Norge

Letter på sløret om Norges hemmelige soldater

De færreste skal vite hvem de er og hva de gjør. Nå er boken her som forteller mer enn noen gang om norske spesialstyrker.

Forsvarets spesialkommando.
  • Sveinung Berg Bentzrød
    Sveinung Berg Bentzrød
    Journalist
Spesialjegere under egentrening i Afghanistan.
Fra «Atlanta»-operasjonen 2010.
Hurtige og robuste motorsykler er i dag i bruk på Rena.
Marinejegere på observasjonspost.
Marinejegere på kornet under en øvelse.
Kontraterrortrening.
Jegere fra Hærens Jegerkommando gjør et «static» fallskjermhopp fra lasterampen på et C-130 Hercules fly.
Kaptein Martin Linge.
Fallskjermhopperne slik de var utstyrt på 1960-tallet.
Undervannssvømmere i aksjon mens de fortsatt var pioneerer.
Kronprins Olav inspierte Shetlandsgjengen i 1942.
Leif Larsen og hans miljø på Shetland.
Kong Haakon VII delte ut medaljer til Linge-mennene.

Det går en rød tråd fra kompani Linge og Shetlandsgjengen under 2. verdenskrig, til soldatene som i forrige uke lette etter ferdskriveren til det styrtede Herculesflyet på Kebnekaise i Sverige.

Dette er elitepersonell for sabotasje, kommando— og antiterror-oppdrag, som kan holde ut under ekstreme værforhold, som er ekstreme i sine ferdigheter enkeltvis og i gruppe, og som i motsetning til dagens øvrige militære avdelinger er direkte underlagt Norges øverste politiske og militære myndigheter.

Snøscooter og fallskjerm

Dagens spesialsoldater skal beherske dykking, snøscooter, skigåing, fallskjermhopping foruten helt spesielle våpen- og tekniske sambandsferdigheter.

En av dem som har satt ord på tråden mellom heltene fra verdenskrigen, til dem som deltok på Kebnekaise, er den nå dekorerte spesialsoldatsjef Torgeir Gråtrud.

Da Gunnar «Kjakan» Sønsteby lå for døden, sa Gråtrud følgende i et intervju med Aftenposten:

«Det som slår meg er at det er mange likhetstrekk medmennesketypene vi har i dag, i spesialstyrkene, og Gunnar og hans kolleger. Nårdet begynner å butte imot har de fortsatt mye å gå på. De beholder roen istressede situasjoner. De er gode individualister men har også evnen til åsamarbeide med andre. Også metodene, og tankegangen bak operasjonene vigjennomfører i dag, kan sammenlignes med det Gunnar og hans folk utførte.»

En rød tråd illustreres i boken også ved opplysningen om at nettopp Gunnar Sønsteby over et tidsrom hadde en fullt bemannet fiskeskøyte i beredskap for å kunne evakuere medlemmer av regjeringen og kongehuset.

Alle oppdrag samlet

Boken Våre hemmelige soldater - Norske spesialstyrker 1940-2012, som ble lansert onsdag, byr på en samlet dokumentasjon av oppdrag spesialstyrkene har deltatt i, fra høsten 1940 til anti-terroroppgaven i Afghanistan.

Den nye boken er ingen debattbok om spesialstyrkenes berettigelse, og det høyst omstridte hemmeligholdet rundt deres virksomhet.

Forfatteren, Tor Jørgen Melien, er selv offiser, og hans tilnærming til debatten kan sammenfattes i følgende sitat:

Spesialstyrkene operer i det skjulte, og virksomheten er omgitt av strengt hemmelighold. Dette er en utfordring i et demokratisk samfunn, men gjør det også mulig for spesialstyrkene å løse oppdrag som bidrar til å beskytte den norske styreformen.

Boken letter likevel kraftig på sløret om de hemmelige styrkene gjennom den nitide dokumentasjonen av oppdragene, siden Shetlandsgjengen.

Den viser samtidig svingningene i holdningene til spesialstyrkene gjennom 1950-1990-tallet, internt i Forsvaret og i politikken.

Åtte timer med 102 kg utstyr

Tor Jørgen Melien har vært forsker ved Institutt for forsvarsstudier og redaktør i Norsk Militært Tidsskrift. Hans bakgrunn preger boken.

Den er redegjørende, dokumenterende og anerkjennende, om spesialstyrkenes virksomhet. Den er mer spennende ved sin detaljrikdom rundt de spektakulære aksjonene, enn fengslende som en skildring av den reelle dramatikken ville vært. Det finnes langt mer dramatiske skildringer f. eks. av tungtvannsaksjonen på Vemork på Rjukan, bl.a. i selvbiografien til deltaker Knut M. Haugland.

Men den bunnsolide dokumentasjonen, med navn på dem som deltok i de ulike sabotasjeaksjonene under krigen, gjør boken unik.

Følgende avsnitt er en illustrasjon på hva en av dagens spesialsoldater må kunne håndtere, og på bokens form:

På vei inn i helikopteret og operasjonsområdet ble soldater og pakninger veid for å beregne totalvekten av helikopterlasten. Den ene norske spesialjegeren veide 85 kg, mens pakning og våpen (utrustningen) var på hele 102,5 kg. Når vi følger spesialjegeren videre i terrenget, hadde han etter helikopterlandingen en marsj på 1,5 kilometer med en stigning i terrenget på 600 meter opp til den valgte OP-posisjonen 3500 meter over havet. Marsjen krevde åtte timer.

En typisk skildring fra kampene i Afghanistan er slik:

Under operasjonene var det til sammen to harde trefninger og 14–15 sammenstøt med opprørene. En FAC-ledet operasjon utnyttet bomber og ild fra B-52 og A-10, mens tre andre FAC-ledede operasjoner brukte luftmakten mer begrenset for rekognosering og «show of force». God feltetterretning under hele operasjonen førte til at Talibans manøvrer ble avslørt i tide og det dermed kunne iverksettes mottiltak.

Begynnelsen - «Norisen»

Forsvarets to opprinnelige spesialavdelinger ble begge etablert høsten 1940: Shetlandsgjengen, som med fiskeskøyter sørget for transport til og fra Norge, og enheten som ble bygget opp rundt løytnant , senere kaptein Martin Linge.

Begge tilhørte tilhørte den britiske motstandsorganisasjonen for okkuperte områder, «The Special Operation Executive» (SOE).

I juli 1941 ble «Norwegian Independent Company No. 1» formelt opprettet med Linge som sjef. Under krigen brukte Linge-mennene selv betegnelsen «Norisen», men de er mest kjent som Kompani Linge.

Shetlandsgjengen

Shetlandsgjengen begynte å seile med agenter i desember 1940. I den første sesongen 1940–1941 disponerte Shetlandsgjengen fire fiskeskøyter som seilte mellom Shetland og Norge. «Vita» seilte som første skøyte 22. desember 1940.

Mens «Vita» senere ble kapret la skøyten «Nordsjøen» sjøminer i Edøyfjorden 22. oktober 1941. Måneden etter forliste skøyten under en voldsom storm, med 43 mennesker om bord. De fleste var flyktninger.

Forliset er i tap av menneskeliv den verste enkelthendelsen i Shetlandsgjengens historie. Denne sesongen hadde Shetlandsgjengen 15 vellykkede turer av 40 forsøk.

Mens Kompani Linge var en militær avdeling, ble Shetlandsgjengen aldri det, ifølge Melien. De var en gruppe fiskere og delvis sjøfolk med sine egne normer. Forsøk på å etablere militære normer ble mislykket, men målet med virksomheten ble alltid nådd, og personellet hadde godt samhold og trivsel, som det heter i boken.

Opptreningen

Opptreningen krigens spesialstyrker fikk ligger lysår fra den dagens soldater får. Slik beskrives dem som gikk inn i tjenesten under krigen:

Unge menn som flyktet til Storbritannia gjennom krigen, kunne få henvendelse om å bli rekruttert, gjerne gjennom kjente. Fiskere og andre båtfolk melde seg også til tjeneste i Shetlandsgjengen. Interesserte som visste om avdelingene, kunne søke om å bli med, andre fikk anmodning om å søke. Enkelte tilhørte andre norske militære eksilavdelinger, men ville delta i mer aktiv tjeneste og ikke bare utføre støttefunksjoner eller øvelser i Hæren og flyvåpnene.213 Det var også utveksling av personell mellom Shetlandsgjengen og Kompani Linge.

De fleste var tidlig i 20-årene.

Joachim Rønneberg var 23 år da han var sjef for tungtvannsoperasjonen «Gunnerside».

Inge Stensland var 21 år da han ledet kapringene av havnefartøyene i Fredrikstad («Polar Bear»). Han sluttet seg til Kompani Linge som 17-åring.

Erling Lorentzen, senere gift med prinsesse Ragnhild, var 20 år da han ble opptatt i Kompani Linge i 1943.

Både fiskere og friluftsmennesker som behersket ski og uteliv i norsk natur, hadde ferdigheter som kom til nytte.

Særlig var ledelsen på jakt etter personell med god radiokompetanse.

Einar Skinnarland fikk i realiteten bare elleve dagers utdanning og opphold i Storbritannia og ett fallskjermhopp før han ble sendt tilbake til Norge til den prioriterte Tungtvannsaksjonen.

Lingegjengens i gang

Kaptein Linge deltok med en tropp på 52 mann i Lofotraidet i mars 1941. I felten ble Kompani Linge mest brukt til kommandooppdrag. Den norske deltagelse hadde betydning for tre forhold: kjentmenn, tolker og «flag waving».

Shetlandsgjengen ble i den samme perioden bruk som transportør av norske etterretningsagenter og menn som arbeidet for SOE, samt minelegging.

Mange mistet livet

I mai 1944 besto Kompani Linge av 191 mann. 57 mann av de i alt 530 som i kortere eller lengre tid tilhørte kompaniet, falt.

Shetlandsgjengen hadde i løpet av krigen 263 mann i tjeneste. Av disse mistet 42 mann livet.

Den kalde krigen

Hæren og Sjøforsvaret la høsten 1945 ned avdelinger som hadde tilhørt utefronten, og i den forbindelse opphørte også Kompani Linge, Shetlandsgjengen, kommandokompaniet og fallskjermkompaniet. Myndighetene prioriterte gjenoppbygging av det regulære forsvaret i Norge.

Man anså at det ikke var behov for styrker som skulle operere i okkuperte områder. Norge valgte også å legge okkupasjonsberedskapen under etterretningstjenesten, og agentnettet tilhørte utelukkende denne etaten fra oppstarten.

Stay behind

Men på 1950-tallet ble de hemmelige Stay Behind-gruppene opprettet, som skulle operere dersom Norge igjen ble okkupert. Stay Behind var strengt hemmelig, og offentligheten fikk først kjennskap til den under en politiaksjon i 1978.

Formålet var å drive etterretning, men også sabotasjevirksomhet og evakuering av personell. Stay Behind utgjorde i startfasen en betydelig del av etterretningstjenesten, den tok i 1950 mer enn 50 prosent av etatens budsjett.

Okkupasjonsberedskapen som skulle tre i kraft ved en fullstendig okkupasjon av Norge, bestod av tre såkalte nett, et etterretningsnett (LINDUS), et sabotasjenett (ROC) og et nett for evakuering (BLUE MIX).

Særlig ROC lå nær opp til Kompani Linge og Shetlandsgjengens operative virksomhet under andre verdenskrig, men kunne også utføre andre oppdrag lik de som spesialstyrker trente på i andre land, ifølge Melien.

En mindre andel av offiserene fra «Lingemiljøet» var sentrale i oppbyggingsfasen av Stay Behind.

De ekstreme dykkerne

Med den tekniske utviklingen kom bl.a. det som ble kalt hjelmdykkere og slangedykkere, og de første froskemenn.

I løpet av vinteren 1951–1952 ble det besluttet å opprette froskemannsavdelingen i Sjøforsvaret. Gjennomføringen av froskemannskursene foregikk etter amerikansk mønster, og tjenesten var knallhard, skriver Melien.

Marinejegerutdanningen innebar fra 1968 to kvelds- og nattøvelser per uke som vekslet mellom overflatesvømming, oksygensvømming, fysisk trening, jegertjeneste og padling. Opplæringen i det våte element omfattet svømming med og uten oksygenapparat, dykking med pressluftapparat til 60 meter og i trykkammer til 90 meter. Kravet til oksygensvømming med undervannsnavigasjon var 3000 meter. Elevene overflatesvømte også lengre turer med drakt og svømmeføtter og måtte gjennomføre en distanse på 10 000 meter for å bestå. Elevene gjennomgikk også spesialkurs i nærstrids- og kampteknikk og våpentjeneste. Fullført marinejegerutdanning kvalifiserte til militært dykkersertifikat og grad som utskrevet ledende menig.

Ubåter og anekdoter

Marinejegerlaget i Nord-Norge var mye brukt i jakten på fremmede ubåter i midtre del av 1980-tallet. Oppdragene foregikk som oftest i Nordland og Troms, og de fleste søkene var knyttet til Vestfjorden og Andfjorden.

Ikke alt er nøkterne detaljer i boken. Det finnes også anekdoter, som denne:

På 1950-tallet brukte Forsvaret 5–6 kroner om dagen til mat for mannskaper på førstegangstjeneste. Det strakk ikke til for dem som utdannet seg til froskemenn, med et slikt kostøre ville de «ha sultet i hæl». Skolen på Østøya fikk derfor tidlig tildelt to kroner ekstra som daglig kostforsterkning. Dette var helt nødvendig, slik pionerne så på det.

De moderne spesialstyrkene

På 1970-tallet tok myndighetene initiativ til å opprette én antiterroravdeling i politiet og én i Forsvaret. Svart septembers anslag mot OL i München i 1972 hadde gjort et særlig inntrykk på norsk opinion.

Anslaget fikk mange til å innse at internasjonal terrorisme også kunne ramme norske interesser, og sjefen for overvåkningspolitiet, Gunnar Haarstad, begynte arbeidet med å overbevise Justisdepartementet om behovet for en norsk antiterrorberedskap.

Først Delta, så spesialkommando

Lillehammerdrapet i 1973 var en tydelig bekreftelse på nødvendigheten av dette. Senere, under oljekrisen samme år, planla terrorister en sabotasjeaksjon mot oljeraffineriet på Slagen. Flykapringer og sabotasje mot norske olje- og gassinstallasjoner ble ansett som sannsynlige trusler, men også andre tenkbare utfordringer mot norsk samfunnssikkerhet var med i vurderingene.

Regjeringen besluttet 25. januar 1975 å iverksette tiltak mot mulige terror- og sabotasjehandlinger på norsk jord. Antiterrortiltak var politiets hovedansvar, og et konkret vedtak var at politiet opprettet en tropp for antiterroroperasjoner.

Den fikk navnet Beredskapstroppen og fikk på sambandet tildelt kallesignalet «Delta».

Våren 1982 godkjente forsvarssjefen, general Sverre Hamre, opprettelsen av Forsvarets spesialkommando skulle opprettes som en enhet under Hærens jegerskole. Kommandoen ble opprettet med 38 befal og vervede, for i fredstid å assistere politiet ved terroristvirksomhet.

På 1990-tallet ble ordningen innført med 3-års kontrakter. Og etter 2000 har det blitt bare mer fokus på spesialsoldater. De skal bekjempe det som kalles assymetriske trusler, alle typer trusler og angrep mot Norge fra ikke-statlig hold.

Som Melien skriver, spesialstyrkene har utviklet seg fra avdelinger som ble opprettet i ren desperasjon i 1940, til styrker som skal løse oppdrag som andre styrker ikke evner fordi de mangler trening eller utstyr.