Hvor går grensen for hva som er oppdragelse og hva som er vold mot barn?
- Mitt inntrykk er at de fleste har hatt følelsen av å ha vært for aggresiv eller brå overfor barna sine, sier psykolog Per Isdal.
Mange foreldre er usikre på hvor grensene går. Forskere mener at ikke bare hva du gjør, men også hvordan og hvor ofte, spiller inn.
Se intervju med fire mødre om hvor deres grenser går lenger ned i saken.
Aftenposten har den siste uken skrevet om devoldelige mødrene. Om «Jonas» som døde da han var ett år gammel etter å ha blitt skadet av moren sin, og om at stadig flere mødre anmeldes, siktes og dømmes for vold mot barn.
Men dette er den grove volden. Lørdag fortalte vi historien til Anette Morén som gjennom hele småbarnstiden hadde voldsomme raseriutbrudd overfor de tre barna sine. Det var ikke grov, fysisk vold, men stadig kjefting, ørefiker og taushetsregime.
- Les hele saken her: — Barna var så nydelige. Men jeg orket dem ikke
Stein Erik Ulvund, professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo og forfatter av flere bøker om barneoppdragelse er glad for at mødre som Anette Morén deler sin historie. Han mener den kan gi håp.
— Aggresjonsutbrudd mot barn forekommer nok i de fleste hjem. Denne moren var ganske sikkert helt normal, en høyt utdannet yrkeskvinne som hadde en fin fasade. At hun deler hva som foregikk innenfor husets fire vegger da barna var små, og at familien har klart å komme seg gjennom det, kan gi håp til andre, mener han.
Mange har gått over streken
Norsk lov er helt klar: All fysisk og psykisk avstraffelse av barn er forbudt. Det samme gjelder trusler om vold. Men hva betyr det i praksis når treåringen slår seg vrang, nekter å pusse tennene eller vrir seg som en slange når vottene må på?
Ulvund tror mange foreldre kan ha en følelse av at de noen ganger har gått over streken overfor barna sine.
— De fleste er nok klar over at det ikke er lov å slå et barn. Heller ikke ørefiker, klaps eller ris på rumpen. Men hva med å bære et barn under armen ut av butikken eller holde munnen åpen for å få pusset tennene? Der er nok mange mer usikre på hvor grensen går.Ulvund er tydelig på at det er i orden å få barnet til å gjøre ting mot dets vilje hvis alt annet er forsøkt.
— Det er greit å løfte et barn opp på fanget og kle på det mot sin vilje. Det er greit å bære et barn ut av huset når det nekter å gå selv. Og det er greit å åpne munnen til barnet for å få pusset tennene om det selv nekter. Grensen går hvis man gjør dette på en måte som barnet får vondt av, mener Ulvund.
- Den svenske bloggeren Malin Meekatt Birgersson satte fyr på sosiale medier da hun i fjor skrev et innlegg hvor hun etterlyste tydeligere foreldre som setter klare grenser for barna og som lærer barna å vise respekt for de voksne. Og at hun vil korrigere andres barn, hvis de ikke oppfører seg som hun ønsker. «Det er faktisk ekstremt effektivt å snakke skarpt til barna av og til»
Rolig og behersket
Ulvund tror foreldre ville kunnet forhandlet med barna sine hele døgnet om de ikke skulle bestemme overdem når de nekter.
— Men alle disse tingene, kle på klær, bære ut av huset, pusse tennene, kan man gjøre med bestemthet uten at det skader barna og gjør vondt.
Han tror mye av nøkkelen er humøret foreldrene er i når de må være bestemt. Han mener det er viktig å opptre rolig og behersket. Samtidig har han forståelse for at foreldre blir frustrerte og fortvilet når de strever med dårlig tid og trassige barn.
— Spesielt hvis man har kort lunte selv. Men også for den mest rolige person kan slike situasjoner være svært stressende. Og stress er en risikofaktor for aggresjon.
Du tror kanskje ros hjelper barn. Men feil skryt kan virke mot sin hensikt, redusere motivasjonen og faktisk senke barns IQ.
Ikke si at barna er flinke
Ta kontroll over egne følelser
Ulvund råder foreldre som strever med å bli for sinte til å øve på å ta kontroll over sine egne følelser.
— Det er godt forskningsbelegg for at det virker å trene på å takle egen aggresjon. Telle til ti. Sette seg ned. Helt enkle øvelser som gjør deg roligere hjelper. Er det et stort problem bør man snakke med noen om det og be om hjelp.
Psykolog Per Isdal jobber i Alternativ til vold og har drevet med aggresjonskontroll i 25 år. Han bekrefter Ulvunds råd.
— Når man deler problemene med andre blir de mindre. Det er mye skam knyttet til det å være en dårlig mor, en for sint forelder. Men mitt inntrykk er at dette er noe flertallet har følt på. Følelsen av å ha vært for aggressiv eller brå overfor barna sine. Jeg tror skammen gjør at foreldre i alt for liten grad snakker med andre om dette.Han er optimist på vegne av dem som søker hjelp. For mange vil det holde bare å være åpen med partneren eller en god venn. Andre kan trenge helsepersonell med erfaring med aggresjonskontroll, som helsestasjoner, familievernkontor eller aggresjonskontroll-kurs som Alternativ til vold har.
- Sliter du med sinne og aggresjon? Her er Alternativ til vold og psykolog Per Isdals råd for å takle kort lunte:
— Vi må tørre snakke høyt om det
— Generelt er folk ganske usikre på barneoppdragelse i dag. Har jeg gått over streken? Noen jeg kjenner? Når vi ikke tør å snakke høyt om dette, blir det enda vanskeligere, sier forsker Solveig Bergman ved Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress.
Hun mener fysisk makt som har til hensikt å beskytte barnet, for eksempel fra å løpe over gaten eller fra å skade andre, blir noe annet enn vold.
— Man må tenke på hensikten med dette og forklare barnet hvorfor man eventuelt var nødt til å bruke makt. «Jeg gjorde ikke dette for å skade deg.» Man må bruke sunn fornuft. Alle kan være stresset på vei til barnehage, men vi må være bevisste hva vi gjør og ikke miste kontrollen, sier Bergman.
Ta det opp med barnet
For et barn vil det være mindre skremmende om en rolig og fattet forelder kler på barnet trass protester, enn når en sint mor eller far mister fatningen, blir voldsom og bruker fysisk makt.
— Gjør man det, bør man ta det opp med barnet etterpå - og med andre. Venner eller familie. Eventuelt bør man søke profesjonell hjelp, særlig hvis barnet, du selv eller din partner mener at atferden din er problematisk, sier Bergman.
Aggresjon trenger heller ikke resultere i fysisk vold for å være skremmende for barnet. Kasting av gjenstander og høylytt kjefting kan også gjøre barn redde.
— Det er også forskjell på om det dreier seg om én episode eller gjentatte handlinger. Det sistnevnte kan ha større konsekvenser, sier Bergman.
Fire mødre om grensesetting
Vi stilte følgende spørsmål til fire mødre:
1. Hvor går grensen hjemme hos deg? Hva er greit og hva er ikke greit?
2. Har du selv følt at du har gått over streken?
Suzanne Aabel, blogger. En sønn (6 år).
1 Jeg vet akkurat hvor den grensen går: ved å skjelle og skrike. Det har null effekt, det husker jeg fra jeg selv var liten. Det er noe grunnleggende i veien med å eksplodere og skjelle ut et barn, så det gjør jeg aldri.Jeg tror det er farlig å skrike til et barn, de kan ta skade av det. Det er jo ikke med vilje de søler yoghurt i sofaen. Selvsagt har jeg hevet stemmen overfor sønnen min, unger er slitsomme, men da har jeg det ikke bra med meg selv etterpå. I de tilfellene det har skjedd har jeg satt meg ned med ham og sagt «vet du hva, nå var jeg sint fordi jeg var stresset og det var ikke din feil».
2 Stress fører til kjefting hos oss. Når vi må komme oss ut døren innen tre minutter og sønnen min somler. Jeg husker spesielt en gang da han var liten og jeg ble så sint at jeg tok et håndkle og slo det i sengekanten. Da jeg trillet ham i barnehagen etterpå, spurte han om jeg fortsatt var sint på ham. Da brant jeg innvendig av dårlig samvittighet.
Loveleen Brenna, daglig leder i selskapet Seema. To gutter (27 og 23 år) og en jente (7 år).
1 Hos oss er det veldig sjelden vi kjefter. Men når vi blir strenge i stemmen, så sier vi «nå må jeg bli streng i stemmen hvis ikke du hører». Men det tar lang tid før vi kommer med en sånn trussel. Hvis barnet ikke er oppdratt til å få kjeft, så vil barna være veldig sensitive på stemmen. I tillegg mener jeg det er viktig å ta hensyn til at barnas personlighet. Noen er mer sårbare enn andre. 2 Jeg har sikkert gått over streken mange ganger i løpet av de 27 årene jeg har vært mamma. Det er ikke jeg som avgjør om jeg går over streken, men barnets subjektive opplevelse av min adferd. Jeg har sikkert tråkket på deres selvfølelse og gjort urett mot dem.
Guro Hoftun Gjestad, journalist og forfatter av boken Storbarnsliv . Tre døtre (19, 16 og 9 år).
1 Kunsten er å si ifra tydelig på en skikkelig måte, men jeg skal innrømme at jeg har vært fly forbannet på ungene mine mange ganger. Jeg tror det er viktig å si unnskyld når man er blitt for sint. På den annen side: Hvis du snakker til barna med rolig, behersket babystemme gjennom hele oppveksten, tror jeg de får seg en overraskelse når de skal ut i verden. 2 Jeg har flere episoder jeg får helt vondt av å tenke på. Ofte fordi jeg har vært sliten eller hatt for høye forventninger til hvor hyggelig situasjonen skal være. Samtidig tror jeg ikke man bør bli altfor selvbebreidende de gangene man har vært sint. For av og til kan barn oppføre seg slik at man må bli sint. Så bør man også anerkjenne at folk har forskjellige behov.
Mari Midtstigen, redaktør for Foreldre og barn. Tre døtre (6 år, 4 år og tre måneder).
1 Jeg har glefset til mot ungene når det koker i topplokket og umiddelbart kjent at det var en overreaksjon. Når jeg hever stemmen for mye, synes jeg jo ikke at det er greit. Da prøver jeg å komme meg kjapt ut av det med en unnskyldning og forklaring. Jeg synes det er helt greit at barn ser at deres adferd påvirker andre og kan gjøre andre irriterte. Men etter hvert som jeg er blitt mer erfaren, prøver jeg å unngå situasjoner der jeg vet jeg har lettere for å bli irritert, som stress. 2 At man alltid klarer å snakke med helt rolig stemme, er en utopi, selv om man har lyst til å være en hyggelig, tålmodig person hele tiden. Eldstedatteren min på seks år sier: «Mamma nå må du få i deg noe mat», og det stemmer ganske ofte. Når alle har sovet nok og er mette, er det enklere å være venner.
Mødre står for halvparten av volden barna utsettes for. Her er A-magasinet-saken om "Jonas" som døde ett år gammel:
For ham ble mamma det farligste i livet
Les også:
