«Hver gang et tysk fly viste seg på himmelen, blåste en norsk soldat i et horn som en slags flyalarm»

7-åringen Anders Kirkhusmo gikk fra vondt til verre da han og familien flyktet fra Oslo 9. april og havnet midt i kampene i Brumunddal.

Anders Kirkhusmo (82), Trondheim:

Natten til 9.april 1940 våknet jeg av den uhyggelige låten av flyalarmen og oppdaget at leiligheten i første etasje i Gabels gate 48 i Oslo lå i stummende mørke. Samtidig hørte jeg dempet samtale og så at det brant stearinlys i stua jeg og min to år yngre søster kunne se fra soveværelset. Der satt mor og far sammen med min onkel og tante som bodde i fjerde etasje i den gamle bygården.

Både vi og regjeringen satt i stummende mørke

Noe senere kom mor inn og fortalte oss at det var krig. Hva vi ikke visste, var at bare en kilometer unna i luftlinje satt regjeringen på Victoria terasse og forhandlet med den tyske utsending dr. Braüer. Også de satt i stummende mørke og måtte hjelpe seg med stearinlys.

Jeg var nesten åtte år og ble redd på morgensiden da det smalt kraftig, antakelig fra luftvernartilleriet på Fornebo. Da tobakksforretningen over gaten åpnet, gikk mor ut og handlet noe sjokolade og bananer som niste. De voksne var nemlig blitt enige om at mor og vi barna skulle dra fra byen, mens far som var husbrannvakt, valgte å bli igjen.

Vi passerte kronprinsessen og prinsebarna på Hamar

I 1940 var det ytterst få om hadde personbil i Norge. Men vi var så heldige og få sitte på med en nabo som hadde bil. Han skulle til Hamar der mor hadde en søster. Så fulgte vi med en uendelig kortesje av biler på vei nordover. Da vi svingte inn foran jernbanestasjonen og Festiviteten på Hamar, ropte mor at der sto kronprinsessen og prinsebarna, men jeg oppfattet det ikke da vår bil passerte.

Et par dager tilbrakte vi hos min tante ute på Storhamar. Jeg husker at hver gang et tysk fly viste seg på himmelen, blåste en norsk soldat i et horn som en slags flyalarm.

Verdifulle møbler ble satt under låvebrua

Men krigen var ikke over, for oss gikk den fra vondt til verre. Tyskerne dro nordover fra Oslo inn i Hedmark. Vi flyktet derfor videre til venner av min tante på en gård i Brumunddal.

Men den 19.april nådde tyskerne også Brumunddal . Da de nærmet seg, ble verdifulle møbler flyttet ut og satt under den støpte låvebrua der alle på gården også oppholdt seg da trefningen om Brumunddal tok til. De norske styrkene vek etter kort til da tyskerne satte inn artilleri.

Livredde norske soldater ble jaget fra gården

Da flyktet et par livredde unge norske soldater ned til gården vi oppholdt oss på. De var våte på beina etter å ha gått i en bekk og fikk matpakker og sokker, men ble jaget videre av bonden på gården da han og kårkallen var redde for at tyskere ville legge ilden mot gården. Så flyktet de to i retning Mjøsa.

Hva hadde egentlig hendt ? Som voksen har jeg lest ulike beretninger som ikke alle stemmer overens i detaljene. Brumunddal ble denne dagen forsvart av styrker fra Opplandske dragonregiment under kommando av rittmester Gysler. I spissen for tyskernes framrykking kjørte en motorsykkel fulgt av en personbil. Minst en av tyskerne falt da nordmennene åpnet ild. Men da tyskerne som nevnt satte inn artilleri, vek nordmennene.

På norsk side ble Buttekvern mølle truffet, og en ung gutt ble drept. Både norske og tyske styrker dro videre nordover, der det senere var harde kamper på Lundehøgda og i Åsmarken. Likevel følte vi oss ikke trygge, og ble noen dager innlosjert i en gammel jernbanevogn ved Mjøsa som familien på gården brukte som hytte.

Dels groteske, dels komiske historier fra panikkdagen

Men så fant mor ut at vi kunne returnere til Oslo. Men vi måtte ha reisebevis, som vi fikk av en tysk offiser på et kontor i Festiviteten på Hamar. I Oslo var alt vel, bortsett fra at far kunne fortelle dels groteske, dels komiske historier da store deler av byens befolkning hadde flyktet på den såkalte panikkdagen. Vi derimot hadde gått fra vondt til verre ved å flykte fra byen alt den 9.april.