Norge

London - boligboblen som ikke sprekker

LondonBolig_GettyImages-2662692_KR.jpg

I den britiske hovedstaden galopperer boligprisene raskere enn i de fleste andre byer i Europa. I London har det vært husmangel siden tyskerne bombet under Blitzen. I dag drives prisene opp fordi kommunale leiligheter rives, folketallet øker, og internasjonale investorer kjøper opp byen. Drømmen om bolig er i ferd med å bli uoppnåelig for den vanlige londoner.

  • Elin Moe
  • Denne saken er hentet fra magasinet Aftenposten Innsikt.
    Trangt om plassen. Storbritannia er en øy, hvor det er trangt om plassen. London er som en egen øy på denne øya. Hovedstaden er omkranset av et mye omdiskutert verneverdig grønt belte hvor det ikke skal bygges, og som gjør at det er begrenset med plass. For tiden øker de økonomiske ulikhetene mellom London og resten av landet dramatisk. Storbritannia ble hardt rammet av finanskrisen i 2008, men nedgangen kom aldri til London. Tvert imot ble økonomien i hovedstaden styrket i årene som fulgte. I dag mener mange at London er i ferd med å bli en egen økonomisk stat i Storbritannia, ikke minst på boligmarkedet.

Målet for de fleste briter er å eie, ikke leie bolig. Dersom du bor i London, er dette blitt mye vanskeligere å oppnå de siste ti årene. Revisjonsfirmaet KPMG publiserte i 2014 tall som viser at en førstegangskjøper i London med et depositum på 10 prosent, trenger en årslønn på 77 000 pund for å komme seg inn på boligmarkedet. Samtidig ligger gjennomsnittslønnen i London på rundt 27 999 pund. Boligprisene i London har steget med 60 prosent de siste ti årene. Det har ikke folks lønninger gjort.

Befolkningsvekst og ødeleggelser.

Det er naturlig å se boligvekst i sammenheng med folkevekst. Med sine 8,7 millioner innbyggere er London i dag Europas største by i folketall. Den første store innvandringen til byen skjedde med den industrielle revolusjon. Byens innbyggertall ble fordoblet i årene 1800 til 1850, fra én million til over to millioner mennesker. I Charles Dickens’ London bodde fattige arbeidere tett i slumområder som strakte seg over store deler av byen.

Etter første verdenskrig ble det klart for politikerne hvor helsefarlige slumområdene kunne være.

Mange unge menn hadde vært i så dårlig fysisk form at de ikke kunne rekrutteres til krigen. Skulle landet rustes opp til en fremtidig krig, ville det være viktig at potensielle soldater bodde bra og var ved god helse. I mellomkrigstiden satte regjeringen derfor i gang initiativet Homes for Heroes. Opprydningen av slummen i London hadde begynt.

Tidlig på 1900-tallet var det bare de rikeste londonere som eide egen bolig. 80 prosent av befolkningen leide hus, leilighet eller et rom på et privat marked. Homes for Heroes ble begynnelsen på det store britiske kommunale boligprosjektet. Målet var å bygge hjem med god levestandard til soldater og arbeiderfamilier. Leieprisene ble nå regulert, ikke markedsstyrt. Boligområdet Beacontree i Dagenham ble bygget i mellomkrigstiden og var verdens største kommunale boligprosjekt med hundre tusen leietagere.

Annen verdenskrig ble en katastrofe for boligsituasjonen i London. I perioden oktober 1940 til juni 1941 drev tysk Luftwaffe nesten daglig bombing av London. Etter krigen ble det antatt at over én million London-hjem var blitt ødelagt. De første årene etter krigen måtte mange bo midlertidig hos venner og familie og ute på landet.

Urbanisering.

Da boligbyggingen kom i gang igjen på 1950— og 60-tallet, ble 80 prosent bygget som kommunale utleieboliger. Mange av Londons bydeler ble gjenreist i form av moderne høyblokker inspirert av Le Corbusiers’ visjon om storbyen. Men høyning av befolkningstettheten og grøntarealer mellom blokkene var ikke tilstrekkelig for håndtering av de store sosiale utfordringene. Allerede fra begynnelsen av 1970-tallet var mange av disse nabolagene forbundet med kriminalitet, alkoholisme og arbeidsledighet.

I tillegg ble det avslørt omfattende korrupsjon mellom lokale politikere og folk i byggebransjen. Det viste seg at mange av boligene var dårlig bygget, og vedlikehold ble derfor dyrt for kommunen. Et stort antall mennesker flyttet likevel inn, og i 1979 leide hele 42 prosent av den britiske befolkning kommunale boliger. Samtidig var troen på de kommunale boligprosjektene svekket.

På dette tidspunktet lanserte statsminister Margaret Thatcher (bildet) slagordet «The Right to Buy». Dette skulle komme til å revolusjonere briters forhold til bolig. Nå fikk plutselig alle kommunale leietagere tilbud om å kjøpe leiligheten sin til godt under markedspris. Salgene bidro også til at bydelene ikke lenger var ansvarlig for vedlikehold av boligene. Politikken ble begrunnet med at det var naturlig for folk å eie, ikke leie. Flere millioner briter tok dermed skrittet over i eierskap på 1980- og 90-tallet. På slutten av 1990-tallet eide de fleste londonere boligen sin.

Leiemarkedet koker over.

I dag er likevel eierskap på sterk retur. Ifølge ferske EU-tall rangeres Storbritannia nesten lavest av europeiske land når det gjelder antall boligeiere i befolkningen. I hovedstaden er det verst, hvor hele 50 prosent av befolkningen leier bolig. Mellom årene 2001 og 2011 ble antallet personer som leier fra private utleiere i London, fordoblet.

Ifølge National Housing Federation bygges kun en tredjedel av de boligene London faktisk trenger. Det finnes ikke nok boliger hverken til å eie eller leie, og prisene på begge boformer stiger. På 1970-tallet ble det bygget 130 000 nye kommunale boliger hvert år, mens det i dag bygges 2000 pr. år. Det meste som blir bygget, er privat. Titusener av de opprinnelige kommunale boligene er enten revet eller skal rives. Til tross for planer om nye kommunale boliger med høyere standard, er luften gått ut av ballongen, og byggebransjen og politikere kommer ikke riktig i gang. Mistroen til kommunale boliger er stor.

I dag har noen få av Londons kommunale boliger fått høy status på grunn av sin spesielle arkitektur eller beliggenhet, men mange av de kommunale boligområdene sliter med dårlig rykte, også etter at de ble privateid. En rekke av leilighetene som i dag er privateid, blir leid ut igjen til kommunen som har plikt til å huse sosialklienter, og britisk middelklasse vil uansett helst bo i gamle viktorianske rekkehus.

I London kan alt av gulvplass leies ut. Trapperom hvor det så vidt er plass til en madrass, ble nylig annonsert i et trendy bokollektiv til 500 pund i måneden, og det finnes mange eksempler på folk som leier skur i private hager. Det uregulerte private markedet i London er ikke bare trangt og dyrt, men ofte helsefarlig. Mange snakker om fremvekst av en moderne slum.

Globalt press og tomme hus.

I tillegg til et stort underskudd på boliger blant folk som faktisk bor i London, blir boligprisene også påvirket av det internasjonale luksusmarkedet. Nylig gikk London forbi New York i antall salg av luksusboliger.

Ifølge eiendomsmegleren Knight Frank, har prisene øverst i markedet vokst raskere enn noe annet sted i verden. I 2009 var det 2147 salg av hus i 2-5 millioner dollar-klassen i London, mens antallet i 2014 var nær tredoblet til 6250 - dobbelt så mange som i New York i samme tidsrom. Det er i London verdenseliten foretrekker å investere.

Mange av disse dyre boligene blir stående tomme. Ifølge organisasjonen Empty Homes, står rundt 60 000 boliger tomme rundt om i London. Antageligvis er tallet mye høyere. Et av de mest groteske eksemplene finner man i den eksklusive «spøkelsesgaten» Bishops Avenue i Nord-London. Her ligger gjengrodde palasser bak høye murer, og mange eiendommer har ikke vært bebodd på flere tiår.

Den saudiske kongefamilien eide i sin tid flere eiendommer her. Utenfor et av husene står det en punktert limousin. Mange av disse eiendommene er først og fremst investeringer. Husene forfaller mens de samtidig øker i verdi.

Flere slike boliger antas å bli kjøpt opp av internasjonal mafia med den hensikt å hvitvaske penger. Selv om britisk lov tilsier at man skal vite hvor pengene til boligkjøp kommer fra, kan reelt eierskap være vanskelig å spore. Ifølge den globale antikorrupsjonsorganisasjonen Transparency International, er hele én av ti eiendommer i bydelen City of Westminster, eid av firmaer som er registrert i skatteparadiser. I alt står over 36 000 boliger i London registrert med postadresser i skatteparadiser.

Mange politikere, som blant andre Londons borgermester Boris Johnson, har oppfordret internasjonale boligeiere til enten å bo der eller til å leie ut. Bydelen Islington innførte nylig en straffeavgift for å la en bolig stå tom, etter at de avdekket at 30 prosent av private nybygg sto tomme i bydelen. Men boplikt er uaktuelt i London.

Et liv i hovedstaden.

Gjennomsnittsalderen for en førstegangskjøper av leilighet i London er i dag 38 år, og det er ikke uvanlig for en 40-åring å måtte bo i kollektiv. Mange briter får nok av boliggaloppen og flytter ut av byen. Prisene på boliger i resten av landet er en tredjedel av prisene i London. I de deler av Storbritannia som ble hardest rammet av finanskrisen, er boliger enda billigere.

I Liverpool er flere tusen tomme hus lagt ut på markedet til prislappen ett pund. I disse områdene går ikke tomme hus opp i verdi. Kriteriet for å få kjøpe de forfalne arbeiderklassehusene, er at man er førstegangskjøper, har fast arbeid, og lover å bo der i minst fem år.

Likevel er strømmen av dem som drar inn til hovedstaden større enn strømmen av dem som drar ut. London er en internasjonal by som alltid vil være attraktiv. Befolkningsveksten i Storbritannia har de siste 20 årene vært dobbelt så stor som i andre EU-land. Og hovedstaden trekker flest folk. Populære by-deler øst i London vokser med hele 50 prosent pr. år. I november 2015 gikk den britiske hus- og planministeren Brandon Lewis ut og sa at folk selv må avgjøre om de har råd til å bo i hovedstaden.

For det er ingen menneskerett å bo i London.

Les også

  1. Huseieren ville leie ut hageskuret bak sofaen for 6000 kroner. Her er 11 historier fra verdens villeste boligmarked.

  2. London kan gå mot boligkrasj

  3. Boligprisene til himmels – gjelden følger etter

Ruinby Øverst fra Øst-London cirka 1940, der folk hadde blitt husløse etter de mange tyske bombetoktene over London. Nederst: Planlegging av gjen-reisning av London, i Poplar i Øst-London i 1951. Arbeiderne står på ruinene av Trinity Church, som ble ødelagt av Blitzen.
OPT_LondonBolig_ch_maintenance__doc6p0qlktrzxl14712qaaj-ry1TGwRX1D.jpg
OPT_LondonBolig_taa73bb0_KR_doc6p0qllqhqi9xsepoaaj-Lgx8LO0oWL.jpg
OPT_LondonBolig_sx734e01_KR_doc6p0qllcseqp1mz26a9m-4haGco51Ce.jpg