Norge

Tom (41) fikk 16 måneder sammen med minstesønnen

Flere overlever kreft, men noen kreftformer dør fortsatt 90 prosent av. Tom Kyte Gausvik ble en av dem.

FAR OG SØNN: – Tom sa ofte at jeg tok så mange bilder. I dag angrer jeg på at jeg ikke tok flere, sier Hege Gausvik. Trygve Olai er deres felles barn. I tillegg har de fem barn og bonusbarn. Foto: Privat

  • Anne E. Hovden

(Bergens Tidende): Det begynte med sure oppstøt. Han var trøtt og slapp. På jobben hadde det vært store omveltninger den siste tiden, kanskje kunne det være årsaken.

Smertene i magen økte. Lege ble oppsøkt flere ganger, men ingen skjønte hva som var galt. Den dagen i november var smertene ekstra ille. Endelig fikk han komme på CT-undersøkelse på Haukeland.

Halv fem en ettermiddag i begynnelsen av desember ringte telefonen. Resultatet var klart, men legen ville ikke si noe på telefonen. Han ble bedt om å komme inn til samtale, og om å ta med seg kona.

VILLE VITE ALT: Hege Gausvik jobber som helsesekretær. Hun er glad for at jobben gjorde henne i stand til å forstå mannens journaler og hva verdiene av prøvene betydde. – Jeg ville vite alt, sier hun. Foto: Bård Bøe

Les også

Hele livet har hun hjulpet folk å dø. Nå må hun hjelpe seg selv.

Aldri hørt om sykdommen

Hege Gausvik sitter i sofaen hjemme i Hegglandsdalen på Os og forteller. Rundt henne kravler lille Trygve Olai på snart to år. Det nærmer seg leggetid, og tålmodigheten er i ferd med å ta slutt for en trøtt liten kropp.

Det har gått fire måneder siden Tom Kyte Gausvik (41) døde. Hege mistet mannen sin. Seks barn i alderen 1 til 18 år mistet pappa og bonuspappa. Minstemann Trygve Olai ble født midt under den tøffe behandlingen. Sønn og far fikk nesten 16 måneder sammen.

Samtalen med legen ble nedslående. CT-bildene viste en masse i bukspyttkjertelen, og legene mistenkte spredning til leveren. Tom ble bedt om å møte opp i akuttmottaket neste morgen.

– På det tidspunktet var Tom ganske sikker på at det var kreft, sier Hege til Bergens Tidende.

Men kreft i bukspyttkjertelen hadde ingen av dem hørt om før. Det siste legen sa til dem da de gikk, var at de ikke måtte gå hjem og google. Det var selvsagt det første de gjorde.

Ulik overlevelse

Kreftbehandling har gjennomgått en revolusjon de siste tiårene. I 1960 overlevd bare tre av ti. I dag overlever syv av ti. For endetarmskreft, eggstokkreft og livmorhalskreft ligger Norge helt i verdenstoppen i overlevelse.

Det er imidlertid svært stor forskjell på de ulike kreftformene. Bukspyttkjertelkreft er en av de skumleste. 808 personer fikk diagnosen i fjor. 77 av tilfellene var i Hordaland. Rundt ni prosent kan forvente å overleve mer enn fem år etter at diagnosen er stilt.

Lungekreft har også dystre prognoser. Ca to av ti er fortsatt i live etter fem år.

MINNE: Tom Kyte Gausvik døde av en kreftform få blir friske av. 17. mars går kona Hege med bøsse sammen med russen ved Os gymnas i aksjonen Krafttak mot kreft. Pengene skal gå til forskning på slike kreftformer. Foto: Bård Bøe

Lege: Diffuse symptomer

Men helt svart er det ikke. Ifølge overlege Bente Kristin Abelseth ved Kreftavdelingen på Haukeland, er sjansen for å overleve blitt bedre de siste årene for tilfeller der sykdommen oppdages på et tidlig stadium. Litt mindre enn halvparten i denne gruppen er fortsatt i live etter fem år. Går man ti år tilbake var det under 20 prosent.

– Dessuten har vi fått mer effektiv behandling for denne kreftformen de siste årene. En god del pasienter lever lenger og har ikke nødvendigvis dårlig livskvalitet under pågående behandling. Men det er langt igjen, sier Abelseth.

Hovedutfordringen med denne krefttypen er å få stilt diagnosen tidlig nok.

– Sykdommen har gjerne utviklet seg til å bli en uhelbredelig variant før den oppdages. Symptomene er ofte diffuse i starten og kan ligne på godartede tilstander, sier Abelseth.

Hun påpeker at det har vært forsket en del på sykdommen, men at det har vært vanskelig å finne ny effektiv behandling.

– Det er gjort studier med ny utprøvende behandling, men ingen har til nå klart å dokumentere god effekt, sier hun.

En annen utfordring med sykdommen er at selv om kreften oppdages så tidlig at den kan opereres, er det mange som får tilbakefall. Dette fordi bukspyttkjertelkreft er en aggressiv kreftform med tendens til tidlig spredning til andre organer.

Panikk og sorg

Den dystre statistikken fikk Tom og Hege med seg i nettsøket. Det skulle bli verre. 19. desember fikk de vite at det var omfattende spredning til leveren. Dette var en type kreft som ikke lot seg kurere. Statistikk fra Kreftregisteret tilsa at det kunne stå om 3–6 måneder, kanskje kortere.

Til da hadde de hatt et ørlite håp om at dette kanskje var en av typene som det gikk an å operere. Nå ble et travelt og lykkelig småbarnsliv brått forvandlet til kaos. Hege og Tom hadde bare vært sammen i fire år, og de hadde ganske nylig flyttet inn i tomannsboligen i Hegglandsdalen.

– Da legen første gang fortalte hva som feilte Tom, fikk vi panikk. Så gikk det over til en stor sorg, sier Hege.

Opprettet blogg

Tom likte ikke å snakke om det som skulle skje. Han var ikke typen til å snakke om døden. Han likte å leve i nuet, uten å tenke på hva som skulle skje fremover.

– Jeg synes det var vanskelig å forstå hvordan Tom tok så tilsynelatende lett på situasjonen, hvorfor han ikke ville slå i veggen og banne. Tom svarte at «hva skal det hjelpe for?»

Selv reagerte hun annerledes. Hun tenkte mye på fremtiden og hadde voldsomt behov for å vite mest mulig.

Hun prøvde å finne noen å snakke med som var i samme situasjon. Det var ikke lett. På det tidspunktet var det ingen pasientforening. Løsningen ble å opprette en blogg og en facebookside.

– Jeg følte veldig for å fortelle vår historie. Jeg ville ikke sitte alene og føle på alvoret.

KONSEKVENSER: Hege Gausvik har laget et minnealbum om årene med Tom. Etter at han døde, har hun blitt veldig redd for å bli syk selv. Og hun har opprettet testamente og tegnet nye forsikringer. – Mange av disse tingene tenkte jeg aldri på før, sier hun. Foto: Bård Bøe

Beste årene i livet

I dag finnes et nettverk spesielt for sykdommen, Pancreaskreft Nettverk Norge. Det jobber blant annet for å spre mer informasjon og skaffe mer penger til forskning. Kreftforeningen vil i mars vie sitt årlige Krafttak mot kreft til innsamling av forskningsmidler på kreftformer få overlever, som bukspyttkjertelkreft.

21. desember ble Tom koblet på cellegiften første gang. Det skulle bli 74 slike behandlinger. Og han fikk betydelig lengre tid enn de 3–6 månedene. Den siste kuren fikk han på 41-årsdagen sin. Da hadde det gått nesten fire år.

På slutten sa Tom at dette hadde vært de beste fire årene i livet hans. Til tross for trang økonomi og at han var veldig dårlig til tider, reiste de mye. Enten bare de to eller sammen med ungene. Eller med kompiser.

– Han var veldig glad i livet og hadde utrolig mange fine folk rundt seg, sier Hege.

Mellom cellegiftrundene var Tom ofte i ganske god form, og de klarte de to første årene å ha et tilnærmet normalt familieliv. Cellegiften tok knekken på de synlige tegnene på kreft, men legene var tydelige på at han ikke var frisk av den grunn. Kreften ville komme tilbake.

FIKK ÅTTE ÅR: Tom og Hege fikk åtte år sammen. Foto: Privat

Bryllup og baby

I romjulen – etter første kuren med cellegift – fridde han. Han som før hadde sagt at han ikke ville gifte seg igjen. Ungene ville ha feiring på pizzarestaurant. Det ble det, med hvit brudekjole. Og det ble veldig stas. Nesten to år senere ble Hege gravid.

Det kom veldig overraskende på begge. Før Tom begynte behandlingen, fikk de beskjed om at de burde fryse ned sæd hvis de planla å bli gravide. Cellegifttypen han brukte kunne gi kromosomfeil hos fosteret. Det hadde de ikke gjort. Og de hadde brukt prevensjon.

– Det var skummelt å gå gravid i en slik situasjon, men vi ble fulgt veldig godt opp, sier Hege.

31. mai 2017 ble Trygve Olai født. Fødselen ble satt i gang to uker før termin for at den ikke skulle kollidere med starten på en av cellegiftkurene. Alt gikk bra.

MOT SLUTTEN: Tom og Trygve Olai, siste høsten Tom levde. Han døde hjemme i sin egen stue, 19. september i fjor. Foto: Privat

Hadde forsont seg

De siste ukene av livet fikk Tom være hjemme.

– For oss var det viktig. Å være på sykehuset hele tiden er krevende. Han slapp slitsomme reiser frem og tilbake når han var som sykest, og jeg følte meg tryggere når han var her. Da slapp jeg å gå og være redd for at «tenk om de ringer nå».

For å klare å stå i denne situasjonen, var det også avgjørende for dem å få ta del i avgjørelser, ha kontroll over sitt eget liv og sin situasjon.

Hun berømmer hjelpen hun fikk fra hjemmesykepleien i denne tiden. Og fastlegen, som kom innom hver dag den siste tiden.

– Fastlegen spurte helt på slutten om han var redd. Men han svarte han hadde forsont seg med det som skulle skje. Han hadde nok sine kamper underveis. Men jeg tror han ville skjerme familien. Det var sånn han var.

«SÅNN VAR HAN»: – Dette bildet sier så mye om hvordan Tom var som type. Jeg liker det bildet så godt, sier Hege. Foto: Privat

Epilog

Et par uker etter begravelsen måtte Hege ta Toms hund Bono til dyrlegen. Den hadde vært pjusk en stund, men etter at Tom døde hadde det gått bratt utforbakke for den tilårskomne bokseren.

– Vi måtte få den avlivet. Dyrlegen, som ikke visste noe om bakteppet, sa hun trodde hunden var alvorlig syk, forteller Hege.

Dyrlegen mente den hadde bukspyttkjertelkreft.

Les mer om

  1. Kreft
  2. Kreftbehandling
  3. Kreftforskning
  4. Kreftforeningen
  5. Familie
  6. Ekteskap

Relevante artikler

  1. SPREK

    Dagen før dette bildet ble tatt, fikk Anne Marit og Terje dødsdommen

  2. NORGE

    Samvittighetsfulle sykepleiere og leger ga Trygve den døden han ønsket

  3. A-MAGASINET

    Historien om hvordan kreftsyke Jakob (21) fikk oppfylt sitt siste ønske

  4. A-MAGASINET

    Hele livet har hun hjulpet folk å dø. Nå må hun hjelpe seg selv.

  5. NORGE

    Kreftpasient Ali får gratis medisin gjennom forskning mens han venter på at helsemyndighetene i Norge skal gi klarsignal

  6. FORELDRELIV

    En tilfeldig helsekontroll avslørte at Inge Haugen var alvorlig syk