Et amerikansk mareritt

Norske utvekslingsstudenter til USA risikerer å bli plassert i vertsfamilier som knapt kan ta vare på seg selv.

Det første han husker, er lukten. Lukten av møkk og avfall. Av hunder, som gjorde fra seg innendørs. Av katten, som romsterte rundt på kjøkkenbenken. Lukten av et tett toalett – dusjforhenget, som var grodd fast i badekaret.

— Jeg har aldri sett noe så møkkete i hele mitt liv.

Espen Hansen, nå 20 år gammel, beskriver førsteinntrykket den dagen han kom til sin vertsfamilie som utvekslingsstudent til USA høsten 2007. Han er én av drøyt 1300 norske 16-åringer som hvert år velger å ta andre videregående skoleår i utlandet. Espen var full av forventning. Han hadde forberedt seg godt i tiden før avreise, men var overhodet ikke klar for det som møtte ham hos vertsfamilien i den lille byen Norwood Young America i Minnesota.

— Familien hadde hatt en utvekslingsstudent før meg, en jente fra Brasil, og hun sendte meg meldinger på Facebook og prøvde å advare meg. Da jeg kom dit, skjønte jeg at jeg burde tatt de advarslene på alvor. I begynnelsen gikk det greit, og jeg forsøkte å venne meg til hygienen i huset. Jeg er en person som ikke klager mye, så jeg forsøkte å gjøre det beste ut av det. Men det viste seg fort at det var mer enn skitt og rot som plaget denne familien.

De var en familie på fire. Mor og far, en datter på 14 og en sønn på 12. Barna fikk unngjelde for foreldrenes krangling og ekteskapsproblemer, farens aggressivitet og mishandling. De søkte trøst og fortrolighet hos Espen, og han syntes synd på barna.

Derfor fortalte han ikke så mye til foreldrene hjemme i Norge. Derfor brukte han penger – mange hundre dollar – for å kjøpe mat og spe på familiens slunkne kjøleskap. Vertsmoren betrodde seg til ham. Fortalte om familiens vanskelige økonomi. Om sine egne ønsker om å forlate mannen. Om mannens trusler om å drepe både henne og barna hvis hun forsøkte.

- Han var ustabil og oppfarende. Han kjeftet og truet, men han slo meg aldri. Han beskyldte vertsmoren min for å ha et forhold til meg, og da ble jeg for alvor redd og urolig og turde ikke bo der lenger.

Nå var også Espens foreldre hjemme i Norge klar over vanskelighetene. De kontaktet EF Highschool Year, organisasjonen som sendte Espen til USA, for at de skulle finne en ny vertsfamilie til ham, men ingen ting skjedde.

Koordinator

Når utvekslingsstudentene lander i USA, er det ofte en amerikansk partnerorganisasjon som overtar ansvaret for studentene. Det er disse amerikanske organisasjonene som har rekruttert vertsfamiliene, og som har ansvaret for å sjekke at familiene er egnet til å ha en utvekslingsstudent boende hos seg et helt år. Det er også de amerikanske organisasjonene som skal oppnevne en lokal koordinator for hver enkelt student – en koordinator, som skal følge opp studenten og være til støtte og hjelp hvis det dukker opp problemer. Denne personen er studentens myndighetsperson så lenge USA-oppholdet varer.

— Utvekslingsbransjen er en milliardindustri – det er snakk om store penger – og det er en industri preget av grådighet. De lokale koordinatorene får betalt for hver student de klarer å plassere. På grunn av de økonomiske nedgangstidene kommer det flere studenter til USA enn organisasjonene klarer å skaffe gode vertsfamilier til. Derfor hender det at de lokale koordinatorene overtaler venner og bekjente – til og med betaler dem penger, noe de ikke har lov til – for at de skal bli vertsfamilier for utvekslingsstudenter. Når det oppstår problemer, er disse koordinatorene mer opptatt av å beskytte seg selv og sine venner og bekjente enn å hjelpe studentene. Denne bransjen mangler integritet, sier Danielle Grijalva til Aftenposten.

Hun leder en frivillig organisasjon – Committee for Safety of Foreign Exchange Students (CSFES) – som arbeider for å hjelpe studenter som opplever problemer under sitt utvekslingsopphold i USA. Danielle Grijalva arbeidet selv i utvekslingsbransjen før hun etablerte CSFES i 2004.

— Jeg så mange ting jeg ikke likte. Studenter som ble seksuelt misbrukt, tatt bilder av, servert alkohol og tvunget til å se porno. Dette ville jeg gjøre noe med. Nå er vi 1700 personer verden over som arbeider for utvekslingsstudentenes sikkerhet, og for å gjøre myndighetene både her i USA og i hjemlandene klar over hva som foregår.

Bare i løpet av det siste året er CSFES kontaktet av 10–12 norske utvekslingsstudenter i USA som trenger hjelp.

Husarrest

Situasjonen hjemme hos Espen Hansens vertsfamilie eskalerte, og han fikk lov til å bo hos en lærer på skolen der han gikk. - De to beste ukene av hele USA-oppholdet.

Men så dukket hans lokale koordinator opp – en person han ikke hadde sett mye til tidligere.

— Hun forlangte at jeg skulle bli med henne, hjem til henne og mannen hennes. De holdt meg i husarrest i et rom i kjelleren i to døgn. Forhørte meg, tok mobilen min, fjernet bilder på kameraet mitt, gikk gjennom alle tingene mine. Jeg hadde gjemt unna min norske mobil, så jeg fikk ringt hjem og fortalt hva som skjedde, Moren til en amerikansk venn av meg kontaktet politiet, og de dukket opp. Etter å ha snakket med koordinatoren min, forlot politiet huset og sa: "Sorry, you're on your own". Da ble jeg skikkelig redd.

Espens mor hadde i mellomtiden funnet frem til Danielle Grijalva og hennes organisasjon CSFES på nettet. Hun kunne fortelle at det hadde vært flere episoder med denne koordinatoren tidligere, og at det var registrert 72 politianmeldelser mot den vertsfamilien Espen var plassert hos. På ny ble politiet kontaktet, og denne gangen tok de med seg Espen, kjørte ham til et hemmelig sted og innlemmet ham i sitt spesielle vitnebeskyttelsesprogram. Også det lokale barnevernet ble koblet inn.

Etter tre dager trakk både barnevern og politi seg tilbake. Det var ikke mer de kunne gjøre. Espen var igjene overlatt til koordinatoren, sin myndighetsperson.

Koordinatoren kom med nye trusler og ville tvinge Espen på et fly tilbake til Norge, og på ny ble Espen tatt hånd om av politiet og innlemmet i deres vitnebeskyttelsesprogram.

— Da var jeg så nedkjørt at jeg bare ville hjem til Norge.

Som å spille Lotto

I mars 2008 – åtte måneder etter at han dro til USA – kom en psykisk nedbrutt Espen tilbake til hjemlandet. Han led av dyp depresjon og sosial angst. Var innesluttet og holdt seg for seg selv. Foreldrene hans ønsket å gå til søksmål mot EF Highschool Year, men droppet det av hensyn til Espens helsetilstand. Han har fått hjelp av psykolog, og nå – fire år etter – er han på bena igjen og i gang med ny utdannelse.

— Jeg vet at mange har fine opplevelser som utvekslingsstudenter. Men å melde seg på utveksling er som å spille Lotto – du kan enten være veldig heldig eller veldig uheldig, men du vet aldri hva du utsetter deg for. Det er et svært dårlig samarbeid mellom de norske organisasjonene og de amerikanske samarbeidspartnerne i den andre enden. Det er ingen kontroll, alt dreier seg bare om penger. Oppstår det problemer, så sender de deg bare hjem, og det er altfor dårlig kontroll av vertsfamiliene. Hvorfor plukker de ut familier som ikke kan ta vare på seg selv en gang, langt mindre en utvekslingsstudent?

Én av hundre anmeldt

Den britiske, nå pensjonerte politimannen Chris Gould vet mye om vertsfamilier som ikke duger. I mange år ledet han Child Protection-enheten hos politiet i Avon og Somerset, og i 1998 etterforsket han en 12 år gammel spansk utvekslingselev som ble seksuelt misbrukt av sin vertsfar, som viste seg å være en kjent seksualforbryter i Storbritannia. Siden den gang har han arbeidet for utvekslingsstudenters ve og vel og leder nå interesseorganisasjonen Child-Safe International.

— I løpet av 12 måneder undersøkte jeg 2000 saker der utvekslingsstudenter var blitt utsatt for overgrep, sex, omsorgssvikt og mishandling. Kun 20 tilfeller – bare én prosent – var blitt anmeldt, så det er en stor grad av underrapportering i disse sakene. Dette er en bransje styrt av store penger, og mange av organisasjonene burde stenges. Det finnes pedofile som aktivt samarbeider med noen av dem. Myndighetene vet lite om hva som foregår, og når jeg snakker med dem, virker de ikke spesielt interessert. De stikker hodet i sanden og orker ikke ta i dette. Men velgerne burde være bekymret over at politikerne viser så liten interesse, sier Gould til Aftenposten.

Mange historier

Espen Hansen er ikke den eneste norske studenten som har hatt negative opplevelser i USA. Et kjapt søk på nettet og det hagler med historier. Én av dem tilhører Mari Cecilie Berland. Også hun reiste ut som 16-åring med EF Highschool Year høsten 2007, for å bo hos det hun trodde skulle være en familie med fire barn. Men den nedslitte boligen i Nebraska huset i tillegg fire hunder, en annen utvekslingsstudent, to fosterbarn, en venninne av vertsmor og hennes sønn. Dessuten var vertsmor dagmamma for opp til ti barn under tre år.

— Vi var til enhver tid mellom 12 og 20 mennesker i det huset. Det var som å bo på et barnehjem, sier Mari Cecilie.

Hun måtte dele bad med syv andre og fikk tildelt dusjtid kl. 05 om morgenen. Det var dårlig med mat, de måtte spise og studere sittende på gulvet. Hun gråt, ba om hjelp, men følte seg neglisjert og fikk mye kjeft. Ba om å få bytte familie, men uten resultat. Også her viste det seg at koordinatoren var en nær venn av vertsfamilien. Da en psykolog ga Mari Cecilie diagnosen dyp depresjon og foreslo antidepressiva og sovepiller, bestemte hun og foreldrene at det var tid for å returnere til Norge.

— Det verste var at EF ikke tok noe ansvar eller fulgte meg opp. De reklamerer med at de tar ansvar 24 timer i døgnet – det var derfor jeg valgte dem. Men når noe skjer, er de ikke der. Når du er 16 år og befinner deg alene på den andre siden av kloden og andre personer har myndighet over deg, da føler du deg ikke veldig høy i hatten. Jeg vil ikke advare andre mot et utvekslingsår i USA, men jeg vil advare mot EF. Man bør være veldig nøye når man velger hvilken organisasjon man reiser ut med.

Hun har blogget om sine USA-opplevelser, og hun har fått mange reaksjoner fra andre som også har dårlige erfaringer. Hennes far, Arild Berland, dannet en gruppe på Facebook for andre som også hadde negative erfaringer med EF.

— Veldig mange har tatt kontakt med oss, og problemene er særlig knyttet til vertsfamiliene og vanskeligheter med å få byttet familie. Det er for mange som har negative opplevelser, og det verste er at vi får ingen unnskyldning en gang. EF beklager at jeg opplevde det slik, men de beklager ikke det som skjedde, sier Mari Cecilie.

Forlik

Mange av studentene som har negative opplevelser, forsøker å få erstatning og oppreisning når de kommer hjem. Vilde Strøm er én av dem. Hun dro til USA i august 2009. Etter knapt fire døgn hos sin vertsfamilie i Michigan var politiet tilkalt og Vilde ble reddet ut av en fjern, amerikansk slektning. Det var fire døgn med trusler, krangling, neglisjering og bråk. En arbeidsløs vertsfar og dårlig økonomi i en sosialt vanskeligstilt familie. En koordinator, som viste seg å være nær venn av familien, og som truet med å kidnappe henne. Og en psykisk syk sønn i huset, som selv vertsmor advarte henne mot.

"Jeg tror ikke han vil prøve seg på noe seksuelt, men ta godt vare på verdisakene dine", sa vertsmoren til Vilde.

Foreldrene i Norge mobiliserte. Kontaktet organisasjonen Vilde hadde reist ut med, uten resultat. Kontaktet den norske ambassaden i Washington, CSFES og en fjern slektning i Chicago, med resultat, og etter mye om og men kom Vilde tilbake til Norge.

- I begynnelsen hadde jeg ofte mareritt – jeg var redd for at de skulle spore meg opp. Selv nå får jeg støkk hver gang jeg reiser bort, for jeg er redd jeg ikke skal komme hjem igjen. Jeg føler meg som en 50-åring og er redd for å dø, forteller 19 år gamle Vilde.

Hun har fått profesjonell hjelp til å takle angsten, og til sommeren skal hun gjenoppta utdannelsen.

Vildes foreldre inngikk et forlik med organisasjonen som hadde sendte henne til USA. Mot en kompensasjon på snaut 40 000 kroner forpliktet Vilde og foreldrene seg til ikke å omtale episoden og navngi organisasjonen.

Må på banen

— Men jeg vil appellere til norske politikere om å våkne opp og se hva som foregår. De må opprette et kontrollorgan og få på plass lover som kan regulere dette, og de må sørge for at også de amerikanske partnerorganisasjonene blir grundig kontrollert. Det er mye snusk med vertsfamiliene.

— Jeg vil sterkt oppfordre alle som vil reise ut, til å vurdere nøye hvilken organisasjon de reiser med. Og foreldrene bør alliere seg med noen i vertslandet som kan være verge for barnet mens det er ute. Man er 16 år og føler seg voksen og klar for dette, men USA er virkelig langt unna når man er alene.

CSFES og Danielle Grijalva liker dårlig at familiene inngår forlik med organisasjonene.

- Det bidrar bare til å feie dette problemet under teppet, man selger på en måte sjelen sin til djevelen ved å holde munn om hva barna er blitt utsatt for. Vi trenger søkelys på det jeg vil beskrive som et klart mønster av utnyttelse. Studentene er overlatt til organisasjonenes og vertsfamiliens forgodtbefinnende fra den dagen de lander i USA, sier Grijalva.

Avviser at EF er versting

EF Highschool Year er den største aktøren på det norske markedet og sender flere hundre studenter til USA hvert år. Nøyaktig hvor mange, vil de ikke opplyse om. Landansvarlig for EF i Norge, Morten Davidsen, tilbakeviser at organisasjonen er noen versting.

— Vårt slagord er å gi studentene "the best time of your life", det er det vi jobber for hver dag. Et utenlandsopphold byr på mange førstegangsopplevelser for studentene. Noen takler det lett, andre kan få det tøffere. De fleste er fornøyd, men det hender vi har noen tilfeller der det blir utfordringer, sier Davidsen.

- Hva slags problemer?

— Jeg vil ikke kommentere konkrete saker, men de tilfellene der det har vært vanskeligheter, er saker som har involvert våre samarbeidsorganisasjoner i USA. Vi har hørt at det kan ha vært lokale representanter som har vært for nært knyttet til vertsfamiliene, og det kan være manglende rutiner for hvordan man følger opp studentene og vertsfamiliene. Derfor har vi besluttet at vi fra og med i år kutter ut samarbeidet med våre samarbeidsorganisasjoner i USA og vil stå for hele prosessen selv. Det blir EF hele veien, og da blir det lettere for oss å følge opp hvis det oppstår problemer.

Her kan du lese hele tilsvaret: