alle mennesker at skogen holder på å dø”.

Jeg traff ham i en hotellgarasje i Perus hovedstad Lima.

Hans folk har 40 års erfaring med oljeutvinning.

Nå ber Regnskogfondet oss alle om å hjelpe dem med å bevare de tropiske skogene.

Han forteller at foreldregenerasjonen hans ble lokket med utvikling og materielle goder hvis selskapene slapp til i quechua-land. Det er en lang og trist historie om olje i elven og målinger av arsenikk, kadmium, bly og andre giftstoffer i vannet, fisken og viltet. Om en lang kamp mot selskapene og myndighetene, og en regjering som knapt løftet en finger. Om at indianerne har tvunget myndighetene til å erkjenne situasjonen.

— Men intet skjer, fortalte Aurelio Chino. – Vi er lei av politisk dialog som ikke er annet enn prat.

Han er rasende og mener hans folk har måttet betale prisen for Perus økonomiske vekst.

— Vår president og våre ministre møter verden og snakker fine ord om klima, regnskog og miljø. Pene ord danser ut av munnen deres, samtidig som statens barn, altså vi, dør i Amazonas. De skal være landets foreldre og passe på oss. De skulle heller fortalt sannheten.

Kanskje du vil vite litt mer om hvordan folk lever langt inne i Amazonas?

Drikker giftig vann

-I 40 år har vi drukket forurenset vann, spist giftig mat. Jeg føler vi allerede er dødsdømt, sannsynligvis blir jeg ikke så mye eldre. Jeg kjenner på kroppen at jeg snart skal dø, selv om jeg er yngre enn deg.

Malingen i høvdingens ansikt renner sammen med tårene.

— Skal vi kjempe mot klimaendringer, må vi redde regnskogene. Vi er alle brødre og søstre på denne jord. Fortell alle mennesker at skogen holder på å dø.

Jeg har aldri grått mens jeg har intervjuet noen før, men jeg gjorde det da Aurelio viste et bilde av en liten jente med store hudutslett. – Barna våre dør. Hører du! De har ingen fremtid.

Regnskogen er så mye mer enn karbonlager og hjem for titusener av unike planter og dyr.

Regnskogen er noens hjem. De blir drept og jaget fordi vi vil ha tropisk tømmer, palmeolje, soya til laksemat og søramerikansk kjøtt.