Norge

Innvandrerkvinner 20 år etter

Hva drømte de om? Ble det slik de hadde tenkt? «Menn må jekke seg ned, gi fra seg litt makt og kontroll. Kvinnene må gå på skole, arbeide.»

-Jeg tenkte, hvorfor sitter jeg bare her? Shamim Akhtar Sattar (56) (fra venstre). -Jeg vil ikke sitte hjemme og tørke bort. Jeg klarer ikke bare kvinnfolkprat. Bibi Razia (56) (til høyre)-Nordmenn sa til meg: Innvandrere stinker hvitløk, men ikke du, da Turince Calimi (40)(i midten) Foto: FAKSIMILE - AFTENPOSTEN

  • Olga Stokke
  • Forf>dag Grundseth (foto)

Hele artikkelserien:

  • — _6. juni_
  • - _10. juni_
  • - _12. juni_
  • - _13. juni_
  • - _16. juni_

Halv million. For 40 år siden kom de første fremmedarbeiderne. Nå har antallet innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre passert en halv million. Klarer vi alle å leve sammen?

Kvinnene. Først kom mennene for å jobbe. Så kom kvinnene. De ble hjemme. Uten jobb. Uten språk. Men noen brøt stillheten. For 20 år siden møtte Aftenposten tre av dem. Hva tenker de nå om livet i Norge?

Året er 1975 og Shamim Akhtar Sattar er 22 år og bor i Bærum. Hun gråter, vil hjem til Pakistan. Her kjenner hun ingen. Ingen kommer på besøk. Hele dagen er mannen på jobb. Hvor er alle menneskene i dette landet? Butikkene stenger tidlig, og det er lite for henne å kjøpe der. Slik kan det ikke fortsette. Huset blir for trangt for henne, hun må ut.

Det var først med strømmen av fremmedarbeidere for 30-40 år siden at innvandring til Norge ble et politisk tema. Mange kom fra landsbygda i Tyrkia, Marokko og Pakistan. Med unge muskler, svart hår, brun hud, slitte skosåler, lite utdannelse, hvitløksånde, posebukser og bønnetepper kom menn for å arbeide. Til tross for innvandringsstoppen i 1975 har innvandringen bare økt. Nå kommer de fleste fra Polen. Innvandrerbefolkningen utgjør vel 10 prosent, hvorav ca. seks prosent er fra såkalt ikke-vestlige land.

Noen av de første fremmedarbeiderne ble etter hvert talsmenn for sine landsmenn. Kvinnene var tause. Lenge. Det var menn som forklarte journalister at kvinnene deres ikke var undertrykket. Kvinnene blir godt passet på, forsikret mennene.

Mens norske kvinner demonstrerte for flere barnehager og likelønn, feiret at landet i 1979 fikk likestillingslov og lov om selvbestemt abort, sturet innvandrerkvinner over frityrgryter og store barneflokker. Uten jobb. Uten språk. Uten evne til å forstå barnas lekser eller å sludre med naboen om været.

Letter på sløret.

Fortsatt står mange innvandrerkvinner utenfor arbeidsmarkedet, uten frihet til å velge sitt liv. Men for 20 år siden løftet noen kvinner på gardinene. De startet foreninger for likesinnede, for å komme seg ut. Shamim Akhtar Sattar, Bibi Razia og Turince Calimli viste vei, forsøkte å knekke integreringskoden.

Da Aftenposten for snart 20 år siden intervjuet dem, var det med overskrifter som «De letter på sløret», «Men nå vil ikke Turince tie lenger» og «Ble skilt og utstøtt». Fakhra Salimi, leder av MIRA- Ressurssenter for innvandrer- og flyktningekvinner som i år feirer 20-årsjubileum, var en de første forkjemperne for innvandrerkvinners rettigheter. Hun er stadig aktiv i det offentlige rom, men hvor ble det av de andre?

Da vi ringer på, har Shamim skiftet etter jobb. I nystrøket og sval pakistansk shalwar kameez serverer hun formkake og te.

–Jeg føler meg fin i pakistanske klær, og det er mer behagelig. Men på jobb går jeg alltid i jeans og jakke.

Da Shamim kommer til Norge, er hun en av få kvinner som har utdannelse fra Pakistan, bachelor i økonomi og studier i islamsk kultur. I sitt nye hjem holder hun seg innendørs med to små barn. Hun lengter bare hjem til resten av familien. Føler seg isolert. Men en dag ringer det på døren. En mann står utenfor. Livredd slenger hun igjen døren, rett foran nesen på mannen fra elverket. Hun er opplært til at muslimske kvinner ikke skal være alene sammen med fremmede menn. Hun trygler ektemannen om å flytte hjem til Pakistan.

En dag har hun grått nok.

–Jeg tenkte, hvorfor sitter jeg bare her? Jeg må overvinne redselen, bli kjent med landet jeg er kommet til. Ut å se meg om.

Hjertet hamrer når hun spent banker på. Hun er ute og triller barnevognen når hun passerer en hage i nabolaget hvor mange barn leker ute. Hun bestemmer seg, spør om de trenger hjelp til å passe barna. «Du kan komme i morgen. Bare ta med deg barna dine.» Dermed er hun ansatt i en barnehage i Bærum.

Ektemannen vil at hun skal være hjemme med barna. Men hun nekter.

–Men han merket nok at jeg alltid var så glad og fornøyd når jeg kom hjem.

Nå er Shamim 56 år og fortsatt yrkesaktiv. Mannen er blitt 69 år og pensjonist.

–Han sier til meg: Alle de pakistanske damene på din alder er hjemme. Jeg svarer: Det er sant, de fleste er det. Men jeg? Nei!

–Helsen er bra, jeg vil jobbe, trives med barna. Jeg får energi av å arbeide, tjene penger, klare meg selv, treffe kolleger. Jeg får det til, det gir en god følelse. Norge har akseptert meg.

Stolthet.

I likhet med andre etterkommere av innvandrere har hennes tre barn tatt høyere utdannelse. Hun er stolt av datteren som kombinerer rollen som travel småbarnsmor og sivilingeniør i lederstilling. Men Shamim, datteren – og svigerdatteren fra Pakistan – er unntak. Selv etter 30-40 års botid står 70 prosent av de norskpakistanske kvinnene utenfor arbeidslivet.

Shamim startet en av Norges første organisasjoner for innvandrerkvinner, Pakistansk kvinneforum. Der kunne kvinner snakke sitt eget språk – om ensomhet, isolasjon, barneoppdragelse, norskopplæring, krisesentre. Nå finnes mange slike foreninger, få innvandrere engasjerer seg i etablerte norske foreninger.

Midt i stuen står en barneseng. Barnebarnets. Som mange andre innvandrerfamilier lever også Shamim i storfamilie sammen med ektemann, yngste sønn som er ugift, eldste sønn, svigerdatter og barnebarnet.

–Min generasjon kvinner har det stort sett bra nå. De er opptatt av barnebarna og er ikke så isolerte lenger, selv om mange fortsatt ikke snakker norsk. Det kan fortsatt være tøft for dem som kommer hit gjennom giftermål.

–Hva kan fortsatt være tøft?

–Integrering tar tid. Vi ville finne ektefeller til barna her, det går ikke alltid. Men det er tross alt lettere når svigerdøtrene kan flytte inn hos svigerforeldrene.

–Hva er forskjellen på første og andre generasjon innvandrerkvinner?

–De samler seg i bydeler for å bo i nærheten av hverandre. De unge snakker norsk, vet alt om samfunnet.

Friheten.

Selv starter hun dagen med Aftenposten og brødskive med brunost og jordbærsyltetøy. Dessuten er hun av den generasjonen som er glad i fiskeboller i hvit saus. Men hun har aldri gått på ski eller skøyter. Aldri syklet. Ikke gått søndagstur i skogen. Alt dette som er hverdagslig for barna hennes.

Selv om Norge på disse 20 årene har fått folkevalgte med minoritetsbakgrunn, er det ikke dem som i alle disse årene har ropt høyest opp mot kriminelle tradisjoner. Turince Calimli ble ikke politiker, men hun gløder for kvinners frihet til å velge. Det har kostet.

Ti år gammel kommer hun i 1979 til Norge. Med seg har hun temperament, frihetstrang og ønske om å utdanne seg. Under huden sitter oppvekst i en tradisjonell, konservativ og religiøs kurdisk landsby i Tyrkia. Foreldrene har minimalt med skolegang. Moren vasker gulv i mange år frem til pensjonsalder, faren jobber på fabrikk før han startet egen kiosk og kafé. Foreldrene kjøper ikke sofa, lærer seg ikke norsk – de skal hjem til Tyrkia. Trodde de.

–Jeg skulle i hvert fall ikke bli som moren min, sier Turince kjærlig trassig.

Hun husker hvordan hun ord for ord erobrer det nye språket. Oversetter for mor og far hos lege og tannlege. Skriver sine meldinger om sykefravær og deltar på foreldremøter. Med skolebøkene under armen ringer hun på hos naboer og tigger om hjelp til lekser. Hun gir seg ikke før hun slipper inn.

Jenteopprør.

Ung og full av innestengt aggresjon fortalte Turince Aftenposten for snart 20 år siden om jentegruppen hun hadde startet. De gjorde opprør mot å bli undertrykket av foreldrenes kultur og det norske samfunnets unnfallenhet. De var lut lei av at jenter ble voktet som familiens æresjuvel. Den gang var bruk av hijab aldri noe tema. Nå ser hun en utvikling hvor jenter blir rangert i en del miljøer: gode jenter med hijab, dårlige uten.

Turince kranglet, argumenterte og gråt for sin frihet. Hun husker den sitrende gleden da hun greide å overtale moren til å la henne være med på leirskole i sjette klasse.

Og hun husker smerten da ingen av klassekameratene ville dele rom med henne. Nordmenn sa: Innvandrere stinker hvitløk, men ikke du, da. I miljøet rundt Antirasistisk Senter fant hun mennesker som tenkte som henne.

En dag står moren med såpeskum til langt opp på albuene når Turince braser inn i stuen, og sier:

–Jeg skal gifte meg.

Moren retter seg opp, vifter såpeskummet av hendene og sier lett:

–Skal du? Jeg kan hjelpe deg.

–Hva? Jeg som alltid følte meg så overvåket, som alltid måtte passe på hva jeg sa og hvordan jeg kledde meg. Var det alt? Før jeg ble gift, ble jeg sett på som en trussel mot familiens ære. I det øyeblikket jeg ble gift, ble jeg sett på som en respektert dame. For mange i innvandrermiljøene sitter æren mellom beina på jentene. Slik er det fortsatt i en del miljøer og familier.

Nå er Turince 40 år og sliter med en muskelsykdom.

–Jeg har mistet så mye verdighet av å være sykmeldt, det er en sorg at jeg ikke kan arbeide som tospråklig lærer. Jeg er skuffet over at sykdommen har hindret min utvikling.

Fortsatt glød.

Men gløden er ikke sykmeldt. Hun bruker sine krefter på å følge opp datteren på ti år. Det er en selvfølge at hun drar på leirskole og snakker åpent om forelskelser. Like naturlig er det at datteren kjenner historiene om Emil og Pippi, Karlsson på taket og H.C. Andersen, og ikke minst at hun blir oppmuntret til å ta høyere utdannelse, stå på egne ben.

–Jenter må være smarte og kloke og ta utdannelse, ellers kommer de ikke lenger enn sine mødre og bestemødre i landsbyen i «hjemlandet». Høyere utdannelse bestemmer valg av miljø, mannfolk, jobb og plass i samfunnet. Dessverre er det mange som henter ektefelle fra utlandet, noe som hemmer integrering. Dessverre gir mange jenter med minoritetsbakgrunn opp høyere utdannelse fordi de gifter seg.

Selv studerte Turince historie på Høgskolen på Lillehammer. Det var gjennom studiene hun møtte sin utvalgte – med tyrkisk bakgrunn, altså ikke kurdisk. Først var de venner, så gode venner, så kom en bukett røde roser. Mannen er sosialøkonom og seniorrådgiver i et departement.

–Jeg tror mor var evig takknemlig for at han var tyrker og ikke nordmann. Hun vant til slutt.

Klassereise.

Bibi Razia føler seg også som en vinner, selv om alt ikke ble som hun drømte om.

Fra å være fortvilet, skilt firebarnsmor i et fremmed land, uten språk, jobb eller nettverk er hun blitt en selvstendig yrkeskvinne i cowboy boots. For mange er hun kjent skuespiller i filmer, teateroppsetninger og tv-produksjoner som NRKs «Fedrelandet» og «LilleLørdag», TV2s «Pilens flyttebyrå» og Riksteatrets «Pakkis».

Bibi var 18 år gammel da hun ble giftet bort. Ektemannen dro til Norge for å arbeide, hun fulgte etter i 1974. Hun fødte fire barn på tre og et halvt år.

–Da jeg ble skilt, ble jeg også skilt fra det pakistanske samfunnet, sa hun til Aftenposten for snart 20 år siden.

Nå skilles mange, en av konsekvensene av ufrivillig inngåtte ekteskap.

Bibi og barna bodde på tre rom og kjøkken med utedo. Hun forsørget dem ved å vaske gulv, og på nettene sydde hun sengetøy for en fabrikk.

–Hvis jeg ikke hadde blitt skilt, ville jeg vært i et bur, på en måte. På en måte var det bra at han ikke var snill mot meg, så kom jeg meg unna, ble selvstendig.

Hun har arbeidet på krisesentre og sett at de fylles opp av kvinner med innvandrerbakgrunn.

–Menn må jekke seg ned, gi fra seg litt makt og kontroll. Flere kunne bruke intellektet i stedet for vold når de diskuterer. Kvinnene må gå på skole, arbeide. De må ut av gamle mønstre for å få et bedre liv. Jeg er glad for muligheten jeg fikk til å bli kjent med meg selv og utvikle meg.

Selv om de første innvandrerkvinnene ikke fikk noen startpakke med umbraconøkkel, setter de nå sitt preg på samfunnet vårt. De er blitt samfunnsdebattanter, forskere, politikere. De oppdrar barna våre i barnehagene, sitter i kassen på Kiwi, i kontorene i Nav – og skuespillere som Bibi.

–Jeg hører til i begge kulturer og er utenfor i begge. Jeg er fornøyd med livet. Solen skinner jo ikke hele tiden.

  1. Les også

    På hver sin måte skriver de sitt liv på nytt

  2. Les også

    For norske til å flytte tilbake. Prøvde, men ga opp.

  3. Les også

    På vei til norsktoppen

  4. Les også

    Flerkulturelt Norge? Tja. . . like barn leker helst sammen

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Azra Gilani: – Jeg har ingen nære pakistanske venninner i dag. De mener jeg er blitt for norsk.

  2. OSLOBY

    Sharma valgte annerledes enn andre innvandrerbarn

  3. NORGE

    Tyrkiske innvandrere og barna deres: Færre i jobb, lavere utdannelse og yngst giftealder

  4. KULTUR

    Innvandrerkvinner: lav sysselsetting og utdanning. Men for døtrene ser det lysere ut.

  5. KRONIKK

    «Innvandrerkvinne, tiden løper ifra deg. Bruk kompetansen din!»

  6. NORGE

    Norskpakistanske menn dumper kona i Pakistan