Norge

Fyrstikkpikene startet Norges første streik

«Margit stirra på bestyreren med hat i blikket. Kristine gråt høyt.» Da luselønnen ble ytterligere kuttet, sa 368 fyrstikkarbeidersker nei.

Kopiavafp000869885-CNeOVcN5sh.jpg Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

  • Bjørn Hugo Pettersen Ntb

Det var rett og slett «uhørt» at pakkerskene ved to fyrstikkfabrikker i Kristiania la ned arbeidet i 1889. Men de gjorde det, og kvinnene fikk større sympati for sin kamp mot lønnskutt og elendige arbeidsforhold enn de kunne ha forutsett.

De hadde en arbeidsdag som varte i 12–14 timer. Ukelønnen var stort sett på mellom 4 og 6 kroner, alt etter hvor mange fyrstikkesker de klarte å pakke.

Luselønn og knallhard akkord

Det var nitid arbeid. For det kvinnene – og flere med dem – mente var en luselønn. Ved Nitedals Tændstikfabrik på Grønvold (Helsfyr) fikk pakkerskene på 1880-tallet 6 øre for en pakke med 144 esker, det vil si ett gross.

De som klarte å tjene 6 kroner på en uke, hadde med andre ord pakket 14.400 fyrstikkesker – med 50 fyrstikker i hver eske. Det blir 720.000 fyrstikker!

Alle fyrstikkene ble hurtig sjekket for å finne ut om de var lange nok, og om fyrstikkhodene hadde fått det rette «dyppet» – først svovel og deretter en dråpe med hvitt fosfor.

Disse fosforstikkene ble forøvrig produsert her til lands fra slutten av 1830-tallet til rundt år 1900. De ble forbudt i Norge i 1913.

Tidligere var liming av fyrstikkesker noe pakkerskene ofte gjorde hjemme, gjerne sammen med barna eller mindre søsken. På dette bildet, trolig fra tidlig på 1900-tallet, foregår eskelimingen på samlebånd.         <b>       </b> Severin Worm-Petersen / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Syke av giftstoffeneDet var flere årsaker til at pakkerskene la ned arbeidet onsdag 23. oktober 1889. De sanitære forholdene var dårlige, noe som ble tatt opp da kvinnene etter hvert fikk oppmerksomhet for sine krav.

En del arbeidere – kvinner og menn, gutter og jenter – ble syke av det helseskadelige fosforet. Verst var det i «dypperiet», der menn konstant jobbet i fosfordampen. Men også kvinnene fikk problemer med det giftige fosforet, som kunne gi magesmerter, slapphet og kvalme.

Dersom de fikk fosfor-nekrose, var det imidlertid langt verre. Det kunne resultere i at tenner måtte trekkes, og at deler av kjevebenet måtte skjæres bort. Generelt skrøpelig tannhelse var en del av forklaringen. En annen var at det ved fabrikkene ikke var noe så enkelt som såpe og vann. De ansatte kunne ikke vaske seg etter at de hadde arbeidet med fosforstikkene, og matpakken spiste de der de jobbet.

«Mange av de ansatte hadde dårlige tenner – fosforet kom via hendene og maten ned i hull i tennene og derfra til selve kjevebeinet, som gikk i oppløsning», skriver lektor Åse Camilla Skaarer på nettsiden kvinnerifagbevegelsen.no.

Mulkt for småting

Rigide regler var også en kilde til irritasjon for pakkerskene. På Grønvold startet jobben klokken 06. Om de ansatte kom litt for sent, ble det trekk i lønnen. I noen tilfeller fikk de ikke komme inn til arbeidsplassen før etter middag, som de ofte spiste hjemme, mellom klokken 12 og 13. Med tanke på den lave akkordlønnen, var det en tung bør at flere arbeidstimer forsvant på den måten.

Det vanket dessuten mulkt ved «dovenskap», for eksempel om noen av pakkerskene ikke klarte ukens minimumskvote fordi de ikke arbeidet raskt nok. Ellers kunne usømmelig oppførsel også ende med mulkt. En kvinne fikk bot for å ha bedt en kollega «kysse seg bak», skriver Skaarer.

Lønnskutt

afp000869880.jpg Sverre A. Børretzen / Aktuell / NTB scanpix

Det var altså ikke bare dårlig lønn som førte til at «fyrstikkpikene» streiket i nesten seks uker i 1889. Men den utløsende faktoren var at pakkerskene 23. oktober fikk beskjed om at lønnen måtte kuttes på grunn av dårlige tider og sterk konkurranse i fyrstikkmarkedet.Ved Grønvold, den største fyrstikkfabrikken, så ledelsen seg «nødsaget til å redusere prisen pr. pakket gross fra 6 øre til 5 ½ øre», som det heter i boken Vi på «Fyrstikken» . Dermed måtte kvinnene enten avfinne seg med enda lavere lønn – eller pakke rundt 1000 fyrstikkesker ekstra pr. uke. Pakkerskene ved fabrikken på Bryn ble samme dag informert om de samme nye lønnsvilkårene.

Første moderne streik

I boken Vi på «Fyrstikken» gir Elin Strøm og Yngve Reidar Vold liv til fyrstikkarbeiderne på Grønvold anno 1889. Dette er fra streikens første dag:

«Vi stirra på hverandre. Slå ned til 5 ½ øre! Ta fra oss et halvt øre på grosset! Vi som sleit hardt for ei sultelønn!»

«Margit stirra på bestyreren med hat i blikket. Kristine gråt høyt. Anna var rasende og knytta nevene. Plutselig ble hun rolig. Hun så utover salen og sa med langsom stemme: «Jenter! Finn vi oss i dette?» Først var det helt stille, så skreik vi: «Nei!»»

Kvinnene på Bryn hadde tenkt de samme tankene. Tilsammen 368 kvinnelige arbeidere – 266 fra Grønvold og 102 fra Bryn – bestemte seg for ikke å pakke mer. Norges første moderne streik var et faktum. Med «moderne» menes etter at den industrielle revolusjonen hadde kommet til Norge rundt 40 år tidligere.

Selv om det kanskje hadde vært murring blant de ansatte, og tilløp til streik, var ikke streikevåpenet noe norske arbeidere ønsket eller våget å ty til. Det fantes jo så mange andre som kunne overta jobbene deres.

Det hører med til historien at mennene på Grønvold og Bryn ikke gikk til streik, men fabrikkene ble likevel stengt mens kvinnenes streik pågikk.

Ingen sikkerhetsnett

På 1800-tallet ble det sett på som en «himmelens velsignelse» å ha en trygg arbeidsplass, ifølge Olav Wetting, forfatter av Norsk fyrstikkindustri før år 1900 .

Han understreker at arbeidsherren på mange måter var en farsfigur overfor sine ansatte, og at han «forsøkte å gjøre det så bra han kunne». Men med et rikelig tilbud av arbeidskraft, og ennå ingen utbredt fagbevegelse i industrien, ble arbeideren «lett å styre», slår Wetting fast.

«Å sette makt bak krav om høyere lønn, bedre arbeidsforhold eller bedre behandling lot seg knapt nok gjøre før ut i 1890-årene», skriver han.

At det var kvinner og jenter ved to fyrstikkfabrikker som gikk til kamp for bedre lønn og arbeidskår, var overraskende for mange. Men så hadde de da også blant de dårligste arbeidsbetingelser i Norge.

Pakkerskene hadde ingen organisasjon i ryggen, og langt mindre noen nødlønn fra en streikekasse. De gikk en usikker streiketid i møte.

Mulig inspirasjon fra London

Det er ikke utenkelig at de norske fyrstikkpakkerne fikk sine ideer etter å ha lest om «fyrstikkpikene» i Øst-London. I juli 1888 gikk de til streik, og fikk i løpet av 14 dager medhold i flere krav. Blant annet at maten skulle spises i et annet rom enn der de giftige fosforstikkene ble pakket.

Fyrstikkpikene i London kan ha inspirert de norske fyrstikkpakkerskene. Dette er fra «matchgirlsʼ strike» i Øst-London i juli 1888, året før de norske kvinnene gikk ut i streik.<b>  </b> Ukjent / Daily Mail

I 1889 begynte dessuten kvinnelige arbeidere i Øst-London å organisere seg, noe det også ble skrevet om i norske aviser og tidsskrifter. I tillegg ble Londons store havnearbeiderstreik mye omtalt. Den ble sentral for dannelsen av den britiske arbeiderbevegelsen, og anses som selve symbolet på fremveksten av de nye fagforeningene.Havnearbeiderstreiken, som vakte sympati i allmennheten, sørget ellers for at arbeiderklassens fattigslige og elendige kår fikk oppmerksomhet.

Og fyrstikkpikenes streik i 1888 var «den lille gnisten som antente en stor brann», skrev East London News i september 1888. Flere større streiker fulgte i mange industribyer rundt om i England.

En reddende mann

De britiske arbeiderne hadde god støtte fra blant andre kvinnesaksaktivisten Annie Besant, den politiske aktivisten Eleanor Marx (datteren til Karl Marx). Pakkerskene ved fyrstikkfabrikkene på Bryn og Grønvold hadde ingen å støtte seg til.

«Uten fagforening og streikeledelse sto hele streiken ganske snart i fare for å renne ut i sanden. Kvinnene hadde ingen erfaring med organisert fagforeningsarbeid, og selv var de altfor kuet og beskjedne til å stå fram og lede aksjonen videre ved egen hjelp», skriver Åse Camilla Skaarer.

Fyrstikkpakkerskene stilte seg opp til fotografering på Etterstad, ca. 20. november 1889. Carl Jeppesen (til venstre i flosshatt), redaktør i Social-Demokraten, ble en av damenes sterkeste støttespillere og gikk selv inn i streikekomiteen. Midt i bildet, i forreste rekke, står kvinnesaksforkjemperne Fernanda Nissen og Helle Devold. Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Carl Jeppesen, redaktør i den sosialistiske avisen Social-Demokraten, fikk imidlertid nyss om at pakkerskene streiket. Han tilbød hjelp, noe de raskt takket ja til. Det første de gjorde var å danne en streikekomité. I den satt tre kvinner fra Bryn, tre kvinner fra Grønvold, Carl Jeppesen selv – samt legen Oscar Nissen og kvinnesakskvinnen Helle Devold.Streikekomiteens krav var at arbeidstiden ikke skulle være mer enn 12 timer, og at lønnen ikke skulle reduseres. Videre krevde de at mulktsystemet måtte avskaffes, og at de sanitære forholdene måtte bedres.

Bjørnson i bresjen

Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) agiterte for fyrstikkpakkernes sak. På et av streikemøtene kalte han streik en velsignelse, da sett i forhold til ett av alternativene, nemlig revolusjon. Oslo Museum

Carl Jeppesen skjønte med det samme at kvinnene måtte ha en streikekasse. Lønnen på opp mot 6 kroner i uken – som tilsvarer ca. 400 kroner i dag – var ikke mye, men familien var avhengig av den.Gjennom sin avis oppfordret redaktøren folk til å gi penger til pakkerskene. Og 29. oktober 1889, på Jeppesens initiativ, dannet kvinnene arbeiderforeninger.

«Uten forening kunne de ikke få forbedret sin stilling, bare ved en forening fikk de makt og kraft til å utrette noe», som Jeppesen uttrykte det.

Norsk Kvindesagsforening støttet streiken og kvinnenes krav. Det samme gjorde mange nordmenn. Det ble anslått at 10.000 mennesker deltok i et demonstrasjonstog til støtte for pakkerskene. Toget gikk oppover Karl Johans gate 30. oktober.

En av de fremste sympatisørene var den store dikter, samfunnsdebattant og folketaler Bjørnstjerne Bjørnson. Han holdt tale i Arbeidersamfunnet 31. oktober, sammen med blant andre Oscar Nissen som var sterkt engasjert i spørsmål som hadde med helse— og sosialpolitikk å gjøre. Inngangsbilletter til dette møtet, samt konserter og kronerulling, sørget for at fyrstikkpakkerskene fikk noe å leve for i streikeperioden.

Annonse om streikemøte fra Social-Demokraten i slutten av oktober 1889. Wikimedia

«Forlanger kun 1 øre mere»Det største sjokket for folk som deltok på møtet i Arbeidersamfunnet, eller som leste om det i ettertid, var de tre kvinnene Oscar Nissen viste frem. De var angrepet av fosfornekrose, noe som hadde deformert kvinnenes kjever.

«Det virket forfærdelig. Man oplever sjelden et tristere syn. Det blev dødsstille i forsamlingen. En mængde kvinder kunde ikke holde taarene tilbage, men hulkede», sto det å lese i Social-Demokraten noen dager senere.

Folk ble forferdet, og mange ga støtte til fyrstikkarbeidernes sak. Bjørnstjerne Bjørnson advarte om at det hele ville være begynnelsen på et opprør som ville tilta i styrke dersom arbeidernes kår ikke ble forbedret. Likevel ville ikke ledelsen ved Grønvold og Bryn gå med på streikekravene.

Da streiken hadde vart i fire uker, gikk en stor prosesjon fra Jernbanetorget til Etterstad. De streikende kvinnene bar faner med beskjedne paroler. På én sto det: «Hjelp de streikende fyrstikpakkersker». En annen formulerte kravet: «Vi forlanger kun 1 øre mere pr. gros, og bedre sanitære forhold».

På Etterstad ble det holdt et nytt møte der omkring 20.000 mennesker stilte opp. Bjørnstjerne Bjørnson var der. Det samme var kvinnesakspionéren Fernanda Holst, som senere giftet seg med Oscar Nissen.

Og hva ble resultatet?

I starten av desember 1889, etter at streikekomiteen hadde forhandlet med ledelsen på Grønvold og Bryn, begynte kvinnene å pakke fyrstikker igjen. Lønnen klarte de ikke å gjøre noe med, de måtte nøye seg med 5 ½ øre pr. pakke med 144 esker.

Men mulktsystemet ble endret. Hvis kvinnene kom for sent på jobb, skulle de fra nå av betale 20 øre til sykekassen.

Dette bildet, tatt på 1890-tallet, viser arbeidere ved Nitedals Tændstikfabrik på Grønvold. Det er tatt utenfor produksjonslokalene i Fyrstikkalleen 13, i området som i dag går under navnet Helsfyr.               <b>                                                              </b> Olaf Væring/Oslo Museum

I tillegg ble det opprettet arbeiderforeninger ved begge bedriftene. Mennene hadde ikke streiket, men støttet opp om sine kvinnelige kolleger. Industrien besto tross alt av bedrifter der flere familiemedlemmer gjerne jobbet på samme sted. Neste gang skulle de stå sterkere, både menn og kvinner.I 1890 ble Fyrstikkpakkerskernes Fagforening stiftet. Flere kvinnelige fagforeninger kom til i denne tiden, blant dem Væveriarbeidernes forening, Kvindelige Sømarbeideres forening og Den kvindelige fabrikkarbeiderforening.

Artikkelen er hentet fra siste utgave av Aftenpostens månedlige historiemagasin. Du kan bestille abonnement på Aftenposten Historie til introduksjonspris ved å ringe 05041, eller sende SMS til 1905 med kodeord APH6 for 6 utgaver til kr 279 eller APH11 for 11 utgaver til kr 449.

Usle arbeidsforhold sjokkerte mestFyrstikkarbeidernes lønnskamp var ikke det som vekket samtiden. Det var de usle arbeids— og levekårene, samt de forferdelige sykdomstilfellene, som hadde ført til den store sympatien i folket – også fra borgerskapet, som kjente lite til forholdene for dem som jobbet på fabrikkene.

En av norgeshistoriens første og mest berømte streiker ga dessuten kvinnene i arbeiderklassen «en gryende bevissthet om eget menneskeverd», poengterer Åse Camilla Skaarer.

  • Les flere artikler fra Aftenposten Historie:
  1. Les også

    Nazistenes spesialstyrke - slik bløffet de fienden

  2. Les også

    Ubåter: Under den første testen druknet fem av syv. I neste forsøk druknet alle ...

  3. Les også

    Ibsen ga kona hjemmelagde pengesedler

  4. Les også

    Da QWERTY danket ut ABC

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Arbeidsliv
  2. Historie

Relevante artikler

  1. NORGE

    Unge Høyre vil gi nytt frikort på 500.000 kroner i startbonus

  2. NORGE

    Hun jobber i Norges minst kreftutsatte yrke

  3. NORGE

    Per Christian Alvsåker ble varig skadet på jobb. Han kan gå glipp av erstatningen fordi forsikringsselskapet gikk konkurs.

  4. NORGE

    Stasråden vil vente på EU-regler. -I mellomtiden er Norge et fristed for utenlandske turbusser.

  5. NORGE

    Sanner mener NAV bommer: – Det har vært kurs-bonanza.

  6. NORGE

    Høyre freder sexkjøpsloven ut regjeringsperioden