Er du rasist?

Vitenskapen som forklarer hvorfor amerikansk politi skyter svarte menn.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Innsikt nr. A, 2015.

«Du er ikke en komplett rasistisk drittsekk», forteller David Amodio meg. Han tar en pause.

«I dag.»

Jeg sitter i det prikkfrie kontoret til en lavmælt forsker i kognitiv nevrovitenskap, langt inne i psykologifakultetet ved New York University (NYU), men det føles mer som om jeg er hos legen og får en fryktet diagnose. På den digre skjermen viser Amodio meg en stor mengde data, en samling av poeng som viser hvor folk scorer på den såkalte Implicit Association Test (IAT). Prøven måler rasemessige fordommer som vi ikke kan kontrollere bevisst. Jeg har tatt den tre ganger nå. Denne gangen hadde mine ukontrollerbare fordommer, selv om de fortsatt var klart til stede, slått ut betydelig lavere enn gjennomsnittet for hvite mennesker som meg.Det står i kontrast til første gang jeg tok IAT-testen på nettet, på siden UnderstandingPrejudice.org. Den gang viste resultatet mitt «en sterk automatisk preferanse» for europeiskættede amerikanere over afroamerikanere. Det var ikke noe hyggelig å høre, men det er ekstremt vanlig – 51 prosent av dem som tar testen på nettet, viser moderat til sterk forutinntatthet.

TraumatiskÅ ta IAT, som er en av de mest populære redskapene blant forskere som prøver å forstå rasisme og fordommer, er både ekstremt enkelt og ganske traumatisk. Testen ber deg om raskt å kategorisere bilder av ansikter som enten er «afroamerikanske» eller «europeiskættede amerikanske», samtidig som du kategoriserer ord (det kan være «ond», «glad», «forferdelig», og «fred») som enten «bra» eller «dårlig». Ansikter og ord blinker på skjermen, og du trykker på en tast – så fort du kan – for å indikere hvilken kategori som passer. Noen ganger blir du bedt om å sortere afroamerikanske ansikter og «gode» ord til den ene siden av skjermen. Andre ganger skal svarte ansikter bli sortert med «dårlige» ord.

Mens ord og ansikter fortsetter å blinke over skjermen kjemper du for ikke å gjøre for mange feil. Og så innser du plutselig noe skrekkelig. Når svarte ansikter og «dårlige» ord skal pares, merker du at du blir raskere til å sortere – en indikator på at de to blir lettere koblet sammen i hjernen din.«Det er som om du sykler i nedoverbakke», sier Amodio, «og du merker at du kjører fortere. Så du kan si «Jeg vet det ikke er slik jeg vil fremstilles»’ men det er ingen annen måte å handle på.»

Du tenker på deg selv som en person som etterstreber å være fordomsfri, men du kan ikke kontrollere disse reaksjonene som kommer i løpet av brøkdelen av et sekund. I det millisekundene blir telt opp, vet du hvilket resultat de vil formidle: Når negative ord og svarte ansikter pares sammen, er du bedre og raskere til å kategorisere. Og det tyder på at rasemessig forutinntatte meldinger i kulturen rundt oss har formet selve koblingene i hjernene våre.

USAs rasemessige paradoks

Jeg dro til NYU for å høre hva psykologer kunne fortelle meg om rasefordommer i kjølvannet av at den svarte tenåringen, Michael Brown, ble skutt og drept av den hvite politimannen Darren Wilson i Ferguson i Missouri. Vi vil kanskje aldri få vite det eksakte hendelsesforløpet og vurderingene som ledet opp til det øyeblikket hvor Brown, ubevæpnet og ifølge vitner med hendene i været, ble skutt flere ganger. Men hendelsen er det siste eksempelet på USAs rasemessige paradoks:

På den ene siden er åpenbare fordomsfulle ytringer blitt klart mindre vanlig enn det de var. Vi valgte, og gjenvalgte, en svart president. I mange deler av landet er det knapt noen som hever et øyenbryn over forhold mellom folk fra ulike raser. De fleste synes ikke at rasistiske syn er akseptable.Derfor var det så sjokkerende da det ble avslørt at eieren av basketballaget Los Angeles Clippers, Donald Sterling, hadde bedt kjæresten sin om ikke å ta med svarte mennesker til kampene – og derfor førte etterspillet til at NBA utestengte Sterling på livstid. Men likevel, drapet på Michael Brown, Jordan Davis, Renisha McBride, Trayvon Martin og så mange flere minner oss på at vi er langt ifra et fordomsfritt samfunn.

Vitenskapen gir oss en forklaring på dette paradokset, om enn en ukomfortabelt en. En imponerende mengde psykologisk forskning viser at mennene som drepte Brown og Martin ikke behøver å ha vært bevisste og uttalte rasister for å gjøre det de gjorde (selv om de kan ha vært det). Det samme gjelder for folkemengdene som samler seg for å støtte politimannen som skjøt når disse tragediene blir offentliggjort, eller for dem som tror på konspirasjonsteorien om at president Obama er født utenfor USA og derfor er en tronrøver.Disse menneskene som fremsier sjokkerende syn mens de hevder at de ikke er rasistiske i det hele tatt, de kan vitenskapen nå få bedre tak på, fordi paradigmet for å forstå fordommer har utviklet seg.

«Det behøver ikke å være bevisst, det behøver ikke å være ønsket; det kan til å med være et ønske om det motsatte», forklarer den fremtredende forskeren på IAT, psykolog Brian Nosek fra University of Virginia. «Men forutinntatte utfall kan fortsatt forekomme.»IAT er den mest kjente måten å demonstrere dette fenomenet på, men den er bare en av mange lignende verktøy. Gjennom dem har psykologer forfulgt fordommene tilbake til deres gjemmested – den menneskelige hjernen.

Fortløpende kategorisering

Vi er ikke født med rasefordommer. Vi behøver heller ikke å ha blitt «lært» dem.

I stedet, forklarer Nosek, formes fordommene våre av «mange av de samme verktøyene som hjelper hjernen vår til å finne ut av hva som er bra og hva som er dårlig.» Evolusjonsmessig sett er det praktisk å raskt kunne kvalifisere en grizzlybjørn som farlig. Problemene oppstår når hjernen bruker lignende prosesser til å forme negative syn på menneskegrupper. Men her er de gode nyhetene:

Forskning tyder på at når vi forstår disse psykologiske mekanismene som fører til fordommer, vil vi kanskje kunne trene hjernene våre til gå i den andre retningen.

Hund, katt, varm, kald. Svart, hvit. Mann, kvinne. Vi kategoriserer hele tiden. Det må vi. Å kategorisere alt fra møbler til dyr til konsepter inn i forskjellige mapper i hjernene våre er noe som skjer automatisk, og det hjelper oss å fungere.

Kategoriseringen har faktisk en evolusjonær hensikt: Å anta at all sopp er giftig eller at alle løver vil spise deg, er en veldig effektiv måte å takle omgivelsene på. Glem det å være nyansert når det kommer til ikke-giftige sopp og tilfeldigvis mette løver – å være skråsikker holder deg trygg.

Men en bestemt måte å kategorisere på kan være unøyaktig, og de falske kategoriene kan føre til fordommer og stereotyp tankegang. Mye psykologisk forskning på forutinntatthet har fokusert på hvordan folk «essensialiserer» visse kategorier. Det vil si at folk antar at disse kategoriene har en underliggende natur som innebærer iboende og uforanderlige egenskaper. På samme måte som med de bredere kategoriseringsmekanismene, dukker en essensiell kognitiv «stil» opp veldig tidlig i utviklingen vår og kan til en viss grad være genetisk programmert. Psykolog Susan Gelman fra University of Michigan forklarer det på denne måten:

Kategorien «ting som er hvite» er ikke essensialisert. Den inneholder enkelt og greit alt som tilfeldigvis deler egenskapen «hvit»: biler, maling, papir, osv. Det er ikke noe underliggende som forener medlemmene av denne kategorien. Men tenk nå på hvite og svarte mennesker. Som andre menneskelige egenskaper (kjønn, alder og legning, for eksempel), har hudfarge en tendens til å bli sterkt, og feilaktig, essensialisert. Dette betyr at når du tenker på folk i disse kategoriene, kommer du raskt, eller til og med automatisk, opp med antagelser om deres egenskaper – egenskaper som hjernen din oppfatter som uforanderlige og ofte forankret i biologi. Vanlige stereotypiske oppfatninger når det kommer til kategorien «afroamerikanere» for eksempel, inkluderer «høylytte», «gode dansere» og «gode i sport».

Absorberer stereotyper

Disse antagelsene er selvfølgelig gale. Essensialistisk tenkning om enhver menneskegruppe er særdeles tvilsom. Kvinner er ikke født forsiktige, gamle mennesker er ikke automatisk åndssvake, og når det kommer til etnisitet og hudfarge har dyptgripende og fundamentale forskjeller blitt grundig tilbakevist av forskere.

Selv mennesker som vet at det å essensialisere rase er galt, kan ikke unngå å absorbere de stereotypene som er utbredt i vår kultur. Men essensiell tenkning varierer stort mellom individer. Det er litt som nevroser: Vi har alle litt av det, men hos noen mennesker er det mye mer markant. I nasjonale undersøkelser, for eksempel, er det færre og færre amerikanere som åpent innrømmer rasistiske synspunkt. Men når de blir bedt om å gradere ulike grupper etter spørsmål som «Pleier menneskene i denne gruppen å være intelligente eller uintelligente?» viste mer enn halvparten av de spurte sterk forutinntatthet mot afroamerikanere. Selv ordene vi bruker, ser ut til å påvirke nivået av fordomsfullhet: En annen studie fant at testpersonene assosierte ordet «svart» med flere negative egenskaper enn «afroamerikansk».

Bekrefter moderne forskning

En av de første, og mest innsiktsfulle, forskerne på disse varierende gradene av forutinntatthet var Else Frenkel-Brunswik. Hun med i en pionérgenerasjon av psykologer etter annen verdenskrig som forsøkte å finne ut hvorfor noen mennesker ser ut til å finne fordomsfulle og fascistiske ideer så tiltalende. Født i 1908 av jødiske foreldre i det som nå er Ukraina, ville Frenkel-Brunswik kanskje aldri ha kunnet forske i det hele tatt, hvis hun ikke hadde flyktet fra fordomsfulle krefter to ganger. Da hun var ung, tvang en pogrom i 1914 familien hennes til å flykte til Wien. Da Tyskland annekterte Østerrike i 1938, søkte hun tilflukt i USA.

Frenkel-Brunswik arbeidet i en tid hvor det ikke fantes høyteknologiske hjelpemidler som maskiner som kan registrere øyebevegelser eller dataspill som måler forutinntatthet basert på millisekunders forskjell i reaksjonstid. I stedet brukte hun noe mye enklere: kort.

Hun studerte små barn, noen av dem hadde hun allerede dokumentert at var sterkt fordomsfulle og etnosentriske. I et av mange eksperimenter viste Frenkel-Brunswik barna en sekvens av kort. På det første kortet er dyret klart og tydelig en katt. På det siste kortet er det akkurat like klart og tydelig en hund. Men på kortene imellom forandrer katten seg sakte til en hund.

På alle stadiene ble barna bedt om å identifisere dyret på kortet. Blant de mer fordomsfulle barna la Frenkel-Brunswik merke til noe slående: I det bildet ble stadig mer tvetydig «var det en sterkere motvilje mot å gi opp den originale forestillingen som man hadde følt seg temmelig sikker på … en tendens til å ikke se det som ikke harmoniserte med det første bildet samtidig som de unngikk overgangsløsninger». Sagt på en annen måte, for disse barna var det mye vanskeligere å gi slipp på ideen om at en katt var en katt.

Det Frenkel-Brunswik innså i 1949, bekrefter moderne forskning. Implicit Association Test koker tross alt ned til hvordan hjernen din automatisk kobler visse kategorier.

«Det handler virkelig om hvor sterkt du assosierer din kategori av 'svarte mennesker' med de generelle kategoriene av 'gode ting' og 'dårlige ting'», fortalte David Amodio meg. «Evnen til å skjelne ’oss’ fra ’dem’ er grunnleggende i den menneskelige hjernen», skrev han i sin artikkel fra 2014. «Selv om disse beregningene bare tar brøk-delen av et sekund, åpner de opp for sosial kategorisering, stereo-typer, fordommer, konflikter mellom grupper og ulikhet, og, på det mest ekstreme, krig og folkemord. Kall det fordommenes

banalitet.»

Mer eller mindre fordomsfulle

Prosessen med å katalogisere verden innebærer åpenbart det å identifisere gruppen eller gruppene du tilhører. Og det er der den neste psykologiske faktoren som underbygger fordommer dukker opp. Mye forskning har vist at mennesker er stammefolk som er svært forutinntatte mot dem vi oppfatter som annerledes enn oss – og favoriserende mot dem vi oppfatter som like. Det er heller ikke slik at vi kun er enten fordomsfulle eller fordomsfrie. Vi er heller mer eller mindre fordomsfulle, basert på oppvekst og erfaringer, men også på ulike midlertidige eller situasjonsbetingede faktorer.

En enkel og evolusjonær forklaring på vår medfødte tendens til stammetilhørighet, er tryggheten som ligger i å være mange. Det er større sjanse for at du vil overleve et angrep fra en røverbande hvis du slår deg sammen med kameratene dine. Og denne fundamentale frykten for dem som ikke er i inngruppen, ser også ut til å være tett knyttet til rasemessig forutinntatthet.

Amodios forskning tyder på at et nøkkelområde når det kommer til fordommer, er amygdalaen, et lite og evolusjonært eldgammelt område i midten av hjernen, som er ansvarlig for å utløse den notoriske fight or flight-responsen. I blandede settinger, forklarer Amodio, kan stimulering av amygdala resultere i alt fra «mindre direkte øyekontakt og mer sosial distanse» – til virkelig frykt og vaktsomhet mot de av annet etnisk opphav.

Fordomsfulle mindre innovative

Vi har sett hvordan en rekke kognitive adferder bygger opp om fordommer. Men vet du hva som virkelig er rystende? Måten fordommer (eller snarere, de kognitive funksjonene som ligger til grunn for dem) kan påvirke hvordan hjernene våre fungerer, ofte til det verre.

Ta for eksempel i betraktning forskningen til Carmid Tadmor, en psykolog ved Recenanti School of Business ved Tel Aviv University. I en artikkel fra 2013 viste Tadmor og hennes kolleger at rasebetingede fordommer kan spille en direkte og kausal rolle i å gjøre folk mindre kreative.

Vi snakker ikke om kunstnerisk kreativitet her, men mer det å kunne se utenfor begrensningene til tradisjonelle kategorier, altså «å tenke utenfor boksen».

Tadmors team avdekket først en enkel positiv korrelasjon mellom personers tilbøyelighet til å bifalle et essensialistisk syn på rase (som å assosiere rasemessige forskjeller med evner og personlighetstrekk) og personens kreativitet. For å måle det siste, benyttet forskerne en enkel og åpen test hvor personer blir bedt om å skrive ned så mange mulige måter å bruke en murstein som de kan komme på. Folk som kan tenke utenfor tradisjonelle kategorier, som innser at en murstein kan brukes til mange andre ting enn bygninger (den kan være en bra papirvekt, for eksempel), scorer bedre. Denne studien viste at mennesker som essensialiserte rasemessige kategorier, hadde tendens til å ha færre innovative ideer om mursteinen.

Men det var bare begynnelsen. Etter dette leste et nytt sett med forsøkspersoner essays som beskrev etnisitet. Enten som en fundamental forskjell mellom mennesker (en essensialistisk posisjon) eller som en konstruksjon, som ikke reflekterer mer enn ytre ulikheter (ikke-essensiell posisjon). Etter å ha lest essayene gikk personene over til en vanskelig kreativitetstest som krever at du identifiserer det ene nøkkelordet som forener tre ord som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Hvis du for eksempel blir gitt ordene «ring», «betal» og «linje», er det korrekte svaret «telefon».

Utrolig nok, de som hadde lest det ikke-essensialistiske essayet om etnisitet, gjorde det betydelig bedre på kreativitetstesten. Deres gjennomsnittlige resultat var et helt poeng – eller 32 prosent – høyere enn det det var for dem som hadde lest det essensialistiske essayet. Menneskene i denne studien ble heller ikke valgt ut på grunn av de rasemessige fordommene de allerede innehadde. I stedet så det ut til at bare en kortvarig eksponering for essensialistisk tenkning, hemmet personenes kognitive fleksibilitet.

«Essensialisme ser ut til å påvirke kreativiteten negativt, men ikke på grunn av hva folk tenker, men på grunn av hvordan de tenker» konkluderer Tadmor og hennes kolleger. Det er fordi, legger de til, «å tenke stereotypt og stagnere kreativt stammer fra lignende tendenser til å stole for mye på eksisterende kategoriers egenskaper.» Evnene til rask beslutningstagning som hjalp oss til å overleve på savannen, er ikke alltid like nyttige i våre moderne liv.

Forveksler våpen og verktøy

Så ja: Fordommer og essensialisme er dårlig for hjernen din, i hvert fall hvis du setter kreativ tenkning høyt. Men de kan også være tvers igjennom farlige.

På NYU fikk David Amodio meg til å ta en annen test som heter Weapons Identification Task. Jeg hadde ingen anelse om hva som ventet meg. På denne testen, som på IAT, har du to taster som du kan trykke på. Bilder blinker raskt over skjermen, og oppgaven din er å presse ned venstre tast hvis du ser et verktøy (en skiftenøkkel eller en drill, for eksempel) og den høyre hvis du ser et våpen. Du må gjøre det kjemperaskt. Hvis du ikke reagerer innen et halvt sekund skriker skjermen mot deg i svære røde bokstaver: «FOR SAKTE».

«Det gjør den for å unngå at du tenker for mye», forklarte Amodio. Men det er ikke bare våpen og verktøy som blinker mot deg på skjermen: Før hvert objekt ser du et ansikt, enten hvitt eller svart. Ansiktene vises i brøkdelen av et sekund, objektene like lenge, og så må du trykke på en tast. Hvis du er raskere og mer nøyaktig til å identifisere våpen etter at du har sett et svart ansikt enn etter et hvitt ansikt, vil det tyde på at hjernen din assosierer våpen (og fare) mer med det første.

Du vil også kunne bli mer tilbøyelig til feilaktig å tro at du ser et våpen, når det faktisk bare er et verktøy, rett etter at du har sett et svart ansikt. (Våpentesten ble laget av psykolog Keith Payne fra University of North Carolina Chapel Hill som respons til det tragiske dødsfallet til Amadou Diallo, en innvandrer fra Guinea som ble skutt av politiet i New York etter at konstablene forvekslet lommeboken han hadde i hånden med et våpen.)

Jeg beklager å ødelegge spenningen: Jeg vet ikke hvilken poengsum jeg fikk på Weapons Identification Task. Testen gjorde meg så oppjaget at jeg feilet noe veldig. Det er veldig stressende å måtte svare kjapt for å unngå at spillet irettesetter deg. Og det er enda mer opprørende å innse at du akkurat har «sett» et våpen som faktisk ikke var der, rett etter at et svart ansikt blinket på skjermen.

Dette skjedde flere ganger, og så merket jeg at jeg fikk «FOR SAKTE»-beskjeden hver eneste gang objektet som skulle identifiseres, var et våpen. Dette fortsatte i mange minutter og i en rekke forsøk. En stund trodde jeg det var noe galt med testen. Men det var det ikke: Jeg innså til slutt at jeg i stedet for å trykke på den høyre shift-tasten hver gang jeg trodde jeg så et våpen, av en eller annen grunn hadde begynt å trykke ned enter-tasten. Det var nesten som om underbevisstheten min hadde bestemt seg for å slutte å ta «våpen»-valg (psykoanalyser det!). Men ikke tro jeg kom meg unna. Før jeg (kanskje) prøvde å unngå ansvaret ved å trykke på feil tast, viste jeg en tydelig implisitt forutinntatthet. Og det var skremmende.

Bevisstgjøring og nyansering

Konklusjonen vi kan trekke fra all denne forskningen, er at for å frigjøre verden for fordommer, holder det ikke å kvitte oss med åpenlys, bevisst og høyrøstet rasisme. Vi kan heller ikke endre hjernens oppbygging fundamentalt, med alle dens lynraske assosiasjoner og dens sortering, essensialisering og gruppeskapende tendenser. I stedet ligger nøkkelen i å endre folks oppførsel, samtidig som vi gjør dem klar over at antagelser i kulturen kan smelte sammen med naturlige kognitive prosesser og gi dem forutinntatte holdninger de kanskje ikke visste at de hadde.

Og det kan faktisk være mulig. Ta for eksempel Implicit Association Test: I en gedigen studie testet Brian Nosek og hans kolleger fra University of Virginia 17 foreslåtte måter å redusere folks ubevisste forutinntatthet på i IAT. Mange av disse eksperimentelle metodene mislyktes. Men noen lyktes, og de som gjorde det viste et interessant mønster.

Den aller beste metoden innebar å sette folk inn i scenarioer og tankeganger hvor en svart person ble deres allierte (eller til og med reddet livet deres) – mens hvite personer ble fremstilt som skurkene. I dette forsøket leste deltagerne «en bevegende historie fortalt i andre person hvor en hvit mann angriper deltageren og en svart mann redder deltageren». Med andre ord, forsøkspersonene blir styrt til å føle at de er blitt personlig hjulpet, eller til og med reddet, av en person av en annen etnisitet. Deretter tok de IAT og viste 48 prosent mindre forutinntatthet enn kontrollgruppen. (Merk: I disse ulike studiene var omtrent tre fjerdedeler av gruppen hvite, ingen deltagere var svarte.)

Andre variasjoner av denne ideen var også vellykkede: å få ikke-svarte personer til å tenke på svarte forbilder, eller forestille seg at de spilte kanonball med svarte lagkamerater mot et lag av hvite personer som så begynner å jukse.

Med andre ord, det virker som om våre stammeinstinkter faktisk kan bli snudd til å minske fordommer, hvis vi blir styrt til å se folk fra andre raser som en del av vårt eget lag.

For å svekke rasemessig essensialisme foretok Carmit Tadmor og hennes kolleger en rekke forskjellige eksperimenter med den hensikt å skape «epistemisk opptining» (epistemisk: velbegrunnet viten).

Forsøkspersonene ble vist én av tre 20 minutter lange multimediepresentasjoner: Én var kun om amerikansk kultur, én var kun om kinesisk kultur og én sammenlignet amerikansk og kinesisk kultur hvor ulike sider ved hver av kulturene, som arkitektur og mat, ble presentert etter hverandre. Kun i det siste scenarioet ble personene drevet til å sammenligne og se motsetninger mellom de to kulturene, noe som antagelig ga dem et mer nyansert bilde på kulturenes likheter og forskjeller.

Slik eksperimentell manipulering har vist seg å øke kreativiteten. Men overraskende nok førte den også til sterkt å redusere fordommer mot svarte. I en studie oppdaget Tadmor er al. at hvite forsøkspersoner som hadde sett den multikulturelle presentasjonen (men ikke den med kun amerikansk eller kun kinesisk innhold) hadde mindre sannsynlighet enn de fra de andre studiegruppene til å bifalle stereotypiske oppfatninger om afroamerikanere. Dette stemte selv om personene hadde lært om kinesisk og amerikansk kultur, ikke om afroamerikansk kultur.

Disse studiene viser tydelig, i det minste for den relativt korte tiden et psykologisk eksperiment varer, at det finnes kognitive måter å få mennesker til å bli mindre fordomsfulle på. Det er ikke det samme som – og det kan heller ikke bli en erstatning for – bredere kulturelle eller institusjonelle endringer. Det er tross alt rikelig med bevis på at kulturen blir en direkte del av prosessen når hjerner former fordommer og overtar stereotypiske synspunkt.

Men uansett, hvis fordommer både har en psykologisk side og en kulturell side, må vi adressere begge disse aspektene. En god start kan kanskje bare være å gjøre folk oppmerksomme på akkurat hvor ubevisst forutinntatte de kan være. Det er spesielt viktig for politiet hvor implisitte forutinntattheter kan føre til tragiske utfall.

Bevisstgjør politifolk

Faktisk har fenomenet blitt studert direkte i laboratorier, spesielt i tester ved hjelp av skytespill, hvor man raskt må bestemme om en skal skyte folk som enten holder i våpen eller i ufarlige ting som lomme-bøker og brusbokser. Forskningen tyder

på at politimenn (de som ble undersøkt var for det meste hvite) er mye bedre på den generelle oppgaven (å ikke skyte ubevæpnede mennesker) enn sivile, takket være treningen deres. Men akkurat som sivile, er politimennene betraktelig tregere til å trykke på «ikke skyt»-knappen når de ser en ubevæpnet svart mann, enn når de ser en ubevæpnet hvit mann, og til-svarende raskere til å skyte en bevæpnet svart mann enn en bevæpnet hvit mann. (Kvinner var ikke med i spillet fordi den ekstra variabelen kjønn ville ha komplisert resultatene.)

Denne type forskning har ført til initiativ som Fair and Impartial Policing Program, som har lært opp polititjenestefolk over hele USA i hvordan implisitte forutinntattheter fungerer, og hvordan man kan kontrollere dem.

Få politifolk ser frem til disse øvelsene, forteller grunnleggeren av programmet, kriminolog Lorie Fridell. De ser ikke på seg selv som rasistiske.

«Politiet er veldig i forsvarsposisjon når det kommer til dette temaet», sier hun. «Det er fordi vi har benyttet utdatert forskning når vi har arbeidet med temaet. Vi behandler dem som om de har en eksplisitt partiskhet. Det blir de støtt av.»

Så i stedet fokuserer Fridells team først på å vise betjentene hvilke subtile måter implisitt forutinntatthet kan påvirke handlingene deres. For eksempel: Veilederne viser et rollespill der det er tre mennesker med: En kvinne som er offer for vold i hjemmet, og en mann og en kvinne som trøster henne. Når politifolkene blir bedt om å gripe inn i situasjonen antar de fleste at mannen er forbryteren. Så avslører veilederne at det var kvinnen, og betjentene innser at de faktisk handler på bakgrunn av forutinntatthet. Det er ikke fordi de er dårlige mennesker, i arbeidet deres kan de faktisk ha opplevd ting som forsterker stereotypier. Det gjør det viktig at politifolk, som ser det verste av menneskelig oppførsel i løpet av en arbeidsdag, lærer seg selv ikke å anta det verste.

Programmet, som mottok støtte fra USAs justisdepartement, har trent opp betjenter i mer enn 250 politidistrikter og -kamre, men det er vanskelig å måle dets suksess – det finnes ingen basislinje å sammenligne med siden fordomsfullt politiarbeid langt fra alltid er nøyaktig dokumentert. Men tilbakemeldingene er oppmuntrende. «Jeg er blitt mer bevisst på forutinntatt politiarbeid i mitt eget politikammer», skrev en deltager i en tilbakemelding. «Presentasjonen av vitenskapelige data ga meg et mer overbevisende argument om eksistensen av utilsiktet, men utbredt rasemessig forutinntatthet, noe jeg selv har vært typisk rask til å avfeie.»

Ansatte ved Center for Policing Equity ved University of Los Angeles bruker forskningen på implisitt forutinntatthet på en annen måte: De tar ubevisste fordommer for gitt – og forsøker å skape endringer i lokalsamfunn for å forsikre seg om at disse fordommene gjør så liten skade som mulig. For noen år siden ønsket Las Vegas å ta opp politibetjenters bruk av makt, spesielt mot fargede mennesker. Størsteparten av disse hendelsene skjedde etter forfølgelse av den mistenkte til fots, hvor flesteparten hendte i ikke-hvite nabolag. Senterets president, Phillip Atiba Goff, forklarer at han visste hvor vanskelig det ville bli å endre tankegangen til betjenten som hadde tatt opp jakten.

«Du er en politibetjent, du pumper adrenalin, du har ikke tid til å vurdere om det kanskje er dine implisitte fordommer som driver avgjørelsene dine», sier han. Så i stedet jobbet senteret med distriktet for å gjøre små, men viktige justeringer av reglene: I forfølgelsesjakter til fots skulle ikke lenger betjenten som forfulgte den mistenkte ha lov til å røre ham: Hvis det var nødvendig å bruke makt, skulle en kollega som ikke var involvert i forfølgelsen ta seg av det. «Vi gjenkjente implisitt forutinntatthet og tok det ut av ligningen», sier Goff. «Vi koblet fordommen fra oppførselen.»

Ganske riktig, bruk av makt i forfølgelsesjakter, og som et resultat, bruk av makt generelt mot fargede mennesker, minsket betraktelig kort etter at denne regelen ble tatt i bruk.

Kan lure hjernen

Selv om det er foruroligende, kan den nyeste forskningen på hjernene våre faktisk ha noen veldig positive følger – hvis vi bruker det på den riktige måten. Sammenhengen mellom essensialisme og kreativitet forteller oss ikke bare hvordan vi vil kunne redusere fordommer. Det kan også bidra til et mer innovativt samfunn – ved å prioritere mangfold, og den kognitive kompleksiteten og økningen av kreativitet som det innebærer. Forskningen på lynraske, implisitte forutinntattheter, på den andre siden, bør få oss til å gjenoppta debatten om medienes rolle.

Alle nyhetssegmenter som fremstiller innvandrere som fiendtlig innstilte folk som tar jobbene våre, den kvinnefiendtlige teksten til en sang – ved subtilt å formidle stereotyper påvirker mediene bokstavelig talt hjernens koblinger. Man kan absolutt argumentere for at kulturen vi lever i ikke bare gjør oss subtilt fordomsfulle, men den gjør det også mot vår vilje. Det er en forstyrrende tanke.

Du kan gjøre noe meget enkelt for å bekjempe fordommer: Lur hjernen din. Payne fra University of North Carolina Chapel Hills foreslår bevisst å tenke en tanke som er den direkte motsatsen til

en velkjent stereotypi. Slik kan du bryte med vanlige assosiasjonsmønstre. Hva regnes som en motsats til en stereotypi? Vel, Paynes studie viste at når forsøkspersoner ble fortalt at de skulle tenke på ordet «trygg» hver gang de så et svart ansikt – for å undergrave den stereotypiske assosiasjonen mellom svarte mennesker og fare – hadde de ti prosent mindre sjanse enn kontrollgruppen for feilaktig å ta et verktøy for å være et våpen, i Weapons Identification Task.

Helt klart, det vil kreve mer enn tankeeksperimenter for å fjerne de dype sporene av fordommer som er skapt gjennom generasjoner. Men bevissthet og viten er en begynnelse – og den psykologiske forskningen er uten tvil noe som øker bevisstheten. Å ta IAT fikk meg til å innse at vi ikke bare kan trekke en kunstig linje mellom fordomsfulle og fordomsfrie mennesker, og erklære at sistnevnte er på siden til englene. Forutinntatthet har sneket seg inn i alles hjerner.

Og det betyr at vi alle har ansvar for å gjenkjenne disse partiskhetene, og jobbe for å forandre dem.

(Publisert på motherjones.org 1.desember 2014)