Norge

Nå kommer de kravstore og mangfoldige eldre

For første gang i historien vil det om noen tiår være flere eldre over 67 år enn barn under 15 her i landet. Og de eldre vil være høyt utdannet og kravstore.

Erik Halvorsen er barnløs, uføretrygdet og bor alene. Men 77-åringen gjør det beste ut av livet, ogtrives så lenge han får gått tur i skauen hver dag.
  • Hilde Lundgaard Elisabeth Randsborg Jan Tomas Espedal (foto)

Morgendagens eldre vil være en ressursrik og mer sammensatt gruppe enn i dag. De vil ha bedre råd, bedre helse, høyere utdannelse og bedre kunnskaper. I dag er det 624.000 personer over 66 år her i landet, og de utgjør 13 prosent av befolkningen. Om 40 år vil antallet dobles, og hver femte innbygger vil være over 67 år.

I fjor steg folketallet med 62.100, og det er den kraftigste veksten som noen gang er registrert siden tellingen startet for 250 år siden. Den viktigste årsaken til befolkningsøkningen er innvandring, og i 2050 vil hver syvende alderspensjonist være en innvandrer.

Dette fremgår av boken «Den moderne aldringen» skrevet av NOVA-forskerne Britt Slagsvold og Aksel Hatland.

– Vi vil få langt færre minstepensjonister. Morgendagens eldre vil leve lenger og ha flere år med god helse. Dette vil kreve høyere utgifter for samfunnet, både på trygdesiden og i omsorgs— og helsesektoren. Men hvor stor økningen blir for helsesektoren, er vanskelig å si. Men dyrere blir det, sier Britt Slagsvold.

Hun er også ansvarlig for den omfattende studien om livsløp og aldring (NorLAG), som følger 15.000 personer mellom 18 og 84 år over et tidsspenn på 20 år.

Utdannelse.

Utdannelse er trolig en av de viktigste faktorene for hvordan alderdommen blir.

– Folk med høy utdannelse har bedre helse, og det har de hele livet. Vi vil nå få en generasjon eldre med mye høyere utdannelse enn det vi har sett til nå. Og utdannelse vil ha betydning for nesten alle områder, spesielt for kvinnene. Morgendagens eldre kvinner blir helt annerledes. Vi vil ikke lenger få de takknemlige og føyelige gamle damene å hanskes med, hverken i helsevesenet eller andre steder, sier hun.

– Vi vil få en generasjon eldre som lever lenge med mange sykdommer. De vil nok bli mer kravstore og kjenne til ulike behandlingsformer. Kanskje helsevesenet burde være mer opptatt av dette?

Etnisk mangfold.

Innvandrerne vil i fremtiden utgjøre en stadig større del av den eldre befolkningen. Selv om det vil ta en stund, betyr dette store utfordringer for samfunnet. Endrede familiemønstre får også konsekvenser.

– Men eldre uten barn er ikke mer ensomme enn eldre med barn. Den største forskjellen er om man har en partner eller ikke. Morgendagens eldre vil bli langt mer synlige. De vil kreve mer, og de vil være like sammensatte gruppe som de yngre, og være preget av det livet de har levd til nå.

Med flere skilsmisser i alle generasjoner kan forholdet mellom barn og foreldre også endres, men Norge er bedre stillet enn andre land der familiehjelp er en dyd av nødvendighet.

– Samfunnet står overfor store utfordringer og store utgifter. Men selv om man kan kritisere eldreomsorgen, er vår omsorg veldig generøs sammenlignet med de fleste andre land, sier Britt Slagsvold.

Faktakilder: SSB

Erik Halvorsen (77) skulle ønske han hadde barn som kunne kommet på besøk. Og da kunne det jo også ha vært barnebarn, drømmer han.

Erik Halvorsen fra Hurdal støtter seg på krykken og hilser med giktbrudden hånd. Å gå rett fra konfirmasjonsdressen til hardt arbeid i skogen har satt sine spor.

– Etterpå har det jo hendt at jeg har angret på at jeg ikke skaffet meg utdannelse. Da kunne jeg nok fått jobber som var litt mer interessante, oppsummerer 77-åringen i dag.

Ti år med øksa tok knekken på ryggen. Resten av yrkeslivet, til slitasjegikten tok overhånd for 20 år siden, tilbrakte han på en trevarefabrikk i nabokommunen.

Mor på flyttelasset.

Han tar imot i stua i huset han bygget selv, 22 år gammel. Han ville ha noe eget. Likevel ble moren med på flyttelasset til nybygget et stenkast unna barndomshjemmet.

– Far var død. Det var en selvfølge for meg å ta med meg moren mi, fastslår han enkelt.

Hun var den eneste kvinnen i hans liv, helt til han som 40-åring «fant seg et kvinnfolk» i Kongsvinger. Huset ble bygget på. Men paret syntes de var for gamle til å tenke på barn. Nå har Erik vært enkemann i årevis.

Drømmer om barnebarn.

– Etter at jeg ble alene, har jeg mange ganger ønsket at jeg hadde barn. Selv om de sikkert hadde flyttet bort, hadde de vel besøkt meg av og til. Og det kunne jo blitt barnebarn, drømmer han.

– Jeg er mye alene. Men ikke ensom. Er du ensom, da mistrives du. Det gjør ikke jeg, selv om jeg savner jobben og arbeidskameratene.

Han klager ikke over økonomien, selv om sparekontoen er skrinn. –Jeg vet nesten ikke hva jeg skulle bruke penger på, jeg. Jeg er ikke vant til forbruk.

Noen slektninger fikk nesten lokket ham med til Syden. Han skaffet seg pass. Men lysten forsvant. Det ble med en handletur til Charlottenberg.

Da kona havnet i rullestol de siste årene, måtte han lære det grøvste på kjøkkenet. Hjemmehjelp annenhver uke er det han belaster kommunen med.

– Jeg håper inderlig jeg får være såpass frisk at jeg får bo her alene. Jeg må få kommet meg ut og gått litt i skauen, selv om det går smått med meg. På sykehjem, der har de ikke noe liv, etter mitt syn.

– Nei, vi kjeder oss ikke. Her er det «never a dull moment».

Lisbeth og Gunnar Sunde lever aktivt pensjonistliv på Gråkammen i Oslo. Hun 78, han 81. Solid økonomi og god helse. Født og oppvokst i området begge to og gift i snart 56 år. Nå er hus og to mål hage byttet ut med moderne terrasseleilighet like ved. Men aktivitetsnivået går fortsatt på høygir.

– Det ligger i bunn fra gammelt av – vi har alltid vært engasjert begge to innen idrett, friluftsliv og foreninger.

Gunnar er revisorutdannet fra USA, gikk inn i svigerfars assuranseforretning og endte etter diverse fusjoner som direktør i Gjensidige. Trappet ned før han pensjonerte seg som 67-åring – ett år før Lisbeth.

– Jeg tok artium, Oslo kommunale husmorskole og Treiders handelsskole. Det var greit den gangen – da var jeg klar for livet. Så ble jeg fisket opp av Gunnar, og da ble det mann og barn og bikkje og hus og hage. Det var slik vi drev den gangen.

Lisbeth ler lyseblått- og cyklamenkledd. Det ble fire barn, og da den yngste klarte seg selv, tok Lisbeth datakurs og bega seg inn i 15 yrkesaktive år i godt voksen alder.

Høy aktivitet.

Nå fylles pensjonistdagene med innsats i velforeningen, Skiforeningen, lokalt idrettslag, Frivillighetssentralen og Lions. Gunnar er formann i Vestre Aker Eldreråd, og Lisbeth bidrar på Vindern Seniorsenter. De spiller konkurransebridge, har hytte på fjellet og har vært ivrige jegere. Det er reiser hver vår og høst, og ikke minst mye familieliv med fire barn og 11 barnebarn.

– Vi må holde hodet i form også – det holder ikke bare å være frisksportere. Men det er viktig at vi kommer oss ut og gjør noe fysisk, og vi ser stor forskjell i forhold til venner som ikke har gjort det.

Gode liv.

– Vi lever et mye bedre liv enn mange andre, og vi har god helse begge to. Vi vet vi er veldig privilegerte, og det er vi ydmyke i forhold til. Men vi har jobbet med saken begge to – vi har holdt oss i form.

Om de tror samfunnet er forberedt på eldrebølgen som kommer?

– Ikke alle eldre vil være friske, men alle vil være kravstore. Det er mange eldre som ikke har det greit i dag, og jeg er redd for det som kommer. Politikerne må komme med noe mer enn valgløfter, sier Gunnar Sunde.

Laila Sortnes (86) har ikke et eneste pensjonspoeng og klarer seg på minstepensjon. –Når jeg hører hvordan folk klager, får jeg nesten vondt, sier hun.

Laila Sortnes sitter på tribunen på Strømmen stadion. Utallige timer er tilbrakt her. Som aktiv friidrettsutøver. Som trener for barn og unge. Nå som tribunesliter når barnebarna spiller foball.

– Idretten har vært livet mitt, det. Men sammen med andre gamle damer må jeg holde munn. De er ikke interessert i fotball eller noe, ler hun.

Hun peker på huset der hun vokste opp med en arbeidsløs far, og en mor som forsørget familien med butikkjobb. Og naboer som måtte klare seg med en matlapp på seks kroner uken.

– Fire barn, hadde de. Den matlappen har jeg aldri glemt.

Selv måtte den skoleflinke jenta innse at skolegangen var slutt etter syv år.

– Jeg hadde mistet faren min, og skole kostet penger. Når jeg tenker på det nå, er det en sorg. Jeg kan ikke engelsk en gang.

Idretten.

Mannen sin møtte hun i idrettsmiljøet. De «måtte» gifte seg. Men var ringforlovet. Uten barnehager var det en selvfølge å bli hjemme med den første jenta. Hus, hage, barn, mann – og ikke minst idretten – ga nok å drive med. Men da mannen hennes brått falt om for 30 år siden, hadde ikke enken tjent et eneste eget pensjonspoeng. –Vi var sparsomme fra før. Jentene fikk det de trengte til idretten. Ellers har vi klart oss med det vi har. Jeg må si den generasjonen som vokser opp nå, er veldig bortskjemt, sier hun – og nekter å bli med i noe klagekor.

– Når folk i dette landet klager over at de er fattige, skulle jeg gjerne visst hva de bruker penger på.

Huset er nedbetalt forlengst, og hun har overført det til datteren. Uten husleie klarer hun seg bra.

– Jeg prøver jo å hjelpe ungene mine. Hvis svigersønnen min mister jobben, må jeg prøve å legge til litt. Men noen arv blir det ikke, altså, hvis jeg ikke klarer å spare noen få kroner. Og gull blir det ikke etter meg. Jeg ville alltid heller ha et par nye piggsko.

Liv Clemens (76) har levd livet som «fri kvinne». Aldri har hun vært friere enn som pensjonist.

– Plutselig står du der og skal bestemme alt selv. Bare gjøre det jeg vil. Det er jo ufattelig! Et eventyr!

Liv Clemens oppsummerer entusiastisk sine ti første år som pensjonist. Hun innrømmer at hun egentlig grudde seg til å runde av karrièren som producer og prosjektleder i NRK.

Pionér.

Den opprinnelige læreren (–Å undervise var festlig. Men lærerværelset..!) hadde blitt cand.mag. og sluppet gjennom nåløyet på NRKs første producerkurs i 1962. Hun ble en av pionérkvinnene.

– De første årene var tøffe. Uansett hvor godt vi jentene forberedte oss, merket vi motstanden. Men jeg klistret meg fast og tenkte: Her skal jeg være!

Mens hun jobbet seg opp og frem på Marienlyst, giftet venninnene seg i tur og orden. Gikk gravide og snakket om vaskemaskin.

– Mitt liv var mye mer spennende! Men jeg drev ikke med gruppesex og lesbiske forhold og slikt, altså. Jeg ble forelsket og levde det ut, til kjedsommeligheten overtok.

Gift med en kollega ble hun likevel. De fikk en sønn. Og skilte seg da han var fire.

Da hun på toppen av full jobb hadde latt seg friste inn i Oslo bystyre for SV, ble livet som alenemor mye.

– Jeg skulle klare alt. Da savnet jeg virkelig å ha en mann. Men jeg har unngått både ekteskap og samboere siden. Det er veldig godt å bestemme selv.

Yngre mannlige venner.

Nå satser hun på gode, mannlige venner. Hun har to. Begge yngre.

– Menn på min alder er liksom ikke de lekreste skoene i skapet. De har spilt den tradisjonelle mannsrollen og er rett og slett ikke tiltrekkende.

Hun er kresen på hva hun bruker tiden sin til. Gjør bare det som virkelig angår henne.

– Men alt henger jo sammen med helsen. Min generasjon ønsker ikke at barna skal ta seg av oss. Da blir det sykehjem. Jeg får frysninger ved tanken. En TV som durer og går med barne-TV. Mat fra storkjøkken. Det er så sjelløst.

Så kommer smilet tilbake: –Men heldigvis har jeg lite angst. Det kan være en fordel å være litt overfladisk!

Han kom til Norge i 1974, skulle være et par år for å legge seg opp penger. Nå er Riaz Ahmad 68 år og pensjonist.

Riaz Ahmad låser opp den tungt dekorerte døren til Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat-moskeen, og viser stolt inn i det nye gudshuset i Motzfeldts gate i Oslo. I en årrekke var han generalsekretær i menigheten. Nå hjelper pensjonisten til med forefallende arbeid.

– De to årene er fortsatt ikke over.

Kjente til Oslo.

Han ler og forteller historien. Om jobben på et offentlig revisjonskontor i hjembyen Lahore til han var 33 år. Om utreisetrang og jobb som maskingutt på en oljetanker. Om tankeren som kom i brann, og rederen som etter mye krangling, til slutt tilbød mannskapet flybillett til hvor de måtte ønske seg i Europa. Riaz valgte Oslo.

– Jeg var flink i geografi på skolen. Da læreren spurte hva hovedstaden i Norge het, var jeg den eneste som kunne svare Oslo. Så jeg valgte Oslo.

Han landet på Fornebu, slapp inn i landet og fikk rengjøringsjobb på restaurant. Dro tilbake til Pakistan og søkte arbeidstillatelse derfra. Fikk den og kom til Norge igjen.

Kone og to sønner ble igjen, mens han jobbet dobbelt for å sikre penger til familiens flybilletter – restaurant i Oslo om kvelden og bakeri på Kløfta om natten.

Familien kom hit i 1979, og de økte til tre barn og ble en familie på fem. Han lærte norsk og fikk jobb i Posten. Kona kunne ikke språket, mistrivdes og sa han hadde løyet om forholdene i Norge. Hun ville hjem.

Riaz sto på sitt. Jobbet mye overtid og tok til slutt spranget og kjøpte egen bolig for lånte penger. Han følte glede ved å eie selv, og nå bor storfamilien med alle barn og barnebarn i enebolig på Grorud.

Trives

Om livet som pensjonist i Norge?

– Tja. Hvis jeg hadde blitt i hjemlandet... En jobb på et offentlig kontor byr også på mange muligheter. Jeg kunne kanskje klatret oppover karrièrestigen. Og vi kunne ha levd sammen med hele storfamilien, alle slektningene, vi har reist fra. Kanskje det hadde vært bedre der? Men nå er det kona som ikke vil tilbake. Hun vil være her med barna og barnebarna.

– Livet i Norge har ikke vært dårlig, og barna mine har fått utdannelse og muligheter her. Og så lenge familien min trives og har det bra, så trives jeg.

Aslaug Thorsteinsen ler hjertelig og ofte. 97-åringen er avhengig av rullator og en plass på sykehjem etter et lårhals-brudd for syv år siden. Men ellers går det fort rundt hos henne.

– Jeg får mye skryt fordi jeg klarer meg så godt på egen hånd, og det er jeg glad for. Jeg er svært takknemlig og har levd et veldig godt liv.

Det livet begynte i Fredrikstad, men farens jobb førte familien til Skillebekk i Oslo. Helt til krigen kom.

– Da ble det for farlig på Skillebekk, så vi flyttet til Carl Berner. Min mor var jålete. Hun lengtet alltid tilbake til Vestkanten.

Streng far

Aslaug tok artium på Handelsgym og ville begynne å jobbe. Far sa nei. Han sa også nei da Aslaug og søsteren fikk brevinvitasjon til låveball i Fredrikstad. Da ble jentene så sinte at de gikk på by’n i Oslo. Til restauranten på Skansen. Der møtte hun skjebnen. Hun var 18 år og han het Reidar.

&ndash Verdens flinkeste og kjekkeste mann. «Kan jeg få følge Dem hjem? Kan jeg få gi Dem et kyss på kinnet?», spurte han. Jeg sa ja. Siden ble det oss. I 60 år. En fantastisk flott mann.

Reidars jobb førte dem til Nepal. To år med tjenere og privatsjåfør.

– Jeg fikk ikke engang ta oppvasken selv. Veldig uvant.

Trives på sykehjem.

I alle år har Aslaug klart seg selv. Men så kom lårbruddet, og nå bor hun på Sofienberg sykehjem i Oslo.

– Jeg trodde aldri jeg skulle havne på sykehjem, men nå er jeg veldig glad for å være her. Jeg har eget rom og kan dusje når jeg vil. Det er så mye som skjer her. Det er andakt og trim og sang. Jeg deltar på alt, og dagene går så fort.

Aslaugs rom er stort og lyst med utsikt. Veggene er dekorert med bilder av alle familiemedlemmene.

– De spør alltid om jeg har vondt noe sted. «Må jeg det, da», svarer jeg. De må venne seg til at jeg blir borte.

Om det er vanskelig å bli gammel i Norge i dag?

– Man må finne seg mennesker å bli glad i, noen å betro seg til. Jeg har to menn her, som jeg har tillit til. Og sjefene her er veldig greie. Men baksnakking liker jeg ikke. «Man skal snakke med hverandre, ikke om hverandre». Det var de kloke ordene presten sa. Familien min besøker meg ofte. Ja, jeg har mye å takke Gud for.

KLIKK PÅ GRAFIKKEN FOR Å SE DEN STØRRE.
De engasjerer seg sterkt, Lisbeth og Gunnar Sunde. Blant annet i nærmiljøet, der de sammen med andre pensjonister jobber som renestestasjonsbetjenter med å rydde, samle søppel, fjerne tagging og male på stasjonene langs Holmenkollbanen.
Friidrett har vært en viktig del av livet for Laila Sortnes (86), som nå må nøye seg med plass på tribunen på Strømmen stadion. Hun synes hun klarer seg bra som minstepensjonist, og tror ikke eldre har så dårlig råd.
-Å være bestevenn med seg selv, er det viktigste grunnlaget for en god alderdom, sier Liv Clemens. Hun er strålende fornøyd med å slippe å bo sammen med en gammel mann.
To år er blitt til 35 for Riaz Ahmad. Nå er han pensjonist og ville aller helst ha flyttet hjem til Pakistan. Men nå vil ikke kona tilbake.
Med TV, radio og kjøleskap på rommet ¿ og med bilder av alle barn og barnebarn på veggene ¿ har Aslaug Thorsteinsen innrettet seg fint på sykehjemmet, synes hun.