Norge

Så kanonen bli rødglødende

Aud Borgny Furru var bare 13 år, men satt likevel midt oppe i kanonaden fra Oscarsborg da tyskerne seilte gjennom Drøbaksundet.

  • Redaksjonen

Aud Borgny Furru (1927-2015) var 13 år i 1940 og skrev om sine opplevelser fra 9. april i Pensjonistnytt. Tittelen var «En 13-årig pikes opplevelse omkring 9. april 1940, slik hun husker det ennå»:

0001699445-N0EfLjVvJ2.jpg

Familien var stor. Far, mor og vi fem barna bodde i den militære oppsynsmannsboligen på Seiersten på dette tidspunkt. Min far, Sivert Johannessen Norem, hadde tjenestgjort som befalingsmann på Oscarsborg fra 1904 til 1933. Det skulde innskrenkes på befal i Hæren, og de som var villige til det, kunne gå over i annet yrke på visse vilkår. Far ble oppsynsmann på Seiersten.Hans store interesse for dyr og jordbruk fikk han tilfulle utløp for på Seiersten. Han brøt opp ny jord i tillegg til det som hadde vært i bruk fra før. Det var massevis av fór til dyra, som hadde det veldig godt. Hesten gikk alltid og beitet foran kanonene, i Veisvingbatteriet der det lå den fineste plen. Ungeflokken måtte luke poteter og tynne kålrabi, hesje høy osv. Vår store sorte hund, Bamse, gjorde sin jobb som vaktbikkje ved å holde uvedkommende på avstand. Dette var militært område, som var stengt for alle andre.

Hemmelig atmosfære

Det hadde vært en viss hemmelig atmosfære omkring alt som foregikk på Seiersten i 1939. Nede ved de fire store kanonene ble det gjort istand en vaktstue. På øvre Seiersten var den gamle prestegården blitt revet og bygd opp igjen som kaserne for militære.

Det gikk nøytralitetsvakt nede ved portalen, der det var et stort lager med bakhonved langs kruttmagasinet. Det vedlageret ble også brukt til å skjule tomflasker i. Innholdet i flaskene hadde vel en og annen ensom soldat varmet seg på i de kalde vinternetter. Vi jentene var litt engstelige når vi passerte der på vei ut eller hjem. En av vaktene kom alltid med en spøkefull bemerkning når vi passerte. Det var Carsten Byhring.

Den 8. april hadde mor fødselsdag. Blant gjestene var en tante og onkel. Mors bror, Albert Karlsen, overminør i torpedobatteriet på Oscarsborg, hadde nylig fått skiftet ut alt det elektriske materiellet i batteriet. Det fungerte jo godt, da det gjaldt. Som den beskjedne mann han var, sa han etterpå at han bare hadde gjort sin plikt, også 9. april, da han var nestkommanderende i Torpedobatteriet.

Ved aftensbordet lyttet vi til kveldsnyhetene på radioen. Flere tyske båter hadde passert Kattegat og var på vei nordover. Da ble det diskusjon ved bordet. En offiser mente at tyskerne ikke hadde onde hensikter, andre var av en annen mening. Nå var det fare for krig.

Jeg minnes at det var strømutkobling fra kl. 23 om kvelden i denne tiden. Det ble sent, vi kom oss visst ikke i seng før 12—1/2 1 tiden om natten.

Øredøvende smell

Vi, som bodde på Seiersten der hvor huset foran Hundeskolen fremdeles står, hadde ingen beskjed fått om å komme oss opp av dynene, før det kom flere øredøvende smell ca. kl. 4 om morgenen. Da kom vi oss opp fortere enn svint. «Kle dere godt», sa mor, «nå er det krig». Jeg var så trett, men ble snart våken. Det lyste helt rødt rundt vinduene hver gang det smalt. Vi kom oss etterhvert ned i traversene, nede under kanonene, og ble sittende der. Kaldt var det — og vi frøs innvendig med tanke på hva som kunne komme til å skje. Vi hadde jo dyra å ta vare på: 2 kuer, 1 hest, over 20 halvstore griser, noen høner, kalkuner og en katt.

Nede ved kanonene tittet vi over kanten, og så i disen noe sige innover fjorden. Det var den torpederte Blücher. Vi fikk ikke lov til å gå helt oppå skansen for å se. Vi hørte all skytingen, og ante ikke da i hvilken retning skuddene gikk. Det skulle vi snart få se.

Blücher gled forbi

Mor sa: «Tenk om tante Nico kommer hit opp. Vi må advare henne». Nico var vår gamle, kjære familievenninne og het Nicoline Hansen, og bodde i Fjellveien. Hun hadde alltid spøkt med at: «Hvis det blir krig, kommer jeg til dere.»

Mor hadde angina og hadde ingen medisiner hjemme. Vi måtte komme oss til Apoteket, i en fart. Da det led litt ut over morgenen, løp min eldre søster nedover til Drøbak Apotek. Underveis skulle hun se etter Nico og gi henne beskjed. Da fikk hun se husene til Arne Samuelsen, Johan Groth og urmaker Arthur Johansen, oppe i Bjergene øst. De var nesten nedbrent. Mellom disse bodde Nico, og hun var ikke å se.

Min søster kom hjem igjen med de viktige medisinene så fort hun bare kunne.

En mann kom løpende, helt forstyrret, opp fra Husvik - uten noe på bena. Han fikk et par gamle støvler av far. Det var jo også stor aktivitet på Kopås-batteriet uten at jeg kan si noe om det.

Far hadde hentet den store kjelken vår, og hjalp noen soldater med å frakte ammunisjon fra kruttmagasinet til de to Bofors luftvernkanonene som var kommet på plass i september 1939.

Tyske fly over Drøbaksundet

Rødglødende kanon skjøt på flyDet hadde vært så hemmelig med de kanonene. Ca. kl. 9 begynte luftvernildgivningen for alvor, tror jeg. Den modige, unge løytnant Hans Sollie oppmuntret sine soldater som betjente kanonene. Flyene kom inn ganske lavt, og løytnanten var overalt på en gang og ga rolig sine ordre. Den ene kanonen skjøt få skudd. En viktig bolt rev seg løs og forsvant i snøen. Min bror fant denne delen igjen etter snøsmeltinga. Den befinner seg nå på krigsmuseum.

Den andre kanonen skjøt 800 skudd. Løpet var da helt rødt og begynte å bøye seg. Vi så på denne forestillingen, som var så uvirkelig. Flere av flyene ble flerret opp, og vi så det glimtet i lyst metall. «Dere må komme dere i sikkerhet», sa Sollie. «Vi kan ikke dra fra dyrene», sa mor. Han svarte da at dyrene skulle han ta seg av.

Reddet livet med halmballe

Vi hadde telefon over til Oscarsborg, men forbindelsen var brutt. Min søster og jeg gikk da til fots så fort vi kunne, til Laura og Jørgen Brandsnæs som hadde bondegård på Klommesten. Vi skulle spørre om vi kunne komme dit og overnatte. Vi var hjertelig velkomne, og dro hjemover igjen med den beskjeden. Da vi passerte Dyrløkke på hjemveien, kom en lastebil med tyske soldater. De hadde hvite hjelmer på seg og var visstnok kommet iland i Son og var på vei til Drøbak. Nesten samtidig kom det flere fly. De kastet en bombe ved hovedbygningen hos Johan Berle på Nordre Belsjø gård. Alle vinduene mot øst ble blåst inn, og det ble flere hull i låvetaket. Vi var så redde. Emil Kristiansen holdt på med å bære halmballer bort til potetkjelleren for å gjøre det litt mere bekvemt for folk som hadde flyktet dit.

Halmballen var full av splinter, men reddet hans liv.

Uhyggelig bombing

Tilbake på Seiersten, var bombingen av Oscarsborg i gang for fullt. Det var uhyggelig. Min onkels familie bodde i «gamlekasernen» og den brant opp. Det var mange familier der som mistet alt de eide. Min tante hadde tatt med seg en rød kaffekjele da de søkte tilflukt i torpedobatteriet. Det var det eneste de hadde igjen fra hjemmet sitt. Det gikk jo heldigvis ingen menneskeliv tapt.

Flyene sveipet også over Seiersten; de skjøt med mitraljøser rundt oss i skogen. Min søster og jeg la oss flate i snøen, for det hadde vi hørt at de gjorde i Finlandskrigen.

Så skulle vi forflytte oss til Klommesten . Vi bar på noe sengetøy, kan jeg huske. Min eldste søster hadde ligget i pleuritt og slet seg sammen med far, mor, bror og oss tre andre søstre gjennom Seierstenskogen mot Søndre Belsjø . Snøen var ennå dyp og gikk over mine gummistøvler. Da vi nådde Søndre Belsjø, forbarmet eieren seg over oss. Han het Fritjov Arvesen. Han fraktet oss med lastebilen sin til BrandsnæsKlommesten . Mor og vi fire søstre overnattet der, men det er en hel fortelling i seg selv. Vi fem lå anføttes i en dobbeltseng, fordi slagbenken på kjøkkenet fikk sammenbrudd utpå kvelden, så vi måtte ty opp i én seng alle sammen, kaldt som det var. Det ble ikke mye søvn den natta heller, for det var altfor mange urolige ben.

Måtte melke kuene

Neste morgen dro mor og jeg til Seiersten for å melke de to kuene. Far og bror hadde overnattet hjemme for å passe hus og dyr, men de hadde jo aldri melket kuene før. Da vi var ferdige med det og sto på kjøkkenet, ble vi vár et par fremmede som kom inn i gangen. Opp fór døra, og inn kom to tyske offiserer med pistol i hånden. De virket nervøst vaktsomme, men hilste høflig. Vi forsto etterhvert at de ville ha vann. Vi hadde håndpumpe på kjøkkenet, men det vannet ville de ikke ha, så vi måtte følge dem til fjøset, der de drakk vann fra akkurat samme brønnen. Jeg kan ikke huske om vi ble hjemme helt til kvelden, men vi overnattet iallfall noen netter hos våre venner på Klommesten.

Les mer om

  1. Min 9 april