De norske ungguttene satte sitt preg på livet i Toronto under annen verdenskrig. Lavflyving var en del av treningen, og i et avisinnlegg mente en innsender at nordmennene i det minste burde stoppe på rødt lys når de fløy helt nede i gatene. Fullstendig galt gikk det da et av de norske flyene kolliderte med en ferge i byens havn. Begge i flyet omkom, og selv om ingen på fergen ble drept, førte det til endel medieoppmerksomhet.

Den senere bombeflyveren Fridtjov S. Giørtz fra Ålesund har fortalt om et av sine første møter med himmelrommet: «Under en innflyvning oppdaget jeg at jeg kom litt for lavt. Jeg økte motorgassen litt. Da det ikke ga det forventede resultat, ga jeg enda mer gass. Da jeg ga gass for tredje gang merket jeg at motoren hadde stoppet. Jeg kastet et hurtig blikk på bensinmåleren og så til min forferdelse at den sto på null.»

Giørtz greide å lande og overlevde krigen. Men 23 personer ved Flyvåpnenes treningsleir omkom eller forsvant under flyvningen i Canada.

De som betalte den høyeste prisen, var de som utdannet seg til jagerflyvere. Av dem som gikk ferdig utdannet ut av jagerflyverkullene, skulle fire av fem falle, enten i treningsulykker eller – mest – i senere operativ krigstjeneste.

Norsk ungdom strømmet til

Under leirsjef Ole Reistads ledelse ble nærmere 3000 nordmenn, inkludert et lite knippe norsk-amerikanere, norsk-canadiere og dansker, utdannet til flyvere, navigatører, telegrafister og flymekanikere. Formålet var i hovedsak å bemanne Norges nye flyvåpen i eksil.

Nyheten om åpningen av leiren i Toronto i Canada i 1940 ble forkynt på radio av blant annet BBC. Oppfordringen til frivillige om å melde seg, nådde derfor raskt det okkuperte Norge. Snart strømmet ungdommene til. Mange flyktet fra Norge i båt over Nordsjøen. Andre tok den lange veien til Sverige og deretter enten via Russland og Stillehavet eller via India og med skip rundt Afrikas sørspiss til Nord-Amerika.

I tillegg meldte hundrevis av sjøfolk, inkludert hvalfangere, seg til tjeneste. De kom fra skip som gikk til allierte havner da Tyskland okkuperte Norge.

Rekrutter marsjerer inn hovedporten i Little Norway, trolig i 1942. Til høyre står medlemmer av leirpolitiet.
WINGS FORLAG

Little Norway-leiren, bestående av avlange brakker rundt en paradeplass, holdt til i den sørvestre utkanten av Toronto by. Treningsflyplassen kalt Island Airport lå på en øy rett på utsiden. Den kunne bare nås ved bruk av ferge. Selv om billettprisen var lav, tjente fergemannen gode penger i krigsårene.Fly bestilt av Norge fra USA ble etter krigsutbruddet omdirigert fra flyfabrikkene til Toronto. Nordmennene kunne dermed raskt ta til vingene. Torontos befolkning måtte snart venne seg til brølende Curtiss-, Douglas— og Fairchild-treningsfly, delvis i lav høyde over hustakene.

På store vervingsplakater for det canadiske flyvåpen med teksten «Join the Royal Canadian Air Force» føyde Torontos gategutter med kritt snart til ordene « … and watch the Norwegians fly» .

Torontos store varehus gned seg i hendene. For det strømmet på med kjempeordrer for alt fra uniformer, sokker og støvler til madrasser, laken, soveposer og såpe. I tillegg måtte nordmennene selvsagt ha mat.

Fikk både middager og kjærester

Invasjonen av unge, norske gutter førte ikke uventet til utbredt sosial nærkontakt med canadierne. Nordmennene ble invitert inn i Torontos hjem på middag. Og nysgjerrige canadiske jenter hang på utsiden av leirgjerdet. Advarsler som «Pass dere for pikene i Toronto» prellet av på ungguttene . Stevnemøter og ulovlige snikpermisjoner, snart også giftermål, fulgte.

Den canadiske sykepleieren Laura Patricia McDowell Heglund, som ble kjent med nordmennene og etterhvert giftet seg med en av dem, har fortalt: «Nordmennene hadde et samhold jeg ikke hadde sett før. Hver gang en av dem kom i vanskeligheter, trådte de andre til og hjalp. Et slikt sammensveiset kameratskap blant mennesker som var drevet på flukt fra sitt eget land, gjorde inntrykk.»

Laget blandingspråk

Det kunne til å begynne med være sparsomt med engelskkunnskaper. Et merkelig norsk-engelsk språk kalt «længvitschen» fikk utvikle seg, der ord fra begge kulturer ble blandet. Når for eksempel vaskebilen ankom, kunne man over leirhøyttalerne høre: «Hallo, hallo, uptåvn lundri står i geten». Eller når det skulle hugges ved: «Boys, dere får gå bort i den vudd’en der bårte og katte noen logg’er, men look after at de er stræjte.»

Toronto og Canada viste nordmennene et land med fred. For her var det opplyste gater og hjem i motsetningen til mørkleggingen i Norge og England. Dessuten Banana Split, Coca-Cola og bowling. Marius Eriksen fra Oslo, som senere ble jagerflyver, har fortalt:

« … møtet med et samfunn i fred innebar også å få spise min første hamburger i YMCA-bygningen i Toronto. Og å stupe ut i svømmebassenget samme sted.»

En av Little Norway-leirens maskotter var en svartbjørn, hvis yndlingsdrikk var Coca-Cola som den selv drakk av flasken.
WINGS FORLAG

Selvsagt kunne det også bli noen ville fester. Torontos fremste hotell Royal York fikk snart klengenavnet «Royal Cork». En blanding av mørkt øl og champagne ble en populær festdrikk – kalt «Black Velvet».

Satset på skihoppere

Kaptein, senere major og oberstløytnant Ole Reistad, kjent skiløper fra Norge som blant annet ledet Norges tropp i militært patruljeløp på ski under vinterolympiaden i St. Moritz i 1928, var en lederskikkelse av rang. Reistad deltok så vel i friidrettslekene som i skisporet på samme måte som rekruttene. Svært mange av rekruttene var sportsinteressert ungdom. Fikk Reistad høre at en kar hadde drevet med skihopping hjemme i Norge, visste han at vedkommende trolig ville være et godt flyveremne.

Men Reistad fikk også folk som ville opp i luften, raskt ned på bakken .

«Alle unge gutter som kommer hit til Little Norway ønsker å bli flyvere, og tror de skal bli det. Saken er imidlertid den at for hver mann i luften trenger vi ti mann på bakken», sa Reistad. Flertallet skulle altså ikke få «vinger», men lære vedlikehold av motorer, flyskrog, instrumenter, våpen osv. før de seilte «overseas» til England.

Skoleflyet Fairchild Cornell på Muskoka i 1942–1943. Det kunne ta elev og instruktør og ga nordmennene en bedre elementær flyverutdannelse enn briter og canadiere, som brukte mindre avanserte treningsfly under elementæropplæringen.
WINGS FORLAG

Little Norway skulle snart fungere som navet i et enormt PR-maskineri for å fremme Norges sak, verve rekrutter, skaffe inntekter og støtte. Kronprins Olav og kronprinsesse Märtha med kronprinsbarna ble snart selvskrevne gjester. Fly ble døpt, parader, inspeksjoner og middager ble avholdt. Filmstjerner, inkludert Sonja Henie, generaler, norske statsråder, amerikanske millionærer og andre støttespillere dukket opp. Det ble filmet, fotografert, gitt intervjuer, publisert artikler og laget bok. Selvsagt hadde Little Norway også sin egen leiravis.

Vant skiløp og spilte i proagandafilmer

Reistad sendte etterhvert alpinister og skihoppere blant rekruttene for å delta i canadiske og amerikanske skimesterskap. Ofte stakk de av med førstepremiene, folk som Ola Gert Aanjesen, Andreas Wyller, Marius Eriksen med flere. Andre ble valgt ut til å delta på foredragsturneer, særlig i USA. Noen fikk også delta under innspillinger av krigsfilmer for propagandaformål.

I tillegg til Toronto-leiren kom nye steder til. I 1942 flyttet man deler av den elementære flyvertreningen til Muskoka, vel to timers bilkjøring nord for Toronto, etter at en ny leir var etablert her. I tillegg åpnet man samme år ferie— og rekreasjonsstedet Vesle Skaugum like ved, bestående av laftede tømmerbygninger i beste norske stil, med store peiser og langbord.

For flyverne representerte den elementære flyvertreningen bare halvgodt løp. Deretter overtok canadierne den mer avanserte flyveropplæringen på baser på prærien i vest, som Moose Jaw i Saskatchewan og Medicine Hat i Alberta. Etter fullført flyverutdannelse fikk man flyvervingen og ble sersjant. Så vanket det gjerne et kort ferieopphold i de canadiske Rocky Mountains før den siste finpussen tilbake i Toronto i påvente av krigsinnsats.

Frøspisende krigshelter

Skipet som reddet kongen

Asbjørn Sunde: Helten som gikk ut i kulden

Her ble tyskernes koder hacket