Norge

En moderne Nora vender hjem?

Denne leserens nyttårsbrev, "Brudd eller fortsatt samliv", sto på trykk i spalten 2. januar. Hun følte seg drevet til kanten av stupet, klar til å hoppe ut av sitt ekteskap. Noen dager etter flyttet hun fra mann og barn. Planen var et trinnvis brudd - med tre måneders adskillelse i første omgang. Her forteller hun hvordan det gikk.

  • Sissel Gran

Da jeg sto på stupet, var jeg overbevist i min tro på at nå var ekteskapet over. Jeg klarte ikke mer. Jeg hadde prøvet alt, og vi fikk det bare ikke til.

Jeg følte avmakt og forakt, fortvilelse og tomhet. Jeg flyttet ut, og stusset litt over min voldsomme følelse av lettelse. Hvorfor akkurat lettelse? Jeg hadde jo ikke vært utsatt for vold akkurat? Med én gang tenkte jeg at det var fordi jeg hadde tatt et riktig valg.

Lytte til seg selv.

Men nå, etter at det er gått noe tid, og etter noen runder hos psykolog, forstår jeg at lettelsen føles så sterk fordi jeg lyttet til meg selv. Jeg hadde behov for å leve annerledes. Jeg følte at jeg gikk til grunne i det forholdet jeg hadde. Jeg mistet taket på meg selv. Jeg hadde "fulgt ordre" i lang tid og hadde helt mistet troen på min egen dømmekraft i dette ekteskapet som rakk å bli 10 år før jeg gjorde noe med det. Etter 10 år i rollene våre, som vi aldri diskuterte på forhånd, gikk vi nesten i strupen på hverandre. Så dumme vi har vært, som aldri har snakket sammen om hvordan vi egentlig hadde ønsket tingene! I alle disse årene har vi definert hverandre opp og ned, gitt den andre skylden for at ting ikke fungerte, istedenfor at vi begge gikk i oss selv, prøvde å forstå hva som gjør oss så opprørte hele tiden, og som gjør det umulig å samarbeide om ting.Til tider har vi snakket to forskjellige språk. Vi har hatt det samme tema på agendaen, men vi har hverken hørt eller forstått hva den andre har sagt. Vi har vært så opptatt av å ta vare på sårhetene og engstelsene våre at stoltheten har trådt i kraft av seg selv.I tiden før jeg flyttet ut, fikk jeg gjentatte ganger høre at det dreier seg kun om å endre holdning, bruke viljen til å tenke annerledes. På sett og vis er det riktig, men det det egentlig handlet om var å endre holdning til meg selv! Den erkjennelsen satt så langt inne. Nå har jeg fått det til. Nå tør jeg legge svakhetene på bordet, nå våger jeg full blottleggelse. For et risikoprosjekt det kan virke som. Før man har prøvet.

Forløsende øyeblikk.

I min tilværelse i leilighet for meg selv fikk jeg god anledning til å tenke meg om. Det var ingen spøk i begynnelsen. Fra å være en som har klamret seg fast ved andre i en desperat søken etter anerkjennelse. Men det forløsende øyeblikket kom, heldigvis, og jeg begynte å tenke at det er ikke hva alle andre gjør som er så galt. Det er ikke hvordan de velger og prioriterer. Det er hvordan jeg håndterer disse menneskene og valgene deres. Det er hvordan jeg velger å ta det.Mine reaksjoner har alltid vært styrt av at jeg har mye sårhet i meg. Jeg har ikke alltid visst hvordan jeg skulle klare å ta ansvar for meg selv og livet mitt. Jeg har alltid manglet selvtillit, og har ikke trodd at jeg blir godt likt pga meg, men pga. hva jeg kan gjøre for andre. For et vrangsyn! Jeg ser det nå. Og jeg vet det nå. Jeg er mitt, og bare mitt, ansvar. Jeg har forstått at jeg i alle år har latt andre ha makt over meg. Jeg har invitert andre til å mene noe i forbindelse med valg jeg skulle ta, har latt andre bestemme for meg. Det er vel ikke rart det gikk som det gikk?

Gode følelser.

Nå føler jeg meg mer og mer i takt med meg selv. Jeg begynner å finne ut mer om hvem jeg er, hva jeg vil, hvordan jeg vil ha det, hvor mine grenser går, hva jeg kan gå god for i forhold til andre. Dette gir meg en enormt god følelse. En følelse av å mestre. Av å kunne klare meg selv. Jeg begynner å like meg selv, begynner å falle til ro. Dette kan sikkert virke banalt for noen, men det er ingen selvfølge å ha tro på seg selv. I den prosessen mannen min og jeg er i nå, i fraflyttet modus, snakker vi mye om den situasjonen vi er i.Overfor barna har jeg lagt mye vekt på å fortelle at vi som foreldre gjør dette fordi vi i bunn og grunn er glad i hverandre, og egentlig ønsker å ta vare på familien. At vi vil det beste for oss alle, og det beste trenger ikke alltid være at vi bor sammen. Det var viktig for meg å være ærlig overfor barna. Det er jo det man bør være hvis man ønsker å gå foran som et godt eksempel for dem. Jeg trodde jeg hadde prøvet alt, men det hadde jeg ikke. Jeg hadde utelatt det som kanskje er den viktigste jobben. For jeg tror det er en forutsetning for et godt liv, at hver og en er i takt med seg selv. Det er vel en grunn til at folk som går ut av ett ekteskap og inn i et nytt, gjerne gjentar sine feil. De går på smell etter smell. Vi hører jo mye om det. Jeg ville antagelig gått på den samme smellen, hadde det ikke vært for at jeg ønsket å være helt dønn sikker på at jeg hadde løftet på hver sten, og virkelig prøvet alt. Og så er det et deilig spill av tilfeldigheter som også inntrer; man snakker med noen, hører en setning her og en setning der, som man reflekterer over. Man leser en bok, ser en film. Det kan være så mangt, men det er små ting, små episoder som kan gjøre sitt til at livet tar nye vendinger, og muligheter åpner seg.

Ny fase.

Jeg ønsker meg ikke lenger bort fra min mann, jeg ønsker å "møtes på nytt" og forhåpentlig gå inn i en ny fase hvor vi drar i samme retning, hvor vi har felles fokus og hvor vi kan være såpass ærlige med oss selv at vi ikke godtar noe vi ikke føler er riktig. Jeg vil ikke gi opp. Jeg tror vi kan klare det. Men det betyr et endelig oppgjør og et farvel til såre følelser, til bitterhet og stolthet. Det er bare mental forurensning. Men det er ingen liten jobb, det krever sitt, men jeg tror det er verdt prisen.Det jeg ser, og det som gjør at jeg ikke gir meg, det er at når min kjære mann (fra å være fastlåst og stram, streng og avvisende) virkelig viser et seriøst engasjement, en moden og flott evne til å ville ta tak i det som har ligget i veien for fri personlig utfoldelse. . . ja, da er jeg her for en ny runde! Da tror jeg på forholdet. Da tror jeg på at grunnlaget for å skape noe nytt sammen, er på plass.Vi er begge i ferd med å skrelle av, lag for lag, det som har vært sårt, vanskelig, flaut og ydmykende. Og tenk om vi begge står igjen til slutt, med et smil om munnen og egentlig ganske fornøyd med oss selv. Klare for nye runder i ringen, men med nye og gjennomdiskuterte spilleregler?Min utflytting har på sett og vis tvunget ham til å ta seg selv på alvor. Og han er enig. Vi ville aldri ha kommet hit, hadde ikke jeg flyttet ut. Jeg er på en reise, og liker det godt. Hvor jeg ender opp, vet jeg ikke, men jeg er mer og mer komfortabel med reisefølget mitt og også det at jeg ikke helt vet hvor reisens endeholdeplass er.

En som gleder seg til en ny vår

Når to parter flytter fra hverandre, oppnår mange noe som er vanskelig å få til så lenge de lever under samme tak. De får anledning til å se den andre på avstand, de får mulighet til å savne livet sammen og de blir konfrontert med seg selv. For noen er fraværet første skritt på veien helt bort fra partneren. De kjenner at livet uten den andre er riktig og at de ikke vil tilbake. For andre tilbyr avstanden andre muligheter for forholdet.

Frigjort.

Oppbrudd og forandring er like sentralt i menneskets tilværelse som stillstand og uforanderlighet, og derfor to tilbakevendende temaer i litteratur og kunst. I 1897 ryster Henrik Ibsen både teatersal og samfunn ved å la Nora Helmer forlate ektemann og barn og et liv hvor mann og hustru spiller repeterende roller i et spill hun ikke lenger holder ut. "Et dukkehjem" skaper stor debatt om kvinnens stilling i ekteskapet og i offentligheten. Noras oppbrudd er et resultat av mange faktorer, men personlig oppvåkning og skuffelse over ektemannens grunne syn på henne som menneske står sentralt. Hun forlater ham (og barna) for å bli et menneske og for å "oppdra seg selv". Ikke ulikt mange nålevende kvinners prosjekt, dette. Siden har spørsmålet om hvor Nora gikk alltid forblitt ubesvart. Det de fleste har vært enige om, er at uansett hva hun valgte, ville det være utenkelig for henne å gå hjem igjen. En frigjort kvinne vender ikke tilbake til sine lenker. Gjør hun det, er det kun fordi nøden tvinger henne. I mitt svar til deg den 2. januar skrev jeg at noen må kjenne frihetens kalde vind mot ansiktet for å vende om og bli. Nå har du, som Ibsens Nora, kjent frihetens kalde vind, men den ser ut til å åpne for en annerledes erkjennelse enn hennes. Du føler deg fri til å velge ekteskapet på nytt, ikke fordi du fryser og er ensom og redd og trenger beskyttelse, men fordi mannen og forholdet ikke lenger utgjør en trussel mot din identitet.

På egne ben.

Nå vet du at du kan stå på egne ben og stole på egne vurderinger. Du har frigjort deg fra dine indre lenker — lydighet, mindreverdsfølelse, sårethet og frykt, og gjennom din handling har du også løst mannen din fra sine lenker som har hindret ham i å leve godt med deg. I terapi gjelder det å ikke bli for optimistisk på klienters vegne. Slik også her. Så la meg si noen ord om den nye forandringens sårbarhet, om vedlikehold og tilbakefall. "La oss starte på nytt", sier mange som har vært fra hverandre en stund. Så gjør de det, bare for å oppdage at de faller rett ned i de samme grøftene som de trodde de hadde krabbet seg opp av. Det er sjokkerende og skuffende. Sannheten er imidlertid at mange av dem aldri startet på nytt, de tok opp tråden der de slapp. "Å starte på nytt" er noe ganske annet. Det er viljesmessig å gjøre nye handlinger, tenke andre tanker, si andre setninger og å risikere mer. To som skal endre forholdet sitt, må bli enige om hvordan dette skal arbeides med hver dag til det nye samhandlingsmønsteret sitter. Så må de bli enige om hvordan de skal takle skuffelse og tilbakefall, siden forandring av oppgåtte spor er uhyre krevende.

Standhaftighet.

Alle som har lykkes i å slutte å drikke for mye, røyke, overspise eller underspise vet at det virkelige arbeidet starter når resultatene er oppnådd og det nye livet skal vedlikeholdes. Hverdag og uoppmerksomhet - ikke nødvendigvis kriser - har tatt knekken på mange hardt tilkjempede forandringer. Et par som skal bryte onde samlivsvaner, må derfor være like konsentrert om sin nye edruelighet som en avvent heroinist. De må tåle langvarig psykisk abstinens fra gamle væremåter og hver dag, i beste AA-ånd, love seg selv og hverandre å unnlate å la seg rive med av en stemning, et sted og den andres velkjente adferd, men gjøre det de er blitt enige om for å beskytte sitt par, seg selv og hverandre mot gamle vaners mektige innflytelse. Høres det sprøtt ut? Sikkert, men det er sånn det er. Å bryte sterke vaner krever mye mer enn håp, oppvåkning og en villet beslutning, selv om dette er fundamentalt. Å skape noe nytt ut av en gammel tvangstrøye, som individ eller par, krever standhaftighet og selvtukt - ord som er så umoderne i vår kultur at bare å nevne dem kan gjøre at man blir mistenkt for å være en endimensjonal moralist. Like fullt våger jeg å si ordene, for når tilbakefalls-tankene, - handlingene og - fornemmelsene kommer, og de kommer, det er helt sikkert, da er det uholdbart å legge ansvaret for beskyttelsen av et gjenreist individ eller forhold på håpet, troen og den litt flyktige kjærlighetsfølelsen alene.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Helse

Relevante artikler

  1. NORGE

    Datasystemer ved sykehusene i Helse sørøst er nede

  2. NORGE

    Vil hindre at rusavhengige blir gravide

  3. NORGE

    «Hadde de spurt, kunne jeg svart at jeg har mest lyst til å kvele ungen min»

  4. NORGE

    Ny forskning: Kreftmedisin hjelper ikke ME-pasienter

  5. NORGE

    70 elever borte fra skolen: – Vi ser at barna blir syke i klasserommet

  6. NORGE

    Helsepolitiker: - Fullstendig uaktuelt at kvinner føder alene