KUNSTNEREN

Det er snart fem år siden Ludvig Eikaas gikk ut av tiden, 90 år gammel.

Kunstneren og professoren fra Jølster i Sogn og Fjordane er kjent for sine mange selvportretter. Han var tidlig ute med det modernistiske uttrykket.

Dette motivet fra 1968-70 er laget i flere versjoner, og i sommer dukket det opp på skjermen min, avbildet i Morgenbladets reportasje fra Villa Sult – psykiater Finn Skårderuds institutt for behandling av spiseforstyrrelser. Der henger det i glass og ramme. Nasjonalmuseet har også en versjon.

Ifølge Eikaas var dette «den korteste selvbiografi» som noen gang var skrevet. Han beskrev det også som «et nakent bilde».

EPOKEN

Eikaas studerte i 1942-46 ved Statens Håndverks— og Kunstindustriskole, deretter ved Statens Kunstakademi i Oslo og Kunstakademiet i København. Han debuterte på Statens Høstutstilling 1946, og var en av de første som markerte seg med et rent nonfigurativt bildespråk. Men han arbeidet også figurativt.

HISTORIEN BAK BILDET.

Da hans første versjon av dette motivet kom, ble mange provosert og stilte spørsmål ved om dette var kunst. Det lignet mest på en tavle hvor et barn hadde laget skjeve linjer og skrevet et stort Jeg med barnslig formskrift. Selv ga Eikaas følgende forklaring på hvorfor bildet ble laget:

« Som barn i skolen bygget jeg opp en irritasjon over at jeg i skjønnskrift ikke fikk begynne en setning med Jeg eller Eg

nybild-TTaLnH8j3n.jpg

Bildet kan tolkes som en slags hevn i voksen alder, over en skole som ikke tillot barn å uttrykke seg fritt.Som kunsthistorikeren Hans Jakob Brun tidligere har påpekt, har det naive og uskyldige tegnet Jeg også en mer allmenn betydning:

Som begrep refererer det til noe spesifikt og personlig i vår psyke og selvforståelse. Hvem er jeg egentlig? Hvilken rolle og verdi har jeg i forhold til de andre? Motivet ble også oppfattet som en kraftsalve mot Janteloven – hvem tror du egentlig at du er?

Artikkelen er del av innsikt-serien «Kunstverket», som trykkes i Aftenposten hver søndag.

Les flere «Kunstverket»-artikler:

Med verden i veven (Hannah Ryggen)

I venteværelset (Theodor Kittelsen)

Tid for syrin (Olaf Isaachsen)

Farger, fantasi og frihet (Asger Jorn)

Med Munch i Paris og på Tøyen (Edvard Munch)

Med døren på gløtt (Leonard Richter)

Abstrakte former og fargedryss (Anna-Eva Bergman)

Kunstneren på nervesanatorium (Ernst Ludwig Kirchner)

Streif av krigens skygger (Gabriele Münter)

Livskraft og lengsel (Eline Medbøe)

Livsbejaende og rødt i atelieret (Johannes Rian)

Kunsten å være kvinne (Liv Ørnvall)

Detaljert i bøkenes rom — fotoutstilling (Candida Höfer)

Skrekken for å bli lik sin mor(Lena Croqvist)

Mot lysere tider(Irma Salo Jæger)

Vinterstemning på Sagene (Harald Sohlberg)

Lidelser på lerret (Henrik Sørensen)

Det ensomme huset (Gunn Vottestad)

Frankofile streker (Monica Fürst)

Inspirert av Picasso (Per Krohg)

Mellom kaos og orden (Peter Esdaile)

Malte magi og juledrømmer (Lars Jorde)

Munch ser seg selv (Edvard Munch)

Feminine blåtoner fra Paris (Harriet Backer)

Telemark møter Holmenkollen (Tone Indrebø)

Uskarp verden på Skillebekk (Kira Wager)

Natteliv i Berlin (Emil Nolde)

Stadig i bevegelse (Giske Sigmundstad)

De franske sitroner (Vincent van Gogh)

Å iscenesette seg selv (Marie Sjøvold)