Installasjoner, videoer, popkunst, happenings og performance ... Samfunnet er blitt mer komplekst, og det er også samtidskunsten. Den krever ofte mye kunnskap hos betrakterne, kunnskap og viten de fleste ikke har.

Tidens ord:

Etter modernismen, kom postmodernismen, men også den er over. Så hvor står vi nå?

Svaret, og ordet vi nå bør kunne, er: «kontemporær».

I hvert fall ifølge landets høyt prisede kunstformidler og radiostemme, Gunnar Danbolt. Kunstprofessoren gir dagens samtidskunst denne merkelappen, men understreker samtidig: Det kontemporære er ikke en retning eller betegnelse på en epoke, fordi det er altfor tidlig å sette navn på en epoke vi er midt i. Samtidig er det en etikett som kan festes til de fenomener som observeres i dag.

Begrepet brukes av flere kritikere og historikere for å stadfeste at postmodernismen så definitivt er forbi og at noe nytt er i emning. I boken Frå modernisme til det kontemporære. Tendenser i norsk samtidskunst etter 1990 guider Danbolt oss gjennom noen hovedspor i dagens kunstverden.

*Ett spor er at kunsten i Norge i dag er mer global enn nasjonal – det ser man blant annet på at langt flere norske kunstnere nå er aktive på den internasjonale kunstscenen.

*Et annet spor er tematiseringen av kroppen i kunsten.

«Barometer for samfunnet»

Men mange oppfatter at samtidskunsten er vanskelig å lese og tolke.

— Hvordan gjøre den mer inkluderende? Eller bør den ikke bli lettere tilgjengelig?

Gunnar Danbolt svarer fra Nice, der han oppholder seg for tiden:

— Som jeg har forsøkt å vise i boken, er samtidskunsten ganske mangfoldig – deler av den kan virke vanskelig og innfløkt, som konseptkunsten, mens andre deler er relativt enkel, som den klassisk-inspirerte figurasjonen.

I Lotte Konow Lunds <i>Protective 1/4 </i>– stillbilder fra video – er temaet en kropp som blir slått.
Fra boken «Frå modernisme til det kontemporære»

— Kunsten er et godt barometer for det samfunn som omgir den. Konseptkunsten kan i noen tilfeller virke ugjennomtrengelig, men bare hvis vi ikke kjenner bakgrunnen og sammenhengen. Men det samme gjelder både for økonomisk teori, atomfysikk og mange andre av de fenomener vi tar for gitt. Få klager over dette. Når det gjelder kunsten derimot, krever man at den skal være lett tilgjengelig for alle. Det er den ikke, og det har den heller ikke vært i de siste 150 årene. - Hvordan vil du definere det kontemporære?

— Når jeg har benyttet begrepet kontemporær, er det fordi det internasjonalt sett er relativt godt innarbeidet om det som har skjedd etter ca. 1990. Dessuten er det enklere å operere med et samlende begrep om disse to tiårene. Det kanskje viktigste kjennetegnet er at man ikke lenger betrakter kunsten som et objekt, men snarere som en prosess, en kreativ handling eller en performativ ytring. Og det har som konsekvens at vi som betraktere må forholde oss på en annen måte til kunsten enn tidligere – mer aktiv og deltagende.

Kroppen

I vår åpne verden sprer tendenser seg fort, og ett fenomen er kroppens tilstedeværelse i kunsten. De siste tyve årene er kroppens ulike funksjoner blitt tematisert både direkte og indirekte. På 1990-tallet kom den internasjonale trenden kalt new sensibility for alvor inn i nordisk kunst. Begrepet er hentet fra den amerikanske forfatteren og feministen Susan Sontag (1933-2004).

Danbolt synes det er opplagt at det er mye fokus på det sanselige og kroppslige i kunsten:

— Det enkle svaret på dette, er at kroppen mildt sagt er meget sterkt fokusert i populærkulturen. Vi kan knapt åpne en avis eller et ukeblad uten å støte på artikler om slanking, trening, den vakre kroppen osv. Derfor er det vel knapt særlig merkelig at også kunsten er opptatt av kroppen.

Kropp og samtid

For å forstå hvorfor samtidskunst og kropp henger sammen, må man også se til dype endringer i sentrale samfunnsstrukturer. Mens nasjonale, religiøse og politiske oppfatninger tidligere kunne gi mange mennesker identitet, har mye av dette en mindre betydning i dag.

Og da blir kroppen det eneste en har igjen – en kropp som sjelden er god nok i seg selv, den trenger oppussing (make up-industrien), bearbeidelse (plastikk-kirurgien) eller tildekking (klesindustrien), skriver Danbolt.

Marit Victoria Wulff Andreassen kretser også ofte rundt kvinnekroppen, som i bildet <i>Tante Rød.</i>
Fra boken «Frå modernisme til det kontemporære»

« Tante rød»Mange kvinner hevder seg i samtidskunsten:

Kunstneren Lotte Konow Lund bruker foto og video til å tematisere kroppen. I Lost Real Time (1+2), stillbilde fra video, 2002, bruker hun seg selv. Temaet er en kropp som blir slått, og det gjør vondt å se på stillbildene.

Marit Victoria Wulff Andreassen kretser også ofte rundt kvinnekroppen, som for eksempel i bildet Tante Rød.

Vanessa Baird har i flere arbeider tegnet og malt den syke kroppen, blant annet i boken hvor hun tar farvel med sin kreftsyke far. Typisk for Vanessa Baird er nettopp å vise kroppslig smerte – både fysisk og mentalt. Hun har et feministisk utgangspunkt og viser ofte kvinnekropper i forfall.

Mari Slaatelids bilde <i>Protective 1/4</i> (2000) er en serie bestående av fire fotografier.
Fra boken «Frå modernisme til det kontemporære»

Kunsten, livet og spørsmåletTilbake til Mari Slaatelids bilde og spørsmålet i begynnelsen av denne artikkelen: Hva forteller bildet oss?

Protective 1/4 (2000) er en serie bestående av fire fotografier, der Slaattelid har fotografert sin egen datter i klassisk frontal portrettposisjon. Vi aner både trass og stolthet, men også melankoli, tomhet og sårbarhet.

Det unge pikeansiktet er smurt inn med en voksen kvinnes ansiktsmaske. Hva er budskapet? Er det noe budskap? Er det noen kobling mellom sminke og kunst? Skal sminken og kunsten forskjønne virkeligheten? Dekke over eller forfalske? Skal kremen fremheve overflaten eller beskytte huden? Å betrakte samtidskunst handler om å stille spørsmål, og forsøke å forstå forholdet mellom kunst og samfunn.

Fra selfies til kunst

(Cecilie Malm Brundtland - dette bildet bør ligge opp mot ingressen på undersaken, og trenger derfor ikke billedtekst)

Her har kunsthistoriker Cecilie Malm Brundtland tatt sitt livs første «selfie». Iscenesatt foran et maleri av Knut Rose.— Selfiene er for meg et uttrykk for det raske og morsomme, men også et bilde på det private og intime rommet som åpnes for all verden, sier Brundtland og utdyper:

— I dag er man svært individuelt orientert og opptatt av sitt eget jeg, men kunsten er også blitt demokratisert i den forstand at individer fra hele verden kan meddele seg gjennom foto og video – som Instagram og YouTube. Da er det kanskje ikke så overraskende at mange nettopp fokuserer på avbildninger og iscenesettelser av seg selv. Studiet av jeg´et er helt sentralt og naturlig med alle de teknologiske verktøyene som er så umiddelbart tilgjengelige, sier Brundtland og påpeker følgende: A v alle bilder som er tatt i verdenshistorien opp til i dag, er ti prosent tatt i løpet av de siste 45 dagene!

Samtidig understreker hun at avbildningen av seg selv har vært en del av en sterk og seriøs tendens gjennom hele kunsthistorien.

- De viktigste tendensene i dag?

— I perioden mellom 1990 og 2005 var kunstfotografiet trolig den mest dominerende trenden på den norske kunstscenen. Det er fremdeles viktig, men man ser nå snarere en tendens til at foto er integrert som en del av et større kunstnerisk prosjekt. Ofte arter dette seg som installasjoner satt sammen av- eller bearbeidet i kombinasjoner av mange ulike objekter som maleri, skulptur, fotografi og tekst.

- Mange synes samtidskunst er vanskelig å tolke. Hvordan gjøre den mer inkluderende?

— Det er i hvert fall ikke kunstnerens jobb å gjøre kunsten mer inkluderende. Dette er en oppgave for medier, journalister, skribenter og det kunstinteresserte publikum. Her trengs det gode og forståelige tekster, filmer, samtaler og foredrag, men også at publikum setter seg inn i det kunstneren er opptatt av.

Kilder :

Gunnar Danbolt: Frå modernisme til det kontemporære. Tendensar i norsk samtidskunst etter 1990. Samlaget.

Gunnar Danbolt: Norsk kunsthistorie. Bilde og skulptur frå vikingetida til i dag. Samlaget

Vanessa Baird: You can't keep a good rabbit down. Forlag No Comprendo Press

Les også: