Elise Ottesen-Jensen, kalt Ottar, kjempet mot "kjønnslovene", som medførte spredning av kjønnssykdommer og skader og død etter illegale aborter.

Den norske feministen og pionéren innen prevensjons— og seksualveiledning er nesten glemt i Norge. Men i Sverige, der hun utførte det meste av sin banebrytende innsats, ble hun hedret med et eget frimerke, fikk flere æresbevisninger og ble nominert til Nobels fredspris.

Det var lite i Ottesen-Jensens bakgrunn som skulle tilsi at hun endte på barrikadene for at fattige arbeidere og småbønder i mellomkrigstidens Sverige skulle få forbudt undervisning i bruk av prevensjonsmidler og svar på sine mange spørsmål om seksualitet.

Prestedatter fra Jæren

Lille Elise vokste opp på slutten av 1800-tallet som prestedatter i Høyland utenfor Sandnes, den gang Jæren ble kalt «Den mørke kyststripe». Moren var bispedatter, og livet i prestegården var preget av høyborgerlighet og et skarpt klasseskille mellom det som ble kalt «de dannede» og «de simple».

Elise viste tidlig tegn til opposisjon og selvstendig tenkning, og etter en religiøs krise der hun ikke klarte å finne svar på sine spørsmål i Bibelen, nektet hun å la seg konfirmere.

Familien var preget av mye sorg og drama. Moren fødte 18 barn, og de seks første endte i barnekister på kirkegården. Elise var nummer 17, og livet hennes skulle for alltid bli preget av ulykken som rammet hennes lillesøster Magnhild.

Ugift lillesøster sendt bort for å føde

15 år gammel ble søsteren gravid med nabogutten og sendt til Danmark for å føde i hemmelighet. Barnet ble tatt fra henne, og hun sørget sånn over tapet, skammen og sin tunge skjebne at hun endte på psykiatrisk institusjon, der hun til slutt tok livet av seg.

Ottar, som var det pseudonym og kallenavn hun som voksen valgte seg, fortalte at hun fikk stor skyldfølelse for at man ikke gjorde noe med uvitenheten og fordommene som gjorde at så mange unge jenter «havnet i uløkka» og ble forstøtt. Lillesøsterens skjebne var en viktig faktor som forklaring på det som ble Ottars livsoppgave.

Den startet imidlertid ikke med seksualopplysning, men med journalistikk og politisk kamp for sosialismen. Hun var inspirert av sin kjæreste, den svenske syndikalisten Albert Jensen, og av revolusjonære som Martin Tranmæl. Kampen for fred og sosial rettferdighet var en rød tråd gjennom hele hennes liv.

Elise Ottesen-Jensen turnerte hele Sverige med sine foredrag om prevensjon og seksuelle spørsmål.

— Hva gjør de rike fruene?Hun ville organisere arbeiderkvinnene. Men etter møtene, der hun talte om fredssaken og behovet for fagorganisering, var det helt andre spørsmål kvinnene som slet med fattigdom, trangboddhet, sykdom og store barneflokker ville ta opp med henne.

— Hva er det de rike fruene gjør, siden de ikke får så mange barn som oss, spurte de den unge agitatoren.

I Sverige og Norge var det i mellomkrigstiden lov å selge prevensjonsmidler som kondom og pessar, men det var forbudt å opplyse om bruken av dem. Denne dobbeltmoralen gjorde at fattigfolk med lite skolegang og kunnskap, ikke visste noe om hvordan de skulle unngå uønskede svangerskap. Dermed endte de også opp med altfor mange munner å mette, og barn som bare fikk filler å gå i.

Forbudet mot å opplyse om at kondomer dessuten kunne forhindre spredning av kjønnssykdommer, gjorde at sykdommene spredte seg og at barn ble født med syfilis.

Hun ga fattigfolk den forbudte kunnskapen

Ottar visste på dette tidspunkt selv ikke så mye om familieplanlegging og seksuelle spørsmål. Men hun skaffet seg raskt den nødvendige kunnskapen, og bestemte seg for å gjøre noe.

Dermed startet hun det som skulle bli en mangeårig foredragsturné, der hun på egen hånd reiste rundt på den avsides svenske landsbygda og underviste arbeidere og småbønder. Behovet var enormt, for det fantes ingen seksualundervisning i skolen. «Moralens voktere» blant øvrigheten sørget for at uvitenheten var grenseløs.

I mellomkrigstiden reiste Elise Ottesen-Jensen rundt på de mest avsidesliggende bygder og holdt foredrag om prevensjon og seksualitet til mennesker som aldri hadde fått høre hvordan de kunne unngå uønsket graviditet og store barneflokker.
Anna Riwkin/Arbetarrörelsens arkiv

Ottar hadde i starten ingen bil, og tok seg gjennom endeløse skogstrekninger med tog, hesteskyss, sykkel, ski eller spark. Etter en strabasiøs reise gikk hun på talerstolen der det var mulig å avholde et møte. Det kunne være alt fra et forsamlingslokale, en låve, et telt eller i friluft. Mange hadde gått milevis for å høre henne.

Politiovervåking og strafferisiko

Ofte satt det politifolk på første rad og noterte hva hun sa, slik at hun måtte velge sine ord med den største omhu. Det var forbudt å vise frem og anbefale prevensjonsmidler. Faren for straff hang over henne hele tiden. Men mange ganger talte hun om sosial nød, arbeidsløshet og store barneflokker på en måte som fikk politifolkene til å minnes sin egen barndom.

— Da ble de beveget, og glemte å notere. Og da kunne jeg tale fritt, skriver Ottar i sin selvbiografi.

Med seg på reisene, hadde hun en veske med prevensjonsmidler. Og etter at møtet var over, ga hun praktisk hjelp til kvinnene i form av tilpassing av pessarer. Det skjedde på utedoer og i vedskjul.

Deretter overnattet hun hos en av de fattige familiene hun hadde talt for. Forholdene var svært kummerlige, med fukt, kulde, lopper og veggedyr. Men ofte overlot far i huset sin plass i sengen til Ottar, og da hun hadde lagt seg med småbarnsmoren, kom alle betroelsene om hverdagslivets strabaser og alle spørsmålene som bunnet i seksuell uvitenhet.

Kampen mot kjønnslovene

Embetsmannsdatteren fikk på denne måten dyp innsikt i levekårene for fattigfolk i mellomkrigstidens Sverige. Samtidig økte kampviljen mot de såkalte kjønnslovene, som forbød både prevensjonsveiledning og abort, selv når medisinske og sosiale grunner talte for at kvinnen burde slippe det uønskede svangerskapet.

Møteplakat fra 1931, der Ottar talte mot kjønnslovene.

Hun reagerte på at det var strenge straffer for kvinner som forsøkte å fjerne sitt foster, mens de som laget lovene var mindre opptatte av å fjerne årsakene til at kvinner ikke våget å bli mødre: Nøden, arbeidsløsheten, skammen ved å bli enslig mor og spedbarnsdødeligheten. Mange fødte bokstavelig talt for kirkegården, skriver Ottar. Andre risikerte liv og helse ved å ta abort hos kvakksalvere og «kloke koner».

  • Her kan du høre etradiointervju med Elise Ottesen-Jensen der hun forteller om kvinners lidelser etter illegale aborter og uvitenheten blant fattigfolk om prevensjon og seksualitet.

— Sedelighetshyklerne i Riksdagen

— Måtte vi lære sedelighetshyklerne i Riksdagen at grunnen for virkelig sedelighet må bygges på frihet, opplysning og eget ansvar, og ikke på lovparagrafer som hører hjemme i middelalderen, tordnet hun fra talerstolene.

Ottar og hennes forbundsfeller ble lenge hånet, fordømt og kalt «de seksuelle» av sin samtid. Men de ga seg ikke, og i 1933 tok hun initiativet til Riksförbundet för seksuell upplysning (RFSU), der hun satt som leder helt til 1959. I tillegg til opplysningsvirksomhet, politisk kamp for lovendringer og salg av prevensjonsmidler, la Ottar og hennes organisasjon vekt på at seksualitet var til for å nytes – også for kvinner.

I Sverige utga man i 1986 et eget frimerke til ære for Elise Ottesen-Jensen. Hun var også kandidat til Nobels fredspris.

Fikk ikonstatus til sluttEtter hvert bar kampen frukter. Prevensjonsloven ble fjernet og seksualundervisning ble obligatorisk fag i skolen. Senere kom også loven om selvbestemt abort. Ottars anseelse steg kraftig i det svenske samfunnet, og RFSU ble en institusjon.

Da de fleste slag var vunnet i Sverige, startet hun et tilsvarende omfattende arbeid for familieplanlegging i utviklingsland. Hun engasjerte seg også for de homofiles sak, for flyktninger og for de forfulgte jødene.

Etter andre verdenskrig fikk Ottar nærmest ikonstatus. Hun mottok en rekke æresbevisninger, og foreleste over hele verden. Mange svenske politikere, med statsminister Tage Erlander i spissen, foreslo henne til Nobels fredspris i 1972, men den norske Nobelkomiteen fant ingen verdige vinnere det året.

Sandnes kommune, som nå omfatter Høyland, har en gate oppkalt etter Sandnes-jenta og 70-tallets sexsymbol, Julie Ege. Elise Ottesen-Jensen har ikke fått sin egen gate.

afp000849651-IESaERMgSP.jpg
Håkon Mosvold Larsen

Inspirerte Gro Harlem BrundtlandGro Harlem Brundtland engasjerte seg sterkt i kampen for likestilling, familieplanlegging og retten til selvbestemt abort. Norges tidligere statsminister har gitt Aftenposten denne kommentaren om hvilken rolle Ottesen-Jensen spilte for henne:

«Elise Ottesen-Jensen var for meg som helt ung et stort forbilde. Hennes engasjement for kvinner og deres behov og rettigheter gjorde et dypt inntrykk. Hennes innsats fortjener den aller største honnør.

I dag, i vår verden, lever det fortsatt hundrevis av millioner av kvinner som trenger den type innsats og oppmerksomhet som Elise Ottesen-Jensen ga kvinner i Sverige og Norge for trekvart århundre siden.

I hele mitt livsløp har hennes tema også vært en sentral del av det jeg har vært opptatt av og arbeidet for.»

Ottars visjon:

«Jeg drømmer om den dagen da alle barn som settes til verden er velkomne, alle menn og kvinner er likestilte og seksualiteten er et uttrykk for inderlighet, nytelse og ømhet.»

  • Les også om kvinnedagsfeiringen i fjor, og debatten rundt reservasjonsrett mot abortinngrep: