Norge

Minoritet i minoritet

Amal Aden føler det som hun har levd i 300 år, ikke bare 28. Hun var gatebarn i Somalia, nå er hun forfatter på Ringerike. Men det er én ting hun er klar for å fortelle først nå: Hun er lesbisk.

Amal Aden kan ikke tenke seg å flytte fra Ringerike til Oslo. Hun mener homofile og lesbiske minoritetspersoner i Norge har det lettere utenfor byene. Indrelid Trygve

  • Trygve Indrelid (foto)
  • Knut Olav Åmås
    kultur- og debattredaktør

I dette intervjuet med Aftenposten vil hun fortelle sin historie. Ikke fordi det er en «sensasjon» å være lesbisk muslim. Snarere tvert imot: Det er vanligere enn de fleste tror. Det er bare så usynlig, også i Norge i 2011.

— Hvorfor står du frem som lesbisk muslim?

- For at unge homofile etniske minoritetspersoner her i landet skal se at det er mulig å leve åpent. Det er mange av dem.

- Har du fått advarsler mot å stå frem – eller oppfordringer om å gjøre det?

Amal Aden kom til Norge fra Somalia for 15 år siden. Da hadde hun vært gatebarn i syv år. FOTO: TRYGVE INDRELID Indrelid Trygve

— Jeg har knapt møtt en eneste person som har sagt «Jippi! Stå på!». For de fleste skjønner konsekvensen: Mer uro. Men jeg vil ikke vente 40 år til med å stå frem. Hvis det bidrar til noe bra for ungdommer som sliter med sin legning, så får det koste hva det koste vil. Det er så utrolig få homofile og lesbiske minoritetspersoner som er synlige der ute. De lever i skjul, særlig muslimer. Etter å ha fått innblikk i mange andre minoritetspersoners situasjon gjennom organisasjonen Skeiv verden, skjønner jeg at legning ikke bare er en privatsak. Det får bare koste, noen må si ifra. Det handler ikke om meg, selv kunne jeg leve fint her på Klekken. Men det er altfor manges liv som står på spill, altfor mange som vurderer å ta sitt liv. Derfor må jeg gjøre dette nå. Jeg har bestemt meg og jeg er utålmodig, sier Amal Aden nesten uten å puste.

Hun innrømmer det ikke selv, men med sin historie og hva hun har fått til, er hun blitt et forbilde for mange unge i Norge. Sta og utålmodig.

15 år i Norge

Amal Aden kom fra Somalia til Norge for nøyaktig 15 år siden. Da var hun bare 13 og hadde vært gatebarn i syv år. Hun hadde sett ting og hendelser ingen bør se. Hun synes ikke hun har vært barn noen gang. Føler seg ikke som 28 år, mer som 300, sier hun.

Hun var analfabet da hun landet på Fornebu 2. august 1996 klokken 12.15. Hun husker klokkeslettet fortsatt, har markert denne avgjørende dagen i sitt liv hvert eneste år siden.

Første gang Amal Aden sto frem med navn og ansikt og fortalte sin historie var i A-magasinet i 2009. Det er ikke lett å tenke seg et mer kontrastfylt liv. Etter barndommen i Somalia og deretter aggressive og destruktive tenåringsår som småkriminelt barnevernsbarn i Oslo, begynte ting å gå bra. Hun gikk ikke til grunne, men kom på rett kjøl – så til de grader.

- Hvorfor gikk det bra etter hvert, hvorfor lyktes du til slutt?

- Jeg fikk et solid nettverk rundt meg, folk som støttet og trodde på meg. Jeg har bestandig kjempet meg opp når jeg har ligget nede. All støtte og positive tilbakemeldinger gir meg krefter og håp, sier Amal Aden.

Det er ikke så mange år siden at hun lærte å lese og skrive, men hun har alt utgitt fire bøker og arbeider med en femte. Hun har satt kraftige spor etter seg i offentlige debatter om barns og kvinners rettigheter i flerkulturelle miljøer og hva som kreves for at det fleretniske Norge skal bli en enda større suksess: Like krav, like rettigheter og mye større språkkunnskaper for de nye som kommer hit, er noe av hennes resept.

Omstridt debattant

Den har vært mer enn nok til å gjøre henne omstridt. Hun har også kritisert det hun mener er både utbredt intoleranse og manglende integreringsvilje i norsk-somaliske miljøer, og mener integreringsprosessene går mye raskere i andre grupper. Hun har fått drapstrusler og tidvis hatt politibeskyttelse etter en liten bok om manglende likestilling i etniske minoritetsmiljøer som hun utga 8. mars.

— Truslene fra enkelte voksne og eldre intolerante menn gjør meg bare sterkere. Om det etter denne lørdagen kommer ti ekstra, gjør det ingenting. De hyggelige tilbakemeldingene er mange ganger flere enn truslene, sier Amal Aden.

Norsk-somalisk storfamilie

Klekken er et slikt sted der man sjelden finner en grunn til å stoppe, sør for Hønefoss, på veien mellom Norderhov og Jevnaker. Stedet er mest kjent for et stort konferansehotell.

Noen hundre meter unna har alenemoren Amal Aden slått seg ned med sine to tvillinger på ni år. Men huset er folksomt, de tre bor i storfamilie med et ektepar som selv har barn. Og gården har enda mer liv: Høner, haner og en praktfull påfugl løper rundt i utkanten av de grønne jordene.

— Jeg kan ikke tenke meg å bo noe annet sted, spesielt ikke i en by, sier Amal Aden.

Ingen ro

Det virker idyllisk med hennes urolige liv som bakteppe. Men hun har tydeligvis ikke tenkt å slå seg til ro. Amal Adens liv blir trolig ikke roligere når hun i dette Aftenposten-intervjuet står frem som lesbisk muslim, i dag den eneste profilerte og offentlig åpne bosatt i Norge.

Hun er ikke en veldig religiøs person, forteller hun, men regner seg som «personlig muslim». Amal Aden vil ikke akseptere at religion blir satt foran universelle menneskerettigheter i Norge, men synes at det finnes nok av sosiale problemer å gripe fatt i her i landet som er alvorligere enn problemer skapt av religion.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Den somaliske forfatteren og samfundsdebattanten Amal Aden (pseudonym) trosset trusler og politiets oppfordring om å ikke delta i et debattmøte på Litteraturhuset i Oslo i fjor høst. Møtet omhandlet kvinneundertrykking i innvandrermiljøer og i den tredje verden. FOTO: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix Larsen, Håkon Mosvold

— Derfor er jeg ikke spesielt opptatt av religiøse forklaringer på homofiles problemer i etniske minoritetsmiljøer, forteller hun.

- Hvorfor lever de fleste homofile i minoritetsmiljøer skjult?

— Slik jeg ser det, har det mest med kulturen å gjøre, og det dreier seg ikke bare om motstand mot homofile og lesbiske. Det dreier seg snarere om motstand mot alt som markerer frihet og individualitet, for eksempel når det gjelder kvinner som går i bukser og prater høyt. Da blir det selvsagt altfor mye hvis en kvinne er sammen med en kvinne. Nettopp derfor velger jeg å stå frem som lesbisk. Hvis jeg som voksen person ikke skulle ta ansvar, hvordan kan noen vente at minoritetsungdommer skal det? Mange av de skeive jeg har møtt mangler språk, i tillegg til at de er i dobbel minoritet – altså både homofile og etniske minoritetspersoner. Jeg kan ikke fortelle alle disse andres historier uten å fortelle min egen, sier Amal Aden.

- Så du arbeider med å få frem andre lesbiske og homofile minoritetspersoners historier?

Amal Aden har slått seg til på Klekken, sør for Hønefoss, der hun bor med sine to barn. FOTO: TRYGVE INDRELID Indrelid Trygve

— I det siste har jeg begynt å arbeide med en bok jeg har fått ideen til, om skeive etniske minoritetspersoner fra Afghanistan og Somalia, fra Iran og Irak, Pakistan og Palestina. Den har arbeidstittelen Frihet for enhver. Jeg har fått støtte fra Fritt Ord og Det faglitterære fond, og boken kommer høsten 2012 – forhåpentlig! Etter hvert som jeg har jobbet med den, har jeg sett hvor fryktelig vanskelig mange har det i Norge – mange er usynlige og ensomme, andre forfulgte og trakasserte. De bærer på mye frykt. Verst har transpersoner det, de som faller mellom alle kategorier. Hvis jeg er en dobbel minoritet, er disse en trippel minoritet, sier Amal Aden.

Tafatt innsats

Hun er sint på det hun mener er organisasjoners tafatte innsats for lesbiske og homofile muslimer i Norge og Europa:

— Vi har en situasjon der Islamsk Råd Norge ikke greier å si én krystallklar setning om at de vil kjempe imot dødsstraff for homofile globalt, og det europeiske fatwarådet ikke engang kan bekrefte at Islamsk Råd har sendt over spørsmålet de hevder å ha sendt – slik transpersonen Sara Mats Azmeh Rasmussen avslørte da hun demonstrerte i Dublin tidligere i sommer. Forresten, hvorfor er journalistene så fraværende i disse spørsmålene? Hvorfor stilte ikke flere norske medier spørsmålene til Islamsk Råd og fatwarådet for egen maskin, uten at Azmeh Rasmussen måtte ta initiativet? spør Amal Aden.

— Et godt spørsmål, svarer jeg: - Det burde flere ha gjort.

«Problemer nok»

Amal Aden sier hun har hatt kjærester av samme kjønn flere ganger tidligere.

— Ja, både som ung og nå i mer voksen alder. Men jeg har aldri villet plassere meg som lesbisk, jeg har liksom hatt nok problemer, for å si det litt spøkefullt. Jeg måtte klare meg selv fra jeg var seks. Da var mine foreldre døde, og de som hadde tatt vare på meg videre, forsvant. Slik sett har jeg alltid vært gammel. Da jeg kom til Norge og Oslo hadde jeg nok med å håndtere de kriminelle miljøene jeg møtte, takle helsevesenet og lære meg norsk på egen hånd. Så ble jeg gift, fikk barn, gikk fra mannen og fikk igjen nok å tenke på, sier Amal Aden, og fortsetter:

— Nå er jeg 28 år og bevisst på at jeg ikke har følelser for menn. Jeg vil leve slik som to norske kvinner jeg kjenner, i en mindre by – åpent og homofilt. Skulle jeg la være det bare fordi jeg engang kom fra Somalia? Jeg står frem fordi jeg vil vise at det faktisk er mulig å være muslim og samtidig homofil eller lesbisk. Jeg vil utfordre æreskulturen som hindrer så mange i å bli frie. Det gode med det norske samfunnet er at ære og skam betyr så lite. Det gjør meg stolt av å være norsk.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Norsk-somaliske Amal Aden lånte penger for å ha råd til å skrive boken «ABC i integrering» i 2009 og på den måten få delta i integreringsdebattenFOTO: OLAV URDAL Urdahl Olav

— Liberaliteten i Majoritets-Norge stikker ikke nødvendigvis så dypt. Kjønn og kjønnsroller er seige saker som det tar lang tid å endre.

- Det tror jeg er riktig. Mange majoritetsnordmenn tolererer homofile greit på litt avstand, men vil helst ikke ha en homofil sønn eller svigersønn. Jeg kjenner en ung norsk-etnisk gutt som faren truer med å støte ut hvis han lever homofilt. Det finnes nok av slike eksempler.

- Jeg skrev en aviskommentar om homofile i etniske minoriteter i Norge første gang for åtte år siden. Det var nokså taust om temaet. Har vi kommet lenger i dag?

— Jeg vet ikke. Uansett hva jeg skriver og sier selv, vil jeg bli beskyldt for å generalisere. Men det er bedre enn ikke å si noen ting. Jeg tror det er noe med min personlighet som irriterer mange, særlig menn. Etniske minoritetskvinner har jeg aldri hatt noe problem med. Ikke ungdommer heller. Bare en del forstokkede, maktutøvende gamle menn over 40. De bør sendes på kurs i likestilling.

- Det er lettere å være etnisk norsk homofil i byene, er manges erfaring. Men for etniske minoritetspersoner er det lettere utenfor byene, mener du?

— Ja. Det finnes ikke så mange forstokkede individer utenfor byene, også somalierne utenfor Oslo har kastet av seg æreskulturen. Det spiller ingen rolle for dem jeg kjenner her på Ringerike om jeg bor sammen med en kvinne eller en mann. Jeg har mye større frihet enn om jeg hadde bodd i Oslo. Det verste jeg har opplevd er forresten da jeg måtte bo på hemmelig sted i Telemark med politibeskyttelse en gang. Hadde ikke kontakt med noen. Men jeg fikk skrevet min første bok, Se oss. Ellers ville jeg kjedet meg ihjel, sier Amal Aden.

- Har du noen forbilder blant norske homofile?

— Ja, vent!

Amal Aden løper i retning bokhyllene og kommer raskt tilbake:

— Jeg må hente den boken som har ligget på nattbordet mitt et par år nå, jeg har lest den hundre ganger. Nå fant jeg den! Jeg hadde den med på ferie til Mallorca nettopp også. Den er skrevet av Bjørn Gunnar Olsen i 1983, handler om homopionerene Karen-Christine Friele og Wenche Lowzows historie, og heter To kvinner. Den har inspirert meg mer enn noen andre bøker. De to kvinnene er forbilder for alle som arbeider for frihet. Jeg har oversatt og lest fra boken for mange homofile etniske minoritetspersoner i det siste, slik at de skal skjønne det er håp for dem også. Slik at de skal skjønne de ikke er alene, sier Amal Aden.

- Du snakker mye om å være minoritet i minoriteten i det nye Norge. Terrorangrepene på Oslo og Utøya var et anslag mot hele det flerkulturelle Norge og politikken som former det. Hvordan vil terroren påvirke ditt eget liv?

— Den har fått meg til å tenke på tiden i Somalia, da vennene mine og jeg måtte flykte fra soldater som skjøt. Den siste tiden har jeg vært plaget av mareritt om nettene. Jeg har bestemt meg for å leve enda mer i nuet, bruke mer tid sammen med dem jeg er glad i og kjempe enda hardere for frihet. Jeg håper og tror på en enda åpnere samfunnsdebatt, der vi kan diskutere mer om menneskelige verdier og mindre om religion.

En lang vei

Hun sitter mye og skriver i et lite rom ved siden av stuen, litt dunkelt med halvmørke trepaneler på veggene, men fortsatt med utsikt mot grønne Ringerike. Fjernt fra tilværelsen som gatebarn og analfabet i Somalia.

- Det er en lang reise du har gjort så langt i livet?

- Det er rart å tenke på at jeg for 15 år siden ikke kunne skrive. Da jeg først begynte, kunne jeg ikke stoppe, sier Amal Aden og ler.

— Noen synes kanskje jeg skriver for mye. Jeg bruker skrivingen som terapi, både bøker og kronikker og debattinnlegg i Aftenposten. Men uansett hva jeg skriver blir folk provosert. Selv politiet begynner å føle meg som en belastning. Situasjonen har vært veldig ustabil og urolig etter boken om likestilling blant minoritetskvinner som jeg utga på kvinnedagen i år. Jeg skjønte ikke at den bittelille, uskyldige boken skulle være så skremmende for eldre menn, men måtte avlyse alle foredrag og reiser i månedsvis. Nå vil jeg begynne å jobbe igjen. Jeg orker ikke å sitte stille, sier Amal Aden, nettopp fylt 28 – og 300.

twitter.com/KnutOlavAmas

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. NORGE

    Det finnes et ord for homofil på somali. Men det er så stygt at man ikke bør ta det i sin munn.

  2. KOMMENTAR

    På en søndag: La oss snakke om frihet | Per Edgar Kokkvold

  3. NORGE

    Amal Aden: Flere muslimer ser ikke på Orlando-ofrene som vanlige mennesker

  4. KOMMENTAR

    Syv punkter om det nye Norge

  5. NORGE

    Venstre vil gi Shabana, Iram og Amal fem millioner i kampen mot æresvold

  6. NORGE

    Vanligere med skilsmisse blant somaliere