Angst, uro og mørke demoner. Trøst, erotikk og kjærlige omfavnelser. Stikkordene er mange når man ser på kunstverkene til to av Norges fremste kunstnere. Munchmuseet åpner neste helg dørene til utstillingen Vigeland+Munch. Bak mytene . De to kanonene levde på samme tid i Kristiania og bodde en periode vegg i vegg i Berlin.

Det var bare seks års aldersforskjell mellom dem, og begge ble etterhvert to av landets sentrale kunstnere: to Oslo-kunstnere som i dag preger byen med hvert sitt museum i tillegg til Vigelandsparken på Frogner, Munch med Universitetets berømte Aula-dekorasjon, Munch-rommet i Nasjonalgalleriet og utsmykningen av Freia-kantinen – for å nevne noen avtrykk.

Edvard Munch: «Kyss», 1895, Munchmuseet.
FRA UTSTILLINGSBOKEN
Gustav Vigeland: »Omfavnelse», antagelig 1890-årene, Vigeland-museet.
FRA UTSTILLINGSBOKEN

De to står bak noen av byens mest sentrale kunstattraksjoner, og for første gang settes kunstnerskapene opp mot hverandre i en bred, historisk presentasjon. Utstillingen rommer over 200 verk: malerier, skulpturer, grafikk, en rekke tegninger og skisser. Ukjente sider løftes frem, og vi blir kjent med skulpturer av Munch og tegninger av Vigeland.— Vigeland er mye mer enn det man ser i parken. Den unge Vigeland laget langt mer dramatiske og mytologisk inspirerte arbeider, karakteristisk for perioden rundt år 1900. Vi låner også forarbeider til skulpturer i parken, blant annet åtte ulike skisser til Monolitten, fra Vigeland-museet, sier kunsthistoriker og kurator Trine Otte Bak Nielsen, som er ansvarlig for utstillingen og redaktør for den informative og gjennomillustrerte boken som utgis.

Symbolismens motiver

Utstillingen viser at de kretset rundt mange av de samme temaene og motivene. De var opptatt av kjærlighetens skapende og ødeleggende kraft, og angstfylte undergangsmotiver var i en periode nærmest sedvane. Typisk for denne perioden er for eksempel Vigelands Redsel fra 1892, mens Munch lager Skrik like etterpå. Undergangstematikk, dommedag og sørgemarsj er andre stikkord, og i museet lages det nå en undergangssal – det store, svarte intet.

  • Munchmuseet har også satt Munch opp mot andre kunstnere. Var du ikke der eller vil ha en oppfriskning, kan du lese disse reportasjene: Nytt blikk på Munch og Melgaard

Paris ble Munchs og van Goghs vendepunkt

Munch, den internasjonale – Vigeland, den lokale

Høsten 1889 stilte Munch og Vigeland for første gang ut sammen på Høstutstillingen. Munch får flere omtaler, mens Vigeland knapt blir nevnt.

Edvard Munch: «Trøst», 1894, Munchmuseet.
FRA UTSTILLINGSBOKEN

Og det var Munch som ble den internasjonale stjernen og ledende modernisten, mens Vigeland forble mer lokal og vendte seg mot det klassiske uttrykket. Det ble med to separatutstillinger i Oslo og flere deltagelser på Høstutstillingen.

Gustav Vigeland: «Trøst», 1893, Vigeland-museet.
FRA UTSTILLINGSBOKEN

— Vigeland ble på en måte som en lillebror, men det var også flere praktiske årsaker til at han ikke ble så kjent i utlandet. For det første var det både kostbart og vanskelig å frakte skulpturer i leire og gips. Etter perioden hvor begge var i Berlin, reiste Vigeland til Firenze og vendte seg mer mot det klassiske formspråket. Munch dro tilbake til Paris og var i ferd med å bli den store modernisten. Vigeland var heller ikke så veldig opptatt av utstillinger. Da det ble klart at han skulle oppføre Vigelandsparken, jobbet han nesten bare med den resten av livet, sier kurator Trine Otte Bak Nielsen.

Myter og virkelighet

Mytene forteller at de to var rivaler og bitre fiender livet ut, og nærmest hadde en gjensidig antipati overfor hverandre.

— Nå nyanserer vi det bildet. Det er mange anekdoter knyttet til de to, slik det gjerne blir rundt store, ikoniske kunstnere. Noen formidles i Rolf Stenersens biografi om Munch, blant annet at de to hadde en «felles venninne» i Berlin og at de ble uvenner og ikke traff hverandre igjen etter feiden i Berlin. Det stemmer ikke. De traff hverandre igjen, både i atelierbesøk og da Vigeland var på middag hos Munch i Åsgårdstrand, forteller Nielsen.

Edvard Munch: «Pubertet», 1894, Munchmuseet.
FRA UTSTILLINGSBOKEN
Gustav Vigeland: «Ung pike», 1892, Vigeland-museet.
FRA UTSTILLINGSBOKEN

Hun sier også at det kunstnerisk hadde et klart slektskap, spesielt på 1890-tallet, men at de aldri var nære personlige venner. Det finnes ingen brev dem imellom. Men de hadde absolutt med hverandre å gjøre og hadde mange felles kjente. De hadde nok også gjensidig faglig og kunstnerisk respekt for hverandre. — Hva nytt kan denne sammenstillingen av Munch og Vigeland fortelle oss i dag?

— Den viser slektskapet, og utstillingen slår hull på myten om at de var bitre rivaler. Det er sterkt overdrevet. Ingen har tidligere tatt skikkelig tak i denne problemstillingen. Vi forteller også historien om at Munch foreslo at han og Vigeland skulle lage et felles nasjonalmonument foran Stortinget. I tillegg presenterer vi Munchs eksperimentering med tredimensjonal form og viser flere skulpturer for publikum for første gang.

Følger etter Munch

Trine Otte Bak Nielsen (37) omtaler utstillingen som «et lite barn som hun har ruget på i mange år » . Da hun studerte kunsthistorie på Blindern, skrev hun hovedoppgave om Munch, så fulgte en periode som museumslektor ved Munchmuseet før hun flyttet på seg til Vigeland-museet, hvor hun jobbet i syv år. Nå er ringen sluttet, og hun er tilbake ved Munchmuseet.

— Jeg har over flere år funnet interessante brev, skisser og ulike arbeider av både Munch og Vigeland som jeg har hatt så lyst å vise side om side for publikum. Både Nasjonalmuseet og Vigeland-museet har strukket seg langt i sine utlån, noe som gjør det mulig for oss å få til denne brede presentasjonen.