I 1965 ble grensene for vår kontinentalsokkel fastsatt, og de første konsesjonene utlyst og tildelt. Norge har ikke vært det samme siden.

«Man kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst».

Slik konkluderte Norges geologiske undersøkelse (NGU) i et brev til Utenriksdepartementet 25. februar 1958. Den gang var det også høyst uklart hvilke rettigheter Norge hadde på kontinentalsokkelen.

NGUs voldsomme feilslutning kom til å prege norske politikere i mange år, helt til gigantfunnet på Ekofisk i 1969. Allikevel var det noen som var forutseende nok til å tenke at man burde være føre var, slik at eiendomsretten var sikret og grensene trukket dersom det «umulige» skjedde og olje ble funnet utenfor Norges kyst.

Men tidlig på 1960-tallet var det bare folk i enkelte av de store internasjonale oljeselskapene som på alvor tenkte tanken om at Norge kunne ha olje.

Det startet med en ferie

En av dem var sjefen for Phillips Petroleum Company, Paul Endacott. Hans Europa-ferie sommeren 1960 var første ledd i en lang rekke hendelser som skulle ende med at selskapet gjorde det første drivverdige norske funnet, nemlig giganten Ekofisk.

Endacotts ferie brakte ham til Groningen-området i Nederland, der det året før var gjort et stort gassfunn. Her fikk han se en rigg som boret på grunt vann. Han visste at det tidligere var gjort noen grunne oljefunn også utenfor det østlige England. Dermed slo det ham at hele Nordsjøområdet måtte være et stort sedimentbasseng, og at det kunne finnes olje og gass også i andre deler av Nordsjøen.

Vel tilbake i USA kunne han ikke slå fra seg tanken, som utløste hektisk aktivitet i selskapet. Da han fikk klarsignal fra styret sitt om å undersøke mulighetene for oljevirksomhet i Nordsjøen, var allerede flere andre internasjonale oljeselskaper opptatt av å undersøke det samme.

Ville ha enerett på Nordsjøen

Mange land har en kyst mot Nordsjøen, men Norge var foreløpig det eneste landet som på dette tidspunkt ikke var kontaktet av noe oljeselskap.

Phillips så en mulighet til å komme tidlig i posisjon og fikk et møte med FNs tidligere generalsekretær, Trygve Lie, i 1962. Budskapet, som også ble sendt i brevs form til norske myndigheter, var at selskapet «hadde grunn til å tro» at det kunne finnes olje og gass i den delen av Nordsjøen som kunne komme under norsk jurisdiksjon.

Oljeselskapets forslag var ubeskjedent: De ba om enerett til å lete etter olje og gass i hele den delen av Nordsjøen som kunne bli norsk kontinentalsokkel, mot å foreta seismiske undersøkelser verdt en million dollar i de samme områdene.

Samtidig var henvendelser fra andre interesserte oljeselskaper begynt å strømme inn, og norske myndigheter innså at de raskt burde få en avklaring om råderetten over havbunnen utenfor norskekysten.

I august 1965 kunngjorde ekspedisjonssjef Jens Evensen i UD (t.v.) og industriminister Karl Trasti at oljeboring i Nordsjøen kunne starte sommeren etter. Da konsesjonene var utlyst, satte Evensen en fersk medarbeider til å fordele blokkene. Det gjorde han kjapt, ved å legge noen lapper på sokkelkartet.
NTB Scanpix

Jens Evensens forutseenhetDet fantes en konvensjon om kontinentalsokkelen som var utarbeidet i Genève i 1958. Men konvensjonens grensedragning knyttet til dyp på 200 meter var trøblete for Norge, på grunn av Norskerenna som var betydelig dypere. Norge vedtok derfor en kongelig resolusjon i mai 1963, der havbunnen og undergrunnen utenfor Norges kyst ble erklært norsk, uten å nevne 200-metersgrensen. Et lovvedtak et par uker senere fastslo at den norske stat har enerett til undersjøiske naturforekomster, og at det kreves konsesjon for å undersøke og utnytte disse.

Arbeidet ble ledet av ekspedisjonssjef Jens Evensen, som hadde den forutseenhet de fleste andre nordmenn manglet. Vel to år tidligere ante han ikke – i likhet med nordmenn flest – hva oljeboring til havs dreide seg om. Nå ble han opphavsmannen til et lov— og regelverk som skulle legge premissene for all oljevirksomhet i mange år fremover.

Daværende statsminister Trygve Bratteli åpnet Ekofisk-feltet i 1971.
Dahl, Jan

Evensens innsats ga Norge et godt utgangspunkt for å starte forhandlinger med de andre nordsjølandene om den endelige delelinjen for hele nordsjøsokkelen. Først på listen sto Storbritannia. Phillips hadde startet seismiske undersøkelser i Nordsjøen, selv om de ikke hadde fått noen utvinningstillatelse, og deres geologer hadde spesielt festet seg ved et område som lå rundt det som antagelig ville bli delelinjen mellom norsk og engelsk sokkel.

Snappet Ekofisk foran danskene

Hadde flere hatt tro på at det fantes olje og gass på norsk kontinentalsokkel, kunne delelinjeforhandlingene blitt mer konfliktfylte. Men i 1965 fikk Norge en avtale både med Storbritannia og Danmark, basert på midtlinjeprinsippet. Dette ga Norge kontroll over 131 000 kvadratkilometer av Nordsjøbunnen – blant annet det som siden skulle bli Ekofisk-feltet.

Lenge trodde danskene på denne historien: Da utenriksminister Per Hækkerup ble full av whisky, ble Norge full av olje.

Ifølge en dansk historiker skal den danske utenriksminister Per Hækkerup ha skuslet bort Ekofisk på grunn av fyll under et forhandlingsmøte med Norge. Dette er senere tilbakevist, men i Danmark levde lenge myten om «Danmarkshistoriens dyreste rus». Det het seg at «da Hækkerup ble full av whisky, ble Norge full av olje».

Boreplattformen «Gulftide» ble den første produksjonsplattformen på Ekofisk.
Scanpix

Da Ekofisk ble funnet i 1969, var det verdens til da største oljefunn til havs.Det hadde nok ingen drømt om – heller ikke oljeselskapene – men uansett presset de på for å komme i gang med oljeboring så fort som mulig etter at grensene var fastlagt.

Og i april 1965 ble Norges første – og desidert største – konsesjonsrunde utlyst. Det dreide seg om 278 blokker som strakte seg over nesten hele sokkelen sør for 62. breddegrad.

La noen lapper på et kart

Innen fristen i juni samme år kom det inn søknader til 81 av blokkene, og i august ble det gitt utvinningstillatelse til i alt 78 av dem. Ni selskaper fikk konsesjoner.

Man skulle kanskje tro at det lå en nøye og omstendelig prosess bak konsesjonstildelingene. Nei da, historikerne Helge Ryggvik og Olav Erik Areklett har beskrevet hvordan en fersk jurist i UD, som bare hadde jobbet med oljesaker noen måneder, fordelte samtlige interessante blokker i løpet av noen dager. Han «la noen lapper utover et kart, og dermed var hele puslespillet lagt.»

Men selskapene var fornøyde, de hadde stort sett fått de blokkene de hadde søkt om.

Nå var det store spørsmålet: Ville de finne noe?

I ferd med å gi opp

Den første letebrønnen ble boret sommeren 1966.

Den var tørr.

I de nærmeste årene ble det mange tørre brønner. Phillips fant i 1968 gass og kondensat på Cod-feltet, men det var den gang lite interessant, og ble først satt i produksjon i 1977. Esso fant olje på Balder-feltet i 1967, men den gang var heller ikke det drivverdig og Balder ble liggende brakk helt til 1999.

Norske oljearbeiderpionérer på boreriggen «Ocean Viking» under boring på Ekofisk – det første oljefeltet på norsk sokkel. Fra venstre Gisli Gislarson, Steinar Tengs og Anders Sæbø.
Henry Munkejord/Norsk Oljemuseum

I 1969 var oljeselskapene i ferd med å oppgi norsk sokkel. Flere hadde trukket seg ut. Phillips-ledelsen ønsket det samme. Men selskapet hadde én brønn igjen på boreprogrammet det var pålagt å gjennomføre ifølge konsesjonskravene. Samtidig var kontrakten med boreriggen «Ocean Viking» ikke utløpt, og dagratene løp enten riggen boret eller ei. Dermed bestemte Phillips seg for å bore den siste brønnen i boreprogrammet.Slik ble Ekofisk funnet. Resten er Norges-historie.

Med Norges første olje i barskapet

En prøve fra den første olje på Ekofisk ble lagret i en sirupsflaske.
Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

En av dem som så det historiske i den første oljen fra Ekofisk, var Jon Svihus, som var der da Ekofisk ble funnet. Da oljespruten sto opp på boredekket, var gode råd dyre for å sikre seg en prøve.Svihus løp ned i byssa og rappet en sirupsflaske fra kokken, og fylte den med en annen type mørk, seig væske. Dette skulle vises til familie og venner!

Klenodiet ble tatt med hjem og satt i barskapet, der den ble stående og støve ned til Svihus døde, og sønnen Geir Ingvald donerte den til Oljemuseet i Stavanger.

Sverdrup — et sovende gigantfelt

Johan Sverdrup-feltet, som først nå fikk sin plan for utbygging og drift, kunne også ha vært funnet allerede for 50 år siden. Området som rommer det femte største feltet på norsk sokkel, ble delt ut i den aller første konsesjonsrunden.

Dette området har flere ganger skiftet rettighetshavere siden tildelingen i 1965, og det er boret flere letebrønner underveis. Men det var først i 2010 oljeselskapet Lundin oppdaget feltet. Statoil hadde rettigheter i et område som dekket en annen del av giganten, og fant dette året etter.

De to sammenhengende funnene fikk navnet Johan Sverdrup, og skal nå bygges ut med sikte på oppstart i 2019. Feltet har en forventet levetid på 50 år.

Les også: