Norge

Seks kunsteksperter - seks vintermotiver

Kunstnere har til alle tider fanget vinteren til lerretet. Vi har bedt seks sentrale aktører i Kunst-Norge velge seg ett motiv.

Er det sånn snøen kommer? Leonard Rickhards kunstverk er én av mange måter å se vinteren på. Foto: AROS KUNSTMUSEUM

  • Heidi Borud
    Heidi Borud
    Kulturjournalist

Vi har bedt seks sentrale aktører i Kunst-Norge velge seg ett motiv. Vi spurte tre kvinner og tre menn — og endte opp med motiver av seks mannlige kunstnere.

Sne eller snø? Aftenposten bruker normalisert bokmål, og det betyr snø. Tittelnavn brukes imidlertid i originalversjon, som Christian Skredsvigs Snekjøring ved Seinen . Motivet fra Paris forteller også en relevant historie sett i lys av det nylig avholdte klimatoppmøtet – hvor desemberdagene er grønne både i Oslo og Paris.

Christian Skredsvig: «Snekjøring ved Seinen», 1880. Foto: NORDNORSK KUNSTMUSEUM

afp000411185_doc6aoc5w4q2142jc6gh5g-w4ZHVUhx_K.jpg Foto: Privat

Knut Ljøgodt, direktør for Nordnorsk Kunstmuseum: **Snekjøring ved Seinen, 1880

Av Christian Skredsvig (1854–1924)**

— Christian Skredsvigs tidlige hovedverk tilhører Canica Kunstsamling og vises for tiden i utstillingen Fra Dahl til Munch i Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø. Det er en av mine personlige favoritter på grunn av den løse og ledige penselføringen kunstneren har brukt for å skildre vinter og snø – det er så vi kan føle hestenes kuldepust.

Vinteren 1879–80 var en av de kaldeste i manns minne, forteller klimaforskere. Skredsvig hadde nettopp ankommet Paris. Som nyomvendt realist ville han finne et hverdagsmotiv fra byen – og han var jo vant til kulden fra hjemlandet. Maleriet ble antatt på det sentrale utstillingsstedet Salongen i Paris i 1880. Stor var Skredsvigs skuffelse da han så det henge høyt oppunder taket. Men året etter vant han Salongens gullmedalje for Bondegård i Venoix.

Steinar Christensen: «Kerberos Future I», 2015. Foto: WILLAS CONTEMPORARY

_D3A3089b_doc6nb08m45l1exk4et9g0.jpg Foto: Dan P. Neegaard

Ellen K. Willas, gallerist i Willas Contemporary: **Kerberos Future I , 2015

Av Steinar Christensen (født 1946)**

— Det er ikke et idyllisk og vakkert landskap Christensen formidler i dette verket. Nei – det er etforuroligendelandskap. Kaldt, dødt og øde.Tittelen Kerberos refererer da også til hunden som ifølge gresk mytologi voktet Hades, eller dødsriket.

En kunstskribent beskrev disse arbeidene som semitransparente scener lagt oppå hverandre, som en stabel med overhead-ark lyst opp nedenfra. Det synes jeg beskriver teknikken godt. Det geniale med Christensens verk er han byr på så mange referanser og tolkningsmuligheter. Her oppdager jeg noe nytt hver gang jeg titter inn. Hva ser du?

  • Vil du tettere på kulden? Slik ser Svalbards isbreer ut fra innsiden.

Nikolai Astrup: «Marsmorgen», ca. 1920. Foto: SPAREBANKSTIFTELSEN DNB

afp000357855_doc6cyzprxx9kx18vlt6vb.jpg Foto: Privat

Anders Bjørnsen, avdelingsdirektør i Sparebankstiftelsen DNB: **Marsmorgen , ca. 1920

Av Nikolai Astrup (1880–1928)**

— Det er ikke mange vintermotiver i Astrups produksjon. Dette skyldes trolig at Astrup avskydde vinteren grunnet store astmaproblemer og sviktende helse. De få vintermotivene som finnes, er stort sett bilder hvor våren er i anmarsj – en tid med lysere kvelder og håp for fremtiden.

Dette er en av mine absolutte Astrup-favoritter. Marsmorgen, eller Seljekallen, som det heter i tresnittvarianten, viser et vårlig landskap med et gammelt seljetre med spirende skudd og knopper i vannkanten. I bakgrunnen ser vi høye, snødekkede fjell med fiolette og hvite skyer på en turkis himmel. Treet er formet som en trolsk menneskeskikkelse som med lange fingre strekker seg etter fjellets isdronning – et typisk motiv i Astrups magiske verden. Bildet tilhører Sparebankstiftelsen DNB og skal vises i London, Emden og på Henie Onstad Kunstsenter neste år.

Leonard Rickhard: «Landskapsmodell ved snøfall», 2000–01. Foto: AROS KUNSTMUSEUM

_D3A6729_doc6lryab61a2ejpzta4kg.jpg Foto: Dan P. Neegaard

Wenche Volle, daglig leder i Kunstnerforbundet: **Landskapsmodell ved snøfall , 2000–01

Av Leonard Rickhard (født 1945)**

— Rickhard er en fornyer av det nordiske landskapsmaleriet. Han fanger inn landskaper i ulike årstider og stemninger, også vinter. En serie bilder bærer tittelen Etter snøfall og viser et vinterlandskap med snø. Rickhard maler snøen som har lagt seg tykt på trær og hus. Bildene formidler essensen av vinter og snø. I dag ingen selvsagt kombinasjon, men like fullt aktivt som minne.

I dette motivet er det selve snøfallet som er hovedsak. Over et modellbord med landskap daler snøen ned. Bildet ble laget til den retrospektive utstillingen på Astrup Fearnley Museet i 2001 og skal nå være med på den store utstillingen på Aros Kunstmuseum i Aarhus på nyåret. Bildet insisterer på sin tilstedeværelse som maleri og på landskapet som konstruksjon, samtidig formidler det på nesten magisk vis en sanselig opplevelse av snø.

Mikkel McAlinden: «The Impasse», 2002. Foto: NASJONALMUSEET

AFT89269_doc6a6kpby0vz94kr9n4yo.jpg Foto: Privat

Audun Eckhoff, direktør ved Nasjonalmuseet: **The Impasse , 2002

Av Mikkel McAlinden (født 1963)**

— Blant Nasjonalmuseets mange vinterlandskaper velger jeg The Impasse (Uføret) . Som så mange av hans fotografier er dette hele fire meter brede verket en digital sammenføyning av mange enkeltopptak. Derfor er både forgrunn og bakgrunn uvanlig sylskarpe, mens selve snøflaten duver i en jevn rytme som kunstneren selv har skapt. Det er noe svulmende sanselig ved dette snødekkede landskapet som kan minne om en enorm, hvit mage og som gjør det til et gåtefullt, moderne motstykke til museets mest kjente vintermotiv, Harald Sohlbergs Vinternatt i Rondane fra 1914.

Rolf Nesch: «Schnee», 1933–34. Foto: DAG A. IVARSHØY

ecsImgc0a3fd3c-a0c2-4260-8a6b-832e6e3e63ed-1921224193032811115_doc6m6co0mf1uc1ms3i7jtl.jpg

Oda Wildhagen Gjessing, kunsthistoriker, Sparebankstiftelsen DNB: **Schnee , 1933–34

Av Rolf Nesch (1893–1975)**

— Vinter i Norge? Valget er lett for min del – det må bli Rolf Nesch og hans enestående grafiske suite Schnee . I serien, som omfatter 20 enkeltverk, skildrer han den norske vinteren med utgangspunkt i landskaper fra Oslofjorden. Her er ingen mennesker, bare enkelte spor etter deres virksomhet. Det jeg først og fremst opplever, er landskapenes sammenfattende konturlinjer. Helheten. Stillheten. Alt er gjenskapt i svart og hvitt, men uendelig rikt og variert valørmessig.

Denne serien laget Nesch umiddelbart etter at han flyktet til Norge fra Tyskland og nasjonalsosialistenes stadig mer kneblende grep om landets kultur- og samfunnsliv. Kontrasten mellom det uskyldsrene, snødekkede landskapet og hjemlandets fremvoksende nazistiske strømninger er påtagelig og sterk.

Ble det litt vel mye snø? Her er et sikkert vårtegn: