Klasseforskjellene øker i hele den vestlige verden, og fra den norske høyresiden innrømmes det at man har vært for lite opptatt av ulikhet.

  • Fredag ble den norske oversettelsen av Thomas Pikettys bok Kapitalen i det 21. århundre lansert. Boken har bidratt til at ulikhet og klasseforskjeller er på dagsordenen i en helt annet grad enn tidligere.
  • Norske forskere presenterer nå sitt klasseskjema – et nyutviklet analyseredskap som viser at det i vårt rike samfunn finnes betydelige klasseskiller.
  • I høst har det dessuten pågått en skrivekonkurranse om KlasseNorge på bloggen Radikal Portal. Sosiolog, forfatter og forsker Magne Flemmen satt i juryen og vurderte tekster om klasseforskjeller, fattigdom og lidelser langt fra Olje-Norges suksessrike overflate.

Nye stemmer fra arbeiderklassen

— Det mest overraskende med konkurransen var at de fleste svarene kom fra folk som vanligvis ikke kommer til orde i ordskiftet om samfunnsspørsmål. Det var mange sterke skildringer av livet i dagens norske arbeiderklasse. Det var også flere bidrag fra mennesker som trenger samfunnets sikkerhetsnett som mest, men som dels opplever å bli mistrodd og mistenkeliggjort av Nav og som dels er forbannet over hvordan ansvarlige politikere snakker om trygd og de trygdede, sier Flemmen.

Klasseforskjeller på norsk? Det er fortsatt stor sosial skjevhet i rekrutteringen til høyere utdannelse, og blant elever som går yrkesfaglig retning på videregående skole er frafallet størst.
Erlend Aas

— I juryarbeidet vektla vi naturligvis tekstlig kvalitet, men også at det var viktig med perspektiver som ikke er på offentlighetens radar. Vi var spesielt interessert i den type tekster du ikke ville vente å finne i Aftenposten eller Morgenbladet.Vinneren, industriarbeider Anders Høilund, skriver blant annet:

Jeg, en B-samfunnsborger?

Jeg er ikke noe utpreget B-menneske i vanlig forstand, men må etter hvert kjempe mot en følelse av å være en B-samfunnsborger med små eller ingen mulighet til å komme ut ifra det myrhullet jeg har satt støvlene inn i. Som fagorganisert i nesten 40 år, har jeg hørt – og det faktisk ved hver eneste lønnsforhandling – at det ikke er midler til å øke lønningene. Vi må forstå at de rike ikke har noe til overs for oss, hverken penger eller medlidenhet.

Les hele vinnerteksten her

Varsel om en alvorlig ulikhetskrise Men hva er egentlig klasseforskjeller på norsk?

Norge blir ofte omtalt som et egalitært samfunn med små økonomiske og sosiale forskjeller, men nyere samfunnsforskning viser at forestillingen om den nordiske modellen ikke stemmer med erfaringsbaserte fakta. Den rådende politiske holdningen om at i Norden er alle en stor middelklasse, stemmer ikke. Alle kan naturligvis ikke være i midten. Utdannelse er for de fleste nøkkelen til en forbedret økonomi.

«Generelt er kunnskap den viktigste kapitalen i samfunnet» fremholder økonomiprofessor Kalle Moene i sitt forord til Pikettys bok. Han mener at boken må forstås som et varsel om en alvorlig ulikhetskrise og skriver dessuten: — Trolig har ulikheten i verden aldri vært høyere enn akkurat nå, og fattigdommen har ikke gått mye tilbake. Den ekstreme ulikheten er både et politisk og et økonomisk problem, og Pikettys bok er et godt utgangspunkt for å forstå begge deler.

De største norske ulikhetene:

Samtidig som inntektsforskjellene øker dramatisk i Vesten, viser fersk, norsk samfunnsforskning blant annet dette:

  • Det er fortsatt stor sosial skjevhet i rekrutteringen til høyere utdannelse.
  • Blant barn født i Norge i årene 1955–1979 var det bare 2,7 prosent av dem med de lavest utdannede fedrene som selv fullførte de aller lengste universitets- og høyskoleutdannelsene, mot hele 36,5 prosent av barna til fedre med høyeste utdannelse.
  • Dess bedre utgangspunkt i klassehierarkiet, dess større sannsynlighet er det for å klatre til toppen av den økonomiske pyramiden.
  • Mens 3,6 prosent av den norske befolkningen har utdannelse fra Universitetet i Oslo, har 34,4 prosent av regjeringsmedlemmene det.
  • Totalt har syv prosent høyere utdannelse på masternivå (se faktaramme).Les også:

Her er forskernes klasseforskningsprosjekt:Med utgangspunkt i den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2002) har sosiologiprofessor Marianne Nordli Hansen med flere utviklet Oslo registerklasseskjema spesielt designet til å analysere norske data.

I dette skjemaet er eliten – eller overklassen – delt inn i en økonomisk elite, en kulturelite og en såkalt profesjonsoverklasse (se tabellen).

Magne Flemmen er en av bidragsyterne i det norske klasseforsknings-prosjektet. Han oppsummerer tilstanden for klassesamfunnet Norge slik:

— Norge er et rikt samfunn og det påvirker alles levekår. Men klasseskillene i Norge er større enn de fleste tror, og gjør seg gjeldende på en rekke områder av livet. Mye henger sammen med foreldres klassesituasjon: hvor godt en gjør det på skolen, hvor mye utdannelse en tar, hva slags jobb en får, hvor mye en tjener selv – dessuten hvor utsatt en er for sosiale problemer: Muligheten for å havne på trygd, droppe ut av videregående, bli arbeidsløs og bli tenåringsmor øker jo mindre penger foreldrene har. Samtidig vet vi at nær sagt alle sykdommer og helseplager er vanligere i lavere samfunnsklasser, sier Flemmen.

— Klasseskillene, i form av hvor mye økonomiske og kulturelle ressurser en har, kommer til uttrykk i ens kulturelle smak, og disse smaksdimensjonene ved klasseskillene brukes til å felle moralsk ladede dommer over folk.

— Skillene kommer også til uttrykk i bosettingsmønstre. Dermed går barna på skole med barn fra samme eller tilstøtende klasser. Klasseskillene har altså en rekke alvorlige konsekvenser for folks liv.

— Samtidig kan de kulturelle og stedlige klasseskillene bidra til polarisering ved at de motvirker samhold og fellesskap, sier Flemmen.

Sosiolog og forsker Magne Flemmen er en av bidragsyterne i det norske klasseforsknings-prosjektet.

Kan dette endres? — Hva vil du si er hovedutfordringen og de viktigste virkemidlene for å utjevne klasseforskjellene?

— Dette kan gripes an fra to perspektiver, sier Flemmen:

    • På den ene siden dreier det seg om selve forskjellen i ressurser. I Norge har det vært mye fokus på lønnsforskjeller. Derfor har vi det som kalles en sammenpresset lønnsstruktur. Det er forholdsvis små forskjeller mellom de fleste ansatte. Men dette tar ikke hensyn til de aller rikeste, som henter mye av sine inntekter fra andre kilder enn lønnsarbeid. Mye av den økte ulikheten de siste årene kommer av at den rikeste prosenten har dratt fra resten.
    • På den andre siden er det også et spørsmål om hva slags betydning klasseskillene får – i hvilken grad de omsettes til ulemper og privilegier på forskjellige områder i livet. Én ting er hvor mye penger en har, men hvilke ting i livet avhenger av penger? Historisk har sosialdemokratiene prioritert å gjøre menneskets muligheter i livet mindre prisgitt kjøpekraften, så å si. Universelle velferdsordninger, slik som gratis skole og helse, bidrar i den retningen. Samtidig bidrar også det skandinaviske utdannelsessystemet til å opprettholde sosiale ulikheter: Hvor godt unger klarer seg i utdannelsessystemet henger også her sammen med foreldres klasse, oppsummerer sosiolog Magne Flemmen.Artikkelen fortsetter under grafikken:
    1412WEBklasseforskjeller-DuzLkbUTTn.jpg

    «Har ikke trent seg opp til å se ulikhetens problematiske sider»— Høyresiden må tenke mer på ulikhet, sier Nils August Andresen, redaktør i det konservative tidsskriftet Minerva.

    - Hvilke saker som kan redusere ulikheten i samfunnet, bør høyresiden løfte frem?

    — Ulikheten i Norge er fortsatt relativt lav, og er ikke i seg selv uhåndterlig. Det jeg påpeker, er at det er trender som har lite å gjøre med norsk politikk, som trekker i retning av økt ulikhet. Da må høyresiden sette seg ned og spørre: Når blir ulikhet et problem? Når blir konsentrasjonen av penger for stor? Hva har det å si for høyresidens politikk om det blir en økende gruppe som faller utenfor middelklassesamfunnet, både i og utenfor arbeidslivet?

    — Det finnes ingen enkle svar på disse spørsmålene, men noen viktige områder er skolepolitikk, der mange av forskjellene først viser seg, innvandrings- og integreringspolitikk, fordi innvandring er en av driverne for økt ulikhet, og arbeidslivspolitikk, fordi en del av den nye ulikheten manifesterer seg i bransjer der for mange aktører opererer på kanten av eller utenfor regelverket.

    afp000811332-C2jjqYyeKX.jpg
    Jarl Fr. Erichsen/NTB Scanpix

    — Konservative havner ofte på defensiven i debatter om fattigdom og ulikhet. Hvorfor det? - Høyresidens prosjekter har tradisjonelt handlet om å bevare en rekke liberale verdier som hegner om enkeltmenneskets frihet. Det prosjektet har ofte bygget på en antagelse om at en liberal blandingsøkonomi gir bedre vilkår for alle, ikke fører til dramatiske økninger i ulikhet, og at ulikheten i Norge er på et håndterbart nivå. Lenge har det også vært nær nok den faktiske utviklingen til at den antagelsen har vært akseptabel.

    — Samtidig har det innebåret at man kanskje ikke har trent seg opp til å se ulikhetens problematiske sider. Og høyresiden har historisk hatt færre institusjonaliserte bånd – som Arbeiderpartiet har hatt gjennom fagforeningene – til mange av dem som først merker virkningene av økt ulikhet, for eksempel i arbeidslivets randsoner. Når nye utviklingstrekk fører til nye typer ulikhet, mangler man derfor både analyseapparat og politikk for å svare helt godt på det.

    - Synes du det er for store klasseforskjeller i Norge i dag?

    — Norge har en lavt målt ulikhet, men vi er i ferd med å få nye grupper som faller utenfor middelklassens velstandsutvikling – både de som er utenfor arbeidslivet, og de som er i utkanten av det. En del av dette nye arbeidslivet henger sammen med migrasjon i Europa, som reduserer ulikheten på kontinentet, men øker den i Norge. Det er altså ikke en bare negativ utvikling, men det stiller samfunnet vårt overfor nye klasseutfordringer som vi er nødt til å finne svar på.

    Les også: