Jeg har lyst tilå fortelle historien om mine foreldres samliv for å forsvare skilsmisse, at det kan være mer fornuft i å gå ut av et disharmonisk ekteskap enn å leve sitt liv i forsakelse. Flere lesere, blant annet "skilsmisseskadet", har i denne spalten advart mot å navigere etter forelskelse, fordi den sjalter ut fornuften, men er fornuft alltid klokskap, er de sterke følelsene alltid farlige å navigere etter, er den forlatte alltid uskyldig og den som går ut av ekteskapet alltid skyldig? Min mor var i normal gifteferdig alder, min far noen år eldre, da de inngikk ekteskap. Barna kom på rekke og rad, Norge var i vekst. Alt så ut til å gå bra.Da jeg nærmet meg puberteten, skjønte jeg at noe var galt. Den følelsesmessige atmosfæren i hjemmet var ikke god, det var åpenbart for enhver som kom litt på innsiden. Jeg tror jeg må ha vært ca. 12-13 år da jeg begynte å tenke at de ville ha hatt det bedre hver for seg. Dette var imidlertid tanker som ikke kom til uttrykk. Det gjaldt å holde fasaden utad, så også for min mor, som var den jeg kommuniserte best med. Jeg har senere tenkt at denne uærligheten kostet oss begge mange krefter som vi burde ha brukt til å møte andre vanskeligheter med.Etter overgangsalderen begynte min mor å få depresjoner som gjorde at hun trakk seg stadig mer ut av det offentlige liv. Innad i familien fremsto hun fortsatt som "matriarken" — den sterke som hadde evnen til å samle familien omkring seg, men det var tydelig at det kostet henne stadig mer. Hun kastet seg litt panisk ut i "kunstige" prosjekter, men trakk seg snart ut av dem. Hun ble stadig vanskeligere å ha et avslappet forhold til, fremsto som resignert, bitter og tildels kverulantisk - samtidig som hun ikke ga slipp på sine beste personlighetstrekk.Min far ble stadig tausere og mer passiv, hadde alltid en flaske cognac på lur, og konsentrerte seg mest om de daglige måltidene og fjernsynsprogrammene.På et tidspunkt etter jeg var blitt voksen, sa jeg til min mor at hun burde flytte for seg selv. Hun svarte at hun en gang før de giftet seg hadde villet rive seg løs, men min far hadde reagert så kraftig at hun ble værende, av ren empati. Dette var ikke vanskelig å fatte; min mor var et menneske som ikke klarte å gå forbi noen som hadde det vondt, og som elsket å føle seg til nytte. Min far var en mann som ikke holdt tilbake ubehagsytringene og som villig forsynte seg, så lenge han ikke ble stoppet. Begge var anstendige mennesker med gode hensikter. Det er umulig å si at noen hadde "skyld" i at samlivet ikke fungerte og at de ikke fikk den alderdommen som fysisk helse og øvrige betingelser la grunnlag for. For min mor ble det nettopp fornuften som til sist syntes å bli hennes verste fiende. Hun ble til slutt så streng mot seg selv at hun ikke unnet seg noe av nytelser, uten tilsynelatende å føle dårlig samvittighet. Mitt spørsmål er: Vil ikke en avvikling av et fornuftsbasert forhold nettopp kunne fremstå som fornuftig i noen sammenhenger, når valget vi har gjort, er feil? Valg av livsledsager er faktisk enestående som relasjon til andre mennesker, i den forstand at det er det eneste familiære forholdet hvor vi faktisk har muligheten til å gjøre et reelt valg. Den vi velger å gå inn i solnedgangen med, vil for noen av oss være det mennesket hvis stemme, åndedrett, ganglag, varme og tenkesett vi elsker. For andre vil det være som for mine foreldre. Et brudd kunne skapt et lykkelig vendepunkt i deres liv - på sikt, for det skulle nok aldri vært dem.Blir du forlatt av ham eller henne som ikke makter å skape et lykkelig liv sammen med deg - gråt til du ikke har flere tårer igjen, rekonstruer livet ditt med alt du er glad i som kjerne, rydd vekk smålighet, foreldede plikttanker fra fattigkassetiden og våg å stå frem som et mer sjenerøst menneske! Slik vil det være håp også for en
Ekteskapsskadet. Det finnes et liv etterpå, etter utslåtthet, tomhetsfølelse, depresjon, passivitet og grubling Vi har et ambivalent forhold til følelsers pålitelighet, siden følelser både kan villede og veilede, men vi er kanskje for lite skeptiske til fornuften, for den er som du antyder, ikke alltid et uttrykk for klokskap. Å la seg styre av hodet alene kan gå riktig galt, derfor trenger vi også følelser og kropp å navigere etter, det vil jeg umiddelbart gi deg rett i. Følelser kan ofte gi oss en bedre advarsel enn fornuft, for fornuft kan være et drepende nytteorientert kor bestående av en forvirret blanding av vår egen og andres stemmer, ikke noe uttrykk for vårt eget virkelige ønske. Hvis alt i oss stritter imot å si ja til noe, uten at vi helt vet hvorfor, kan det eneste virkelig kloke være å løpe så fort bena kan bære oss i motsatt retning av det som virker rasjonelt. Mange har reddet liv og lemmer på den måten og unngått å havne i situasjoner som er vanskelige å komme ut av siden. Din mor var kanskje først og fremst hensynsstyrt og lot andres følelser veie tyngst, etter fornuftig overveielse av mulige negative konsekvenser ved å sette egne følelser foran? Mange har latt seg drive inn i en frihetsberøvende livssammenheng fordi de har latt seg overtale av det de tror er fornuftens stemme, og mange blir værende i vonde forhold fordi de er redde for å sende den andre ut i avgrunnen hvis de går. De tror på den andres forsikringer om at et brudd vil gjøre ende på ham eller henne, ødelegge livet for familien, barna og den som vil gå. Slik holder mange hverandre i vond tvang, og forholdet blir et fengsel for alle involverte. Jeg vet om mange barn/tenåringer som har ønsket noe annet for sine foreldre enn det døde og triste forholdet deres som har forpestet hjemmet i alle år og gjort livet vanskelig for alle der. Voksne barn har ikke vært spesielt glade senere i livet for å bære ansvaret for at foreldrene fortsatte sitt smertefulle samliv år ut og år inn. De hater for alltid begrunnelsen: Vi holdt sammen for barnas skyld.I sin bok "For better or for worse"presenterer psykolog og forsker E. Mavis Hetherington sine langtidsstudier over skilsmisser. Hun har fulgt en stor gruppe mennesker over tid som har gjennomlevd samlivsbrudd. Det er ganske fortrøstningsfull lesning, alle krisene og dramabeskrivelsene til tross, og hennes funn rimer godt med norske erfaringer. Det store flertallet (90 prosent) reorienterer seg i løpet av en to-årsperiode og får et bedre liv eller et liv de definerer som "godt nok". De fleste etablerer seg med en ny partner, mens noen blir så fornøyde med sin single-tilværelse at de ikke ønsker et nytt forhold. Det gjelder også mange som slett ikke ønsket noen skilsmisse. Karakteristisk for mindretallsgruppen som får det permanent verre, er ofte at de har hatt problemer lenge før skilsmissen. De er sårbare i utgangspunktet, er ikke i stand til å se seg selv som medvirkende til problemer og greier ikke å gi slipp på sin offer-rolle.Denne langtidsforskningen gir viktig informasjon til alle som er midt inne i en opprivende bruddfase med store forandringer. Det finnes et liv etterpå, etter utslåtthet, tomhetsfølelse, depresjon, passivitet og grubling, og for manges del - også den forlattes - et bedre og sannere liv. Det krever imidlertid en følelsesmessig evne og vilje til å legge noe fra seg, til å gi slipp og slutte å slåss og argumentere for en sak det er umulig å vinne. Det ligger en kilde til sinnsro i å akseptere det som ikke kan forandres og som vi ikke lenger har innflytelse over. Det er ved å oppgi et fortvilet forsøk på å kontrollere det ukontrollerbare at vi kan få selvkontrollen og livsgleden tilbake. En god sommer ønskes spaltens lesere.