De lever den kinesiske drømmen

Tre kinesiske milliardærer forteller sine spesielle suksesshistorier. Det er fra filler-til-rikdom, men er drømmen over for neste generasjon?

Liu Yonghao er en av Kinas rikeste. Han tror det er vanskelig for dagens unge å kopiere hans suksesshistorie.
  • Financial Times
  • Patti Waldmeier

Tre kinesiske milliardærer forteller her til Financial Times sine spesielle suksesshistorier. Det er en historie om å komme fra fattigdom, og ende opp rik, men er drømmen over for neste generasjon?

Zhou Chengjian drev en butikk hjemme i landsbyen da han var bare åtte år gammel, men gikk konkurs to ganger før han fylte 18.

Liu Yonghao gikk barbent og sulten i hele barndommen og ungdommen, og bar bøtter med menneskelig avføring rundt som gjødsel.

Da Wang Wenyin begynte i arbeidslivet, levde han i et betongrør.

Nå eier Zhou et klesimperium, Liu er sin egen konge innen landbruksnæringen og Wang er en metallmogul. De er blant de rikeste menn i en av verdens rikeste land, og alle begynte praktisk talt med tomme hender. Fra filler til rikdom, er det ikke slik alle gjør det i Kina, folkets republikk av selvgjorte milliardærer? Hvordan er disse menneskene – de små hjulene i det store maskineriet som i løpet av tre korte tiår drev Kinas forvandling fra et tilbakestående landsbrukssamfunn til en moderne digital nåtid.

Han var lat, bortskjemt og god i matte

Zhou Chengjian Grunnlegger av Metersbonwe Group Født: 1965, Zhejiang provinsen.

Utdannelse: Dropper ut etter ungdomsskolen, tar senere en MBA, mastergrad i business-ledelse, ved universitetet i Zhejiang.

Rikdom: Rangeres på 130. plass i Huruns liste over Kinas rikeste i 2014.

Familie: Gift, fire barn.

Interesser: Løping.

001372a9ae05113bcf904a_doc6magm3gdole1ft63p2hh-5_cBjKK74g.jpg

Zhou begynte livet meget avslappet, og han skammer seg ikke over det. Det var slik han endte opp med å lede dagligvarebutikken i Shikenglin, fjellandsbyen der han vokste opp i Zhejinag-provinsen nær kysten. Hans foreldre og søsken arbeidet på markene, men siden han var både lat, bortskjemt og god i matte, fikk han jobben med å selge ris, soyasaus og smaksforsterkeren monosodium glutamat til andre bønder. Innen han var åtte, tjente han gode penger på det som i praksis var en bondevariant av arbitrasje:-Jeg gikk i en time til nærmeste landsby og tok bussen derfra til byen, sier Zhou. Der kjøpte han varene han behøvde og solgte dem hjemme i landsbyen. -Jeg tjente penger ved å innkassere differansen, sier han.

Det skadet antagelig ikke at hans far var sjef på den statseide kulerammefabrikken i landsbyen.

-Sammenlignet med andre familier hadde vi det langt bedre, sier han. (Løft litt på sløret til mange av suksesshistoriene i Kina, og du finner en far eller bestefar som var forretningsmann eller offentlig tjenestemann; ingen av dem vi intervjuet nedstammer helt og holdent fra folk som bare hakket i jorden.)

Søtpoteter, ikke kjøtt

Likevel var familien fattig nok, forteller Zhou: de måtte stort sett greie seg på søtpoteter.

-Jeg hadde så lyst på ris, sier han, og minnes at under nyttårsfesten pleide familien hans å sende rundt en bolle nudler med et kyllinglår oppå. Men ingen tok kjøttet, bare nudlene. Kyllinglåret fortsatte å sirkulere, i dager og uker, mest for syns skyld.

Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan dagliglivet må ha vært i Shikengling for så mange år siden, for Zhou har bygd en replika av deler av landsbyen, komplett med grønnsakssenger, inne i hovedkvarteret sitt i Shanghai. Midt i hjertet av varemerke-senteret, der det strategiske fokus handler om å bli en netthandelskjempe, hakker Zhous 80 år gamle far i bedene iført stråhatt på en glodhet sommerdag, mens hans milliardærsønn småprater bedagelig om hvordan man skaper seg velstand.

Silicon Valley har nok gratis treningsstudioer, men hvor mange amerikanske forretningshovedkvarter har en kinesisk åkerlapp med aubeginer?

-Jeg elsker disse omgivelsene, sier Zhou, og legger til at hans gamle foreldre ville følt seg som i fengsel i en luksusvilla.

Formuen ble konfiskert

Den fattige delen av denne historien er bokstavelig: 12 år gammel hadde han droppet ut av skolen, forsøkt seg som snekker og murer før han begynte i skredderlære. Innen han var 14, hadde han lagt seg opp en liten formue på 280,000 renminbi (290.000 kroner), gjennom handel med gamle sølvmynter. Men ettersom handelen var ulovlig, ble pengene konfiskert. Fordi han selv var for ung til å bli fengslet for dette, tilbrakte hans far et år i fangenskap. Zhou var konkurs før hans jevnaldrende var gått ut av skolen.

Men om ikke lenge var han tilbake på bena, og ansatte mer enn 100 skreddere for å fullføre en kontrakt på klær verd nesten 500.000 renminbi. Men den handelen gikk i vasken også, etter at kunden forkastet plaggene av kvalitetsgrunner.

-Jeg hadde stor gjeld da jeg var 18. Men vi har et ordtak som sier at "kunnskapsløse folk frykter ingenting", så jeg brød meg ikke om det, sier Zhou. Nå eier han 4000 klesbutikker over hele Kina, Metersbonwe er et av de mest berømte kinesiske varemerkene, og hans formue ble anslått til nesten 2 milliarder dollar i fjor. Hvordan han kom på rett kjøl til slutt?

-Da planøkonomien var i ferd med å velte, var det etterspørsel etter produktene. Så lenge du var dristig nok og resultatene ikke var for dårlige, kunne du gjøre suksess. Men nå er det slutt på det demografiske utbytte, sier han. Dette fører til økende arbeidskostnader, og fortjenesten ved det plutselige omslaget til en markedsøkonomi er også brukt opp. Strengere regulering av selskaper som overproduserer eller forbruker for mye energi vil levere ytterligere utbytte og nye muligheter. Men dagens selskaper må bli mer konkurransedyktige, sier Zhou.

-Tidligere måtte du bare være dristig, men nå må du også ha både kunnskaper og profesjonelle ferdigheter. Du må vite hva kunden vil ha, du må kjenne "big data", enorme datamengder, og by på skreddersydd service. Min suksessmodell kan ikke brukes av dagens ungdom, sier han – ikke minst fordi de ikke har hverken tålmodighet eller utholdenhet for den.

Les:

Les også

Banksjefen fikk nok av jobben - sa opp

Tøffe år på åkeren

**Liu Yonghao

Født:** 1951, Sichuan-provinsen

Utdannelse: 1976: tar eksamen ved en teknisk skole og studerer deretter ved Sichuans radio— og TV-universitet.

Rikdom: Rangerer på 30. plass på Huruns liste over Kinas rikeste 2014.

Familie: Gift og to barn.

Interesser: Grønnsakdyrking

Liu Yonghao er en av Kinas rikeste. Han tror det er vanskelig for dagens unge å kopiere hans suksesshistorie.

Grunnleggeren av New Hope Group, et av de største selskapene i Kinas landbruksnæring.Liu Yonghao passer heller ikke til imaget av en stereotyp kinesisk gründer. Liu er 14 år eldre enn Zhou, mer enn dobbelt så rik og begynte da han var enda fattigere. Men begge menn holder seg i form, kler seg nøkternt og snakker ydmykt. Det er ikke mye bling ved noen av dem.

Også Liu har sin egen grønnsakseng. Ved boligene i Beijing og Chengdu dyrker han chili— pepper og slangeagurker.

Vi dyrker selv halvparten av grønnsakene vi spiser, sier han. Ingen av herrene ser ut til å ville glemme røttene på landsbygden, selv om Lius kjennskap til landbruket var alt annet enn frivillig i begynnelsen.

Fikk kjørt seg

Han representerer en tidligere generasjon av kinesiske forretningsmenn, av det slaget som fikk en tøffere start i livet, på grunn av kommunismen. Han ble født av velutdannede foreldre i en by i Sichuan-provinsen, men "da jeg var 15 eller 16 år, ble jeg sendt ut for å arbeide på markene i landsbyen", sier han. Liu ble det som er kjent i Kina som en "utsendt ungdom", en relativt privilegert urban ungdom som ble sendt ut på landsbygden under Kulturrevolusjonen for å se hvordan den andre halvparten levde.

-Under mine fire år og ni måneder der, dyrket jeg ris og grønnsaker, og bar bøtter med menneskelig avføring (som fremdeles brukes til gjødsel nå og da i deler av Kina). Jeg utførte alt det arbeidet som en bonde forventes å gjøre. Jeg kunne ha en staur over skulderen og bære 75 kilo, sier han og legger til: -Jeg var veldig sulten. Jeg var like høy som nå, men veide bare 55 kilo.

Kapitalisme forbudt

Han sikret seg til slutt en ettertraktet statlig jobb som lærer.

-Det var en god jobb, og jeg behøvde ikke begynne for meg selv. Å drive egen forretning var vanskelig da, du ble sett ned på, sier han. Men sammen med brødrene startet han en liten bedrift som monterte høyttalere. De behøvde penger, og foreslo for landsbyens produksjonsbyrå at de kunne opprette en høyttalerfabrikk med kommunale penger.

-Men partisjefen på stedet sa at det vi drev med var kapitalisme. Det betød slutten på vårt første forsøk på å drive forretning, sier han. Hadde det ikke vært for dette, kunne han i dag vært Kinas ledende elektronikk-fyrste, sier han.

Etter at høyttaler-forsøket slo feil, "begynte vi å tenke på hva slags grønnsaker vi skulle dyrke", fortsetter Liu. De solgte to av familiens mest verdifulle eiendeler for å skaffe penger – en klokke og en sykkel kjøpt for erstatningen faren fikk som kompensasjon for straff han ble idømt under Kulturrevolusjonen. De brukte pengene som startkapital for fjærkre-bedriften.

Har 80.000 ansatte

-Vi begynte å ale opp kyllinger og vaktler. Vi tjente millioner av yuan på vaktlene, forteller han, og legger til at selv om det ikke var noen private fabrikker på den tiden, og privat handel var forbudt, så kunne bøndene selge sine overskudd av egg, kylling og grønnsaker. Politikken var i ferd med å bli myket opp.

I dag er Liu styreformann i New Hope Group, som har 80.000 ansatte. Han har en personlig formue som Huruns riking-liste anslo til 4,8 milliarder dollar i fjor. Det gjør ham til Kinas 30. rikeste mann. Han mener fattigdom var en viktig del av denne suksessen.

-Jeg hadde aldri ordentlige sko før jeg var 20, og var nesten alltid sulten, sier han, fra en dyp lenestol i Beijings amerikanske eliteklubb. – Fordi jeg var veldig fattig, var jeg flittig og arbeidet veldig hardt. Slikt skaper verdier. Før hadde jeg ingenting, men nå har jeg mange ting. Så jeg er svært tilfreds. Jeg kan se på min karriere og mitt liv med en følelse av fred og ro.

Flaks forklarer noe

-I de foregående 2000 år var Kinas vekst flat. Men i de siste 30-40 årene har det vært dramatisk vekst i økonomien. Jeg var heldig som ble født på denne tiden. Hvis ikke, hadde jeg ikke oppnådd noe med mine evner og harde arbeid. Og Kinas politikk åpnet for at enkeltpersoner kunne starte fabrikker. Uten denne oppmykingen, uansett hvor dyktig jeg var, ville jeg ikke kommet noen vei. Men minst en milliard andre kinesere tok vel også del i disse fordelene?

-Jeg tror jeg er like smart som noen annen kineser, men forskjellen er at jeg arbeider hardere og er mer flittig. I dagens Kina er ikke dette nok til å bli rik i en fei, sier han.

-Kina står nå ved et vendepunkt, den såkalte nye normalen. Mange tradisjonelle bedrifter møter i dag et enormt press på grunn av overproduksjon og stigende kostnader. Strengere miljøvern betyr også økte kostnader, og etterspørselen synker, sier han. Flid og hardt arbeid er ikke lenger nok for at dagens ungdom skal lykkes.

Både han og Zhou er enige: de er glad for å ha tjent penger da det var mer frukt som hang lavere, klar til å bli plukket.

Les:

Les også

Tre gode grunner til å spare i BSU

Leser 100 bøker i året

Han siterer flittig fra filosofien han leser, og bruker hundrevis av spesialredskaper når han pleier sine kjære bonsai-trær.

**Wang Wenyin

Født:** 1968 i Anhui province​

Utdannelse: Eksamen ved universitetet i Nanjing i 1989.

Rikdom: Nummer 14 på Huruns liste over Kinas rikeste i 2014.

Grunnla: Amer International Group, leverandør av kabler og kobberprodukter.

Famile: Gift, tre barn

Interesser: Lesing, bonsai og rosentremøbler

boardcolumnimg_doc6magm406s2u1jmctb2hf-5lfAlq3TMo.jpg

Wang Wenyin er yngre, rikere, kortere, mer tradisjonsbundet og alt i alt en helt annen type enn Zhou og Liu. Blant annet er det litt vanskelig å forstå hva det er han snakker om mye av tiden, fordi han så ofte siterer fra Tao Te Ching og andre gammelkinesiske klassikere som er vanskelig tilgjengelig. Det er ikke ment som kritikk – "en god gründer må være en god filosof", fastholder Wang.Så han bruker to til tre timer daglig på å lese, konsumerer 100 bøker i året (og insisterer på at hans nærmeste medarbeidere skal legge frem detaljerte vurderinger av 24 bøker i året). Han har håndskrevne Post-it lapper fylt med filosofiske aforismer på innsiden av det gjennomsiktige dekselet på iPhonen sin, slik at han kan ha dem raskt for hånden. Men han behøver egentlig ikke å lese opp fra lapper, for han har minne som en MacBook.

Grundige studier

-Jeg begynte å studere Tao Te Ching på ungdomsskolen, og nå kan jeg sitere den, sier han, før han begynner med nettopp det. "Naturen er fullkommen fordi den ikke tjener seg selv. Vismannen plasserer seg selv bak og finner seg selv foran. Han ignorerer sine lyster og føler seg tilfreds."

Wang har en tospråklig oversettelse av klassikeren i en bok med silkesider for hånden, men det hjelper ikke mye, ettersom språket ikke egentlig er temaet.

-Filosofien til Tao Te Ching er dyp, dens visdom gjelder alle og enhver, uansett hvilket land du kommer fra, sier han. Men etter å ha lest Tao Te Ching 300 ganger, som han har gjort, gir den antagelig større mening for ham enn en gjennomsnittlig, ulærd journalist fra Financial Times.

Wang ser ut til å ha hatt en akademisk legning fra barndommen, som også var preget av fattigdom. Han vant en litteraturpris på barneskolen, så foreldrene hans fikk sydd et passende antrekk til prisutdelingen.

-Men vi hadde ikke engang penger til å kjøpe nok stoff til en lomme på dressen, minnes han. Og familiens problemer var ikke bare av økonomisk natur.

Gikk på knærne

-Min bestefar var en vellykket forretningsmann, så vi har business-genet i benmargen. Men han led under Kulturrevolusjonen. Fordi han ledet en fabrikk, ble han betraktet som kapitalist og ble ydmyket i full offentlighet. De tvang ham til å gå på kne, inntil knærne ble skadet. Da bestefaren døde, fordi familien ikke hadde penger til medisinsk behandling, ga Wang opp planene om å bli offentlig tjenestemann. Han sverget på at han skulle tjene penger i stedet. I 1993 dro han til Shenzhen, som lå helt i front av Kinas økonomiske revolusjon. Han fikk med seg 400 renminbi fra familien, og sov til å begynne med i et sementrør. Derfra var det bare én vei, og den gikk oppover.

-Jeg begynte med kabler og ledninger. Det første året tjente jeg 10 000 renminbi, året etter 100 000 og det tredje året greide jeg millionen, forteller han. I år ligger selskapet han grunnla, Amer International på 247. plass på Fortunes liste over verdens 500 mest lønnsomme selskaper.

Svak for marmor

Wang bor i dag i et hus der gulvene, veggene og trappen opp til fjerde etasje er av marmor, og han sover i en seng av utskåret rosentre. Sengeforleggeren ser ut som, og kjennes som, mink. De ansatte jobber ved skrivebord av utskåret tre, og han selv troner midt i et ensemble av rosentrestoler trukket i gult skinn. Prisen anslår han til en million pluss. Han arbeider selv ved et fem meter bredt skrivebord, og tar seg en blund ved lunchtider i en himmelseng i forværelset. Der oppbevares også hans kostbare samling av bonsai-sakser.

-Jeg jobbet på markene da jeg var ung, det er grunnen til at jeg liker denne hobbyen, sier Wang og understreker at bonsaiene er trær, ikke potteplanter.

-Jeg trimmer treet hver morgen. Vet du hvor mange verktøy jeg bruker? Flere hundre, sier han.

Kan suksessen kopieres?

På spørsmål om andre kan oppnå det han har gjort, svarer han: "Ingen suksess kan kopieres. Enhver suksesshistorie avspeiler en spesiell tid, sted og folk. Vi brukte 20 år på å lykkes, men dagens ungdom kan, hvis de velger rett vei, greie det på tre til fem år med hardt arbeid. Det skyldes at vi nå lever i en spesiell tidsalder – med internett, big data, cloud computing og industri 4.0".

-Jeg kom med i den oppadstigende trenden i Kina og verden. Jeg var heldig å bli født inn i en strålende tidsalder. Og selvsagt gjorde jeg en innsats. Normale folk ville ikke jobbe så hardt som jeg gjør. De blir nedkjempet av ingen andre enn seg selv, sier han.

Skeptisk til arv

Den ene feilen han ikke vil gjøre er å overlate alt dette til barna sine. Hvis du vil at selskapet ditt skal dø raskere, kan du overlate det til din sønn, sier han og legger til at det er for tidlig å si om de tre barna hans har "business-genet".

Wangs skrivebord vil vare i 100 år, men det er ingen garanti for at en annen Wang vil sitte bak det. Faktisk kan det være vanskelig å forutsi fremtiden for kinesiske gründere. Noen av dem som var helt på toppen av riking-listene for bare få år siden er i dag ikke lenger å se, eller kanskje til og med i fengsel. Å være rik i Kina kan være en midlertidig tilstand – enten man spiller på det stormfulle aksjemarkedet eller ikke. Zhou, Liu og Wang surfer kanskje på Kinas kapitalistiske bølge neste år eller det neste tiåret – eller kanskje ikke. De er selvsagt like avhengig av helsetilstanden i kinesisk økonomi som noen annen. Ingen kan forutsi med sikkerhet hvor glatt Kinas nedbremsing vil bli håndtert – ikke markedene, og ikke disse mennene.

Men en ting virker sikkert. Som mange av historiens mest velstående tungvektere, er de menn av sin tid – og den tiden går videre. De vokste opp sultne, både bokstavelig og metaforisk; de red på en bølge med økonomisk reform, og de arbeidet hardt for å holde seg på topp.

Kinas migrantbønder er muligens ennå sultne og hardt arbeidende, men de kan aldri igjen oppleve å være på riktig sted til riktig tid akkurat på samme måten. Gjennom 5000 års kinesisk historie har bare de siste få tiårene skapt gründere som disse tre. Å bli rik i Kina blir kanskje aldri det samme igjen.

Har du forstått VW-skandalen? Her får du en forklaring på to minutter: