Det var påbud i stedet for forbud

Sterk drikke har vært regulert i Norge helt siden tidlig middelalder. Mens Gulatingsloven hadde påbud om hvor mye øl som skulle brygges når en trell skulle frigis eller en uekte sønn tas opp i slekten, var det forbudene som preget de to siste hundreårene.

De siste tiårene har imidlertid stått i liberaliseringens tegn, og nå har Regjeringen funnet et smutthull i EØS-avtalen som gjør at gårdssalg av sider kan bli tillatt. Et forslag om å oppheve forbudet ble sendt på høring tidligere i sommer med svarfrist 22. september.

Brygg øl — eller bli landsforvist!

I middelalderen var øl den dominerende drikk til hverdag og fest, og den bonde som ikke overholdt påbudet om å brygge, måtte betale en bot tilsvarende en halv ku til biskopen. Hvis påbudet ble brutt flere år på rad, var straffen knallhard: Landsforvisning eller tap av gård og grunn.

Hjemmebrenning var en gang en populær – og ulovlig – virksomhet. Her vises beslaglagte hjemmebrentapparater og spritflasker fra Trondheim i 1934.
Schrøderarkivet-Trøndelag Folkemuseum

Først fra slutten av 1500-tallet fikk brennevinet skikkelig innpass i Norge, og da ble det mer og mer vanlig at festlighetene kunne utarte. Påbudene ble etter hvert byttet ut med forbud. For å forhindre at folk kom fulle til gudstjeneste på søndager, ble alkoholsalg forbudt i byene før kirketid, og på landsbygda ble omsetning på kirkebakken forbudt. En lov fra 1586 sa at vielser skulle starte senest klokken elleve for å unngå at bryllupsgjestene «kommer drukne og ubesindige til kirken».

Fyll ga forbud mot flere netters likvake

Nye regler om kirkeordenen fra 1607 forbød flere netters likvake, fordi dette innebar «gilde, gjestebud, drukkenskap, lek og raseri som hos hedningene». Det ble også stilt krav om at de som skulle bære liket under bisettelsen ikke var drukne, fordi «de undertiden mister dette eller lar det falle slemt».

I 1629 hadde fylla utartet så mye at presten fikk utnevnt en medhjelper som skulle passe på at menighetslemmene holdt seg i skinnet. Klarte de ikke det, kunne presten nekte fyllefanten nattverd, eller i graverende tilfelle lyse ham i bann eller forvise ham fra menigheten.

Alkoholdrikking og fyll har vært en del av norsk festkultur i uminnelige tider. Det gjaldt både i middelalderen, da det var strenge straffer for bønder som ikke brygget øl, og i forbudstiden – da brennevinet ble smuglet til landet.
Ukjent fotograf/Oslo Museum

I nødsår måtte korn bukes til mat — ikke øl og brennevinUtover 1700-tallet fikk man mer kontroll over alkoholbruken. Pietismen fikk stadig større gjennomslag, og nye skatte- og avgiftsregler på unødvendig luksusforbruk, som alkohol, ble innført.

Da kornavlingene hadde slått feil gang på gang, ble det i 1757 forbudt å brenne brennevin på landet. Kornet skulle brukes som mat til folket.

Dårlig norskprodusert brennevin ble beskyttet

Men da det lutfattige Norge ble selvstendig i 1814, var myndighetene opptatt av å finne nye næringsveier. Bøndene fikk igjen lov til å lage brennevin, og byborgere fikk den samme rett – bare det skjedde i et visst minimumsomfang.

Det norskproduserte brennevinet var ikke særlig godt, og for å forhindre at folk heller kjøpt utenlandske varer, ble det samtidig vedtatt forbud mot innførsel av brennevin.

Nye vaner kom, med morgendram til frokost og «appetittsup» til middag.

Krav om dram som del av lønnen

Den nye, store tilgangen på brennevin førte til nye skikker. Tjenestefolk krevde å få kontraktsmessig rett til dram i tillegg til kosten. Husbonden gikk oftest med på det, for brennevinet holdt arbeidsfolket i godt humør og kunne motvirke både misnøye og opprør.

Bonden selv var heller ikke forsiktig med å ta for seg av varene. Nye vaner kom, med morgendram til frokost og «appetittsup» til middag. Utover ettermiddagen og kvelden ble det «knorrel» og «sovedram», ofte også en nattdram ved sengekanten.

Enda verre kunne brennevinsdrikkingen være i byene, ikke minst blant den fattige arbeiderbefolkningen. Det er blitt hevdet at de gjennomsnittlig drakk en halv liter brennevin om dagen, og oftere var fulle enn edru i arbeidstiden.

Så kom innstramningene

På ny kom det en runde med innstramninger, parallelt med at måteholds- og avholdsbevegelsen vokste frem. I 1848 ble det innført en avgift på brennevinet, samtidig som brenning bare ble tillatt om vinteren. Også omsetningen ble regulert, ved at det i 1845 ble innført kommunal bevillingstvang ved salg og skjenking av brennevin.

I 1871 ble samlagsordningen innført, en ordning som innebar at et kommunalt selskap kunne overta retten til å selge og skjenke brennevin.

Kvinner fikk stoppet brennevinssalg

I 1894 kom en lovendring som sa at det bare var slike samlag som kunne selge brennevin, og at samlag ikke kunne opprettes med mindre flertallet i en folkeavstemning gikk inn for det.

Dette innebar at av landets 58 byer, sank antallet med rett til salg av brennevin fra 51 i 1894 til 13 byer i 1914.

Kvinnene var sterkt medvirkende til dette. Avholdssaken sto spesielt sterkt blant dem, og i denne saken fikk de faktisk stemmerett på lik linje med menn – nesten 20 år før det samme gjaldt i stortingsvalg.

Skadevirkningene av alkohol ble etter hvert åpenbare, da mange drakk seg fra gård og grunn og knapt kunne brødfø familien. Avholdssaken fikk etter hvert stor oppslutning, gjennom en sterk allianse av pietistisk legmannsbevegelse og arbeiderbevegelsen. i 1913 hadde avholdsorganisasjonene hele 250 000 medlemmer.
Aktuell

ForbudstidFørste verdenskrig medførte nye restriksjoner og ny nedgang i alkoholforbruket. Det ble vanskelig å importere mat, og for å sikre matforsyningen ble retten til å brygge øl og lage brennevin begrenset. Det samme gjaldt import av brennevin, for at denne innførselen ikke skulle fortrenge andre, viktigere varer.

Men matforsyningen ble etter hvert så prekær at det i 1916 ble forbudt å omsette brennevin, og i 1917 kom forbud mot omsetning av hetvin og øl.

Franske krav ga oss Vinmonopolet

Alkoholforbudet reduserte fyll og sosiale problemer, og da krigen var over, ønsket mange å opprettholde forbudet.

En folkeavstemning ga flertall for lovforbud mot salg av brennevin og sterkvin. Men forbudet ble uthulet ved at Spania, Portugal og Frankrike presset igjennom at vi skulle importere en viss mengde slike varer – ellers ville de øke tollen på norsk klippfisk og tørrfisk. Dette igjen medførte opprettelsen av Vinmonopolet , som skulle ivareta innførsel og lagring av de forbudte varene.

«Brennevinsdoktorer» ble rike på resepter

Et annet smutthull var at brennevin og sterkvin kunne selges reseptbelagt på apotekene.

Selv barn ble «medisinert» med store doser vin og brennevin

Troen på sprit som legemiddel var stor, og selv barn ble «medisinert» med store doser. Forbudet fjernet heller ikke trangen til brennevin blant friske, og det hendte at legenes venteværelser ble så overfylt av «pasienter» som ville ha brennevinsresept, at politiet måtte tilkalles.

En del leger la også etikken på hylla og tjente store penger på en svært liberal forskrivning. En «brennevinsdoktor» i Oslo skal ha hatt rekorden, med 48.000 slike resepter i løpet av ett år.

Satte inn marinen mot smuglerne

Hjemmebrenning og smugling var også utbredt i forbudstiden. Til slutt måtte marinen settes inn mot smuglerne, og det hendte at kontrollen endte i rene sjøslag.

Med forbudstid fulgte brennevinssmugling, som her med D/S Elisabeth i Trondheim i 1924. Både tollvesen og marinen tok opp kampen, som kunne ende i rene sjøslag.
Schrøderarkivet-Trøndelag Folkemuseum

En ny folkeavstemning i 1926 gjorde slutt på forbudet. Vinmonopolet overtok etter hvert mer og mer av omsetningen fra de kommunale samlagene, og i 1938 fikk Vinmonopolet enerett på salg av vin og brennevin.

Bare utenbys gjester fikk servering

Mange kommuner holdt på ølmonopolet helt opp til vår tid. Den kommunale politikken for skjenking kunne gi seg så pussige utslag at det enkelte steder bare var utenbysgjester som kunne få servering, og spiseplikten for å kunne bestille alkohol på restaurant innebar servering av tørre smørbrød de færreste spiste opp.

De mest absurde regler er fjernet

Men de mest underlige reglene er borte. Og nå finnes det ikke en eneste kommune som ikke selger øl lenger, knapt heller et sted av en viss størrelse som ikke har en kafé med ølservering. Stortinget har besluttet at Vinmonopolet skal holde åpent både på valgdagen, nyttårsaften, påskeaften og pinseaften.

Taxfree-salget er betydelig blant nordmenn som reiser utenlands. Stadig flere vil ha en slutt på det.
Åserud, Lise

Og nå vil altså regjeringen at eplebøndene skal få selge sideren sin direkte til forbruker, slik at turister ikke lenger skal bli både forbløffet og fornærmet over at de ikke kan få kjøpe med seg noen flasker av varen de er blitt tilbudt smaksprøver av. Hovedkilder:

Forbundet mot rusgift/Ragnar Hauge

Vinmonopolets historie

Wikipedia

Les også: