FN: - Norge kriminaliserer HIV-positive

FN kritiserer Norge for å kriminalisere HIV- positive, og ber norske myndigheter å fjerne den såkalte HIV-paragrafen i straffeloven.

Kunnskap, ikke straff, er veien å gå i kampen mot HIV-smitte, mener Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen.
  • Forf>olav Olsen (foto)
  • <forf>wenche Fuglehaug<

Diskusjonen rundt bruken av paragraf 155, den såkalte HIV-paragrafen har pågått lenge. Nå tilspisses den. Stadige flere stortingspolitikere og mange organisasjoner, som HivNorge, Skeiv Ungdom og LLH mener den diskriminerer og stigmatiserer HIV-positive. FNs eget organ mot HIV, UNAIDS, advarer mot paragrafen og ber alle land om å fjerne den.

–Den virker mot sin hensikt. Mange HIV-positive lar være å fortelle om sin smitte i redsel for hvordan paragrafen kan bli brukt mot dem. HIV-positive kriminaliseres for å ha et seksualliv, sier Anette Trettebergstuen.

Hun er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, medlem av utenrikskomiteen og sterkt engasjert for å bedre de HIV-positives vilkår.

En HIV-positiv blir forelsket. To mennesker innleder et kjærlighetsforhold, og de vil kanskje ha barn. Den HIV-positive kan bli straffeforfulgt uansett om vedkommende har informert sin partner om sin HIV-status eller ikke. Uansett om partneren har samtykket til sex uten kondom og uansett om partneren blir smittet eller ikke. Å ha sex for en HIV-positiv oppfattes av lovverket som en kriminell handling.

Dobbeltmoral

Anette Trettebergstuen mener en slik praksis er uholdbar, og er nå en av forkjemperne for å bli kvitt paragrafen. Hun støtter også fullt ut FNs kritikk av Norge.

–Norge går høyt på banen i sin kritikk av USA og andre nasjoner som fastholder sin praksis og diskriminering når det gjelder å måtte legge frem negativ HIV-test for å få innreise. Når vi i Norge samtidig praktiserer straffelovgivning for seksuell omgang, er det dobbeltmoral, sier Trettebergstuen.

På nyåret skal justiskomiteen revidere straffelovens del II og paragraf 155. Et overordnet spørsmål er faktisk om det er riktig å definere HIV-smitte som mord, i all den tid man kan leve i 40–50 år med viruset. Nye medisiner gjør at mange mener HIV ikke lenger kan kalles en epidemi, men en endemi, (en stabil situasjon, red anm.). Dermed er det individet, ikke samfunnet som trenger beskyttelse.

–Uansett kan man ikke bruke straffeloven som smittereduserende tiltak. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at det er økning i antall nysmittede. Det er informasjon og kunnskap som er veien å gå for å få redusert smitteomfanget, ikke trusler om straffeforfølgelse, sier Anette Trettebergstuen.

Det å smitte en annen person med HIV kan være straffbart dersom det skjer med vilje eller uaktsomhet, jf. straffelovens paragraf 155.

Ved forsettlige handlinger skal det kunne bevises at personen har opptrådt klanderverdig, altså foretatt en bevisst handling.

Før 2003 var to personer tiltalt etter paragrafen, og begge ble dømt for å ha smittet en annen person.

Hittil er ingen blitt dømt bare på grunnlag av uaktsom smitteoverføring.

Paragrafen har til hensikt å beskytte samfunnet mot allmennfarlige smittsomme sykdommer. Kalles HIV-paragrafen fordi den kun er benyttet i saker relatert til HIV.

Motstanderne av paragrafen mener en som bevislig og med forsett smitter en annen med HIV, kan påtales etter reglene om legemsbeskadigelse i straffelovens paragraf 229.

Mens kriminalisering av HIV øker på verdensbasis, som i flere afrikanske land, beveger andre vestlige land seg bort fra kriminalisering.

Både Sverige, Danmark, England og Nederland konkluder med at kriminalisering ikke fører frem.