- Vi har arr som ikke er synlige for andre
Frykt og dødsangst har satt sine spor. - Vi har fortsatt en lang vei å gå, sier Elin Skovly, som sammen med ektemannen Guttorm og de andre skjulte 47 personer i skolestua.
Rett ved riksvei 4, litt før tettstedet Gran på Hadeland, ligger et beskjedent hus med "Norsk Folkehjelp" på veggen. Gjennom høstmørket kan folk se medlemmer som jobber rundt et stort møtebord. Det et møte i ungdomsgruppen om innsamlingsaksjonen de arbeider med.
Savnet
Fra utsiden er det ingen ting tyder på at de syv på innsiden av klubbhuset for tre måneder siden var døden nær og opplevde de mest grusomme ting. I over 20 år har Norsk Folkehjelp Hadeland hatt ansvaret for førstehjelp på AUFs sommerleir. Åtte av dem var på vakt da Anders Behring Breivik gikk i land om ettermiddagen den 22. juli.
Ett av medlemmene mangler i klubbhuset. Men hun er likevel til stede – på et bilde som står på toppen av bokhyllen. Det er 43 år gamle Hanne Anette Balch Fjalestad ble skutt og drept mens hun forsøkte å hjelpe andre. Hennes 20 år gamle datter Anna var også på Utøya, hun sitter ved møtebordet.
Gruppen kommer rett fra et møte hos fagfolkene ved distriktspsykiatrisk senter. Lavmælt forteller de om tragedien som fortsatt setter sitt preg på hverdagen, tross god hjelp fra hverandre og fra sine profesjonelle hjelpere. Rollene er byttet om. Deres livsstil er å hjelpe andre – nå mottar de selv hjelp for å kunne legge det skrekkelige bak seg.
— Vi har fortsatt en lang vei å gå. Selv bruker jeg mye energi på å ta hverdagen tilbake og er ofte sliten. Det er en stor styrke at vi er en gruppe som kjenner hverandre. Samtidig er det en utfordring at så mange er rammet, sier Elin Skovly, som med ektefellen Guttorm og andre i gruppen reddet ungdommer inn i skolestua. De tok grep for å hindre panikk, og for å barrikadere seg. I to timer satt de tilsammen 47 menneskene med voldsom angst for at massemorderen skulle vende tilbake etter at han først møtte låst dør og skjøt to skudd mot døren.
— Hjertet mitt slo så hardt at jeg kjente det hamre mot brystbeinet, fortalte Guttorm Skovly etterpå.
B
ittersøtt
— Livet går i bølgedaler for alle mennesker. Det spesielle for oss er nok at kjelleren etter 22. juli er mye dypere enn det som er vanlig. Men jeg har hatt utrolig mange gode minner etter 22 år på Utøya. To og en halv fryktelig time skal ikke få ødelegge denne gleden, sier Skovly. Han opplever noen dager som ett skritt frem og to tilbake.
Landsmøtet i Norsk Folkehjelp kåret gruppen til ”årets folkehjelper”. I mediene er de hyllet som helter som reddet mange liv. Og Fagforbundets landsmøte takket med 200 000 kroner til kjøp av en terrenggående motorsykkel.
Det er jo en enorm oppmuntring. Men det er samtidig litt bittersøtt. Det kostet oss dyrt, vi har et tap som vi aldri kan erstatte, sier Elin Skovly. De første dagene etter 22. juli hadde hun nok - med å makte hverdagslige tingene.
- Det går bedre nå, men av og til får du en smell når inntrykkene kommer tilbake, sier hun.
Skvetten
Sorg og gleden over å leve følger de syv. Hendelsene følger dem. Bare smellet av en kinaputt kan være nok til å skremme.
— Jeg har gode og dårlige uker, hvor den minste ting føles som er ork. Det er slitsomt for dem rundt meg, sier Anne Berit Stavenes, som la seg beskyttende over en ung jente som var skutt og skadet.
— Hele kroppen er i forsvarsposisjon, sier Elin Skovly.
- Jeg kjenner fortsatt frykten og er blitt veldig skvetten, sier Wenche Holmen .
Flere sjekker fluktmuligheter når de går inn i et fremmed lokale, og det kan være en påkjenning å være et sted med mange, ukjente mennesker.
- Vi kan se ok ut på utsiden. Men vi har arr som ikke er synlige for andre, sier Guttorm Skovly.
Hver eneste dag blir de minnet på det forferdelige.
- Det er umulig å skjerme seg. Stadig er denne saken på avisenes førstesider, sier Anne Berit Stavenes.
