«Alle må kunne gjøre som de vil»

De gjorde som 70-tallsfeministene sa. Var det verdt det?

Hva synes du om at mange unge kvinner i dag ofrer karrière for familie?

–Alle må gjøre som de vil, men jeg synes det er dumt av dem. Selv om det er kjempehyggelig å være sammen med barna, så blir det kjedelig i lengden – å velge ut farger på listene og sånne ting. Da er det bedre å slite litt. For det er slitsomt. Man er av og til utrolig kjørt og stresset. Har angst og gruer seg til ting, og kaster opp av redsel. Men det er et mer morsomt liv. Å være hjemmeværende er ikke noe for et moderne menneske.

Hva gjorde du selv da du fikk barn?

–Det var veldig lite permisjon den gangen. Og det var ikke sånn at de sto og viftet med barnehageplass til deg. Etter at jeg fikk barn nummer to, skaffet vi praktikant. Uten det ble hverdagen for vanskelig å få til å gå opp, selv om jeg hadde både mor og svigermor som kunne steppe inn når det ble krise – og en mann som stilte opp hjemme. Jeg var jo statsadvokat og senere ordenssjef i Oslo, og da var det ikke bare å bli hjemme med syke barn.

Ofrer vi for mye for å være politisk korrekte?

–Jeg synes ikke jeg har ofret en ting. Jeg tok meg fri et års tid med den yngste sønnen min. Det var farlig hyggelig. Alle sa jeg kom til å gå på veggen, men det gjorde jeg overhodet ikke. Det var deilig – å våkne om morgenen uten en eneste faglig utfordring. Men jeg kunne ikke holde på sånn, det syntes jeg ble for slapt.

Det var en selvfølge for meg å begynne å jobbe. Min egen mor er et særdeles begavet og kunnskapsrikt menneske, men var hjemmeværende som de fleste kvinner den gang. Hun oppmuntret oss og hjalp oss med lekser. Hjemmefra lærte jeg at jeg måtte «bli noe», det var liksom ikke noe spørsmål.

Er det noen spesielle episoder som har fått deg til å tenke «er det verdt det»?

–Egentlig ikke. Når jeg har vært på jobb, har jeg knapt husket at jeg har hatt barn, og når jeg er hjemme, bekymrer det meg ikke at jeg har en jobb. Jeg har aldri hatt dårlig samvittighet for noen ting. Jeg tror heller ikke jeg har gitt ungene mine dårlig samvittighet, ikke tenkt «huffameg, nå må jeg være hjemme med dere».

Men jeg kunne jo få et stikk i hjertet, som et blaff, når jeg kjørte over Grønland torg på vei til jobb på Politihuset. Jeg så mødre som gikk og leide barna sine, og tenkte «hva gjør jeg her»?

Hva tror du barna syntes om dine prioriteringer?

–Et halvt år dro jeg av gårde på NATO Defence College i Roma. Da tror jeg i det minste at de savnet maten min. Men jeg har aldri følt noen bebreidelse. En av mine døtre sa en gang «jeg synes synd på de med hjemmeværende mammaer, jeg». Der var det krav og forventninger hele tiden. Hos oss var det tomt hus, der kunne de slenge seg ned på sofaen og spise noe ufornuftig. Barna mine er blitt veldig selvstendige.

Men det må jeg si, vi gjorde jo ikke mye annet enn å være sammen med barna og jobbe. Du kan liksom ikke dyrke noen hobbyer eller stadig gå i selskaper.

Har du klart å skape balanse mellom jobb og familie?

–Jeg har aldri nedprioritert barna, men jeg har til tider hatt en i overkant krevende jobb. Det handler også om multitasking. Jeg har hatt endel politiaksjoner mens jeg har rørt hvit saus. Jeg skal ikke påstå at jeg har beordret bruk av gass mens jeg har rørt i sausen, men det er ikke langt unna. Også var det mye «snikjobbing». Mens barna så barne-TV, skrev jeg fire-fem siktelser. Det tror jeg ikke de merket.

Jeg har aldri vært en sånn mor som har sittet på gulvet og bygget lego. Jeg tror ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du ikke setter deg ned og leker.