Norge

Sterkt møte med en ukjent fortid

I løpet av seks hektiske vinteruker reddet fire ildsjeler mer enn 500 norske jøder i sikkerhet til Sverige. Selv de som ble reddet, har ikke ant hvem som sto bak.

Tårene lot seg ikke holde tilbake da Leon Bodd (t.h.) og Øyvind Syversen Aasheim møttes ved Carl Berners plass i Oslo, der gartneriet til Syversens far en gang lå.
  • <forf>hilde Lundgaard<

En bitende kald desemberkveld i 1942 blir 17 år gamle Leon Bodd kjørt gjennom det mørklagte Oslo. Han er blitt holdt skjult som fiktiv pasient på Lovisenberg sykehus. Den jødiske unggutten har på mirakuløst vis unnsluppet Statspolitiets klør to ganger i hjembyen Trondheim. Nå er arrestordren gitt på samtlige jøder også i Oslo. Igjen er han i livsfare.

Bilen stopper foran et opplyst drivhus et sted i byen. Han blir geleidet inn i det gylne lyset. Nærmere førti ansikter stirrer mot ham.

Stoppested: Carl Berner.

66 år senere er Bodd (84) for første gang tilbake der gartneriet lå. Han ante ikke at det første stoppestedet på flukten til Sverige lå et steinkast unna Carl Berners plass. Heller ikke at flukten for ham og 39 andre jøder var en del av den desidert største redningsaksjonen under krigen i Norge. Langt mindre ante han hva mannen som nå kommer mot ham, har med historien å gjøre.

–Der borte var inngangen til drivhuset, peker Øyvind Syversen Aasheim (67). –Her stanset veien. Du gikk nok herfra.

–Så det var virkelig din far som hjalp oss, spør Bodd. –Han var en helt. Han gjorde noe virkelig stort.

Begge de to eldre mennene strever med å holde tårene tilbake. Ingen av dem klarer det.

Mange flyktninger, både motstandsfolk og jøder, husker at de var innom et gartneri i Oslo. Hvem som hjalp dem og hvem som egentlig sto bak, har derimot vært skjult for de fleste. Sikkerheten krevde at færrest mulig skulle vite.

Men nå jobber historiker Mats Tangestuen ved Det jødiske museum med en bok om den utrolige masseaksjonen gjennomført av en liten gruppe modige menn og en kvinne høsten 1942. Ledetrådene han satt med kom stort sett fra historiker Ragnar Ulsteins arbeider fra 60— og 70-tallet. Nå håper han flere vil melde seg og at nye biter vil falle på plass.

Situasjonen var spesiell denne høsten. Tyskerne hadde rullet opp flere motstandsgrupper og avslørt viktige fluktruter til Sverige. Mange lå i dekning. Men transportkapasiteten var forlengst sprengt.

Desperat behov.

Så kom arrestordren på mannlige jøder 26. oktober. En måned senere også på kvinner og barn. Behovet for å få folk ut var desperat.

En sen natt banket fire jødiske brødre på hos gartner Rolf Syversen, Øyvinds far. De trengte hjelp med å flykte til Sverige. Via en bekjent kom han i kontakt med den suspenderte politimannen Alf Pettersen, som kjørte lastebil, var kjent i Østfold og hadde hjulpet flyktninger før.

Pettersen loset brødrene, og siden familien deres, over grensen. Men da sjefen hans, Reidar Larsen, ba ham bli med på en større operasjon, vegret han seg. Kona, Gerd, var høygravid. Han skjønte hvor farlig det ville bli.

Uten kjentmannen og sjåføren Pettersen ville hele aksjonen falle. Larsen appellerte direkte til den gravide kvinnens morshjerte. Han fortalte om de jødiske kvinnene og barna som risikerte livet hvis de ikke kom seg ut. Gerd Pettersen ville ikke leve med å være den som sto i veien. Til slutt ba hun mannen si ja. Og ble selv en sentral del av gruppen

Rojal transport.

Kun de fire kjernemedlemmene av den superhemmelige cellen skulle ha full oversikt: Øyvind Syversens far, Rolf, lot gartneriet sitt være oppsamlingsplass. Alf Pettersen var kjentmann og lastebilsjåfør, mens Reidar Larsen, som inspektør i Transportdirektoratet, sørget for biler, sjåfører og falske kjøretillatelser. Gerd Pettersen fylte ut tillatelsene og utstyrte dem med falske stempler hjemme i leiligheten i Trondheimsveien. Papirene sto i gruppens dekknavn: Carl Fredriksens transport. En fordekt hilsen til kong Haakon i form av hans danske fornavn.

Flyktningene ble holdt skjult i private hjem, på sykehus og noen – som Leon Bodds far – til og med på en politistasjon. Hver helg møttes de fire hjemme hos Pettersen og laget lister over hvem som skulle transporteres ut de neste dagene. En rekke hjelpere bidro med å frakte flyktningene til gartneriet. Ingen vet i dag sikkert hvem og hvor mange.

I det skarpe lyset i drivhuset fikk Leon øye på sin far i mengden. Han hadde ikke sett ham etter at familien ble adskilt i Trondheim. Nå trengte de seg sammen med 18 andre på et lasteplan. En presenning ble trukket tett til, og de ristet av gårde i sprengkulden. Gamle. Voksne. Små barn. Barna hadde fått sovemedisin. De voksne satt tause. Uten annen bagasje enn håpet.

Avansert system.

Carl Fredriksens transport startet i slutten av november. I seks uker kjørte to lastebiler fem kvelder i uken, med unntak av første juledag og julaften. Ifølge Mats Tangestuens beregninger fraktet de drøyt 1000 mennesker, hvorav minst 500 jøder, i sikkerhet. Det vil si rundt halvparten av alle jøder som kom seg ut av Norge.

Virksomheten var så omfattende og dristig at den i ettertid ble stemplet som både hasardiøs og amatørmessig av folk i Milorg. Tangestuen forstår beskyldningen. Men peker på at de valgte den eneste mulige løsningen i en desperat situasjon. Så utrolig mange måtte reddes. Raskt.

Da bilene nærmet seg Kjeller flyplass, ble brått vintermørket flerret av et skarpt lys. Gjennom presenningen kom tyske rop fra kloss hold. Ingen på innsiden rørte en muskel.

En sekk med tredrivstoffet knott hadde tatt fyr på taket av bilen, rett utenfor den militære flyplassen. Tyskerne kom til for å slukke. Men ved hjelp av Alf Pettersens nazihilsen og forklaring om at de var på vei til en arbeidsleir med materialer, ble de vinket av gårde med sin livredde last.

–Enda rarere var det at vi kunne krysse Glomma uten å bli stanset av vakter, forteller Leon Bodd, tilbake på gartneritomten. –Det har jeg tenkt mye på i ettertid.

Men Øyvind Syversen kan forklare ham at ekteparet Pettersen hadde mange bekjente langs ruten til Østfold. Gjennom et sinnrikt varslingssystem med alt fra pinner som ble snudd langs veien og avledning av vaktpatruljer, til anonyme telefonoppringninger, visste sjåførene når kysten var klar. Samtidig reddet de seg gjennom kontrollpostene med Gerd Pettersens kjøretillatelser. Ikke en eneste gang oppdaget tyskerne hva slags varetransport det faktisk var snakk om.

Alf Pettersen satt i første bil på samtlige turer. De andre sjåførene stilte så mange kvelder som nervene tillot. Mer enn én gang måtte Pettersen true med våpen for å få en makker på sammenbruddets rand til å fullføre oppdraget.

Da Bodds følge nærmet seg grensen, stanset plutselig den ene bilen. Kulden hadde bitt seg fast i motoren og frosset vannet. Bonden på nærmeste gård fikk en pistol rettet mot seg og klar beskjed om hva som ville skje hvis noen tystet. Han tidde åpenbart. Det var ikke den kvelden de ble angitt.

Måtte flykte.

På Pettersens fluktrute var det mulig å kjøre bil nesten helt til grensen. Men de siste 500 meterne måtte forseres til fots, på en hardtrampet sti i snøen. Før flokken gikk inn i mørket, fikk 17-åringen Leon ansvaret for at alle kom seg over. Han bar et lite barn, vendte tilbake og leide eldre kvinner i sikkerhet. Da den siste, gjennomfrosne flyktningen ble tatt hånd om av svenske grensevakter, grydde allerede desemberdagen. Pettersen og hans makker var allerede på vei tilbake mot Oslo. Og en ny menneskelast neste kveld.

Til midten av januar gikk det knirkefritt for Carl Fredriksens transport, men så ble den infiltrert av angivere. Etter en aller siste tur, kjørte ekteparet Pettersen og Reidar Larsen med kone selv den velkjente ruten, i privatbil. Denne gangen braste de på den hardtrampede stien helt over på svensk side. Grensevaktene måpte. De ble ikke mindre himmelfalne da hjulakselen på bilen knelte umiddelbart etter å ha nådd svensk jord.

Gartner Syversen valgte derimot å bli i Oslo med sin gravide kone, Klara Mathilde. Øyvind ble født 3. mars 1943. Fire måneder fikk han sammen med en far som fortsatte sitt illegale arbeid. I juni ble gartner Syversen stoppet på Stortorvet med illegale papirer og arrestert. I november 1944 ble han skutt i Trandumskogen.

Historisk møte.

De to mennene har delt sine historier i den formiddagsstille gaten der Syversens gartneri en gang lå. Begge bærer preg av å ha funnet viktige, nye biter til puslespillet om sine liv.

–Jeg visste at faren min hjalp flyktninger under krigen og at han ble skutt. Mer ville ikke mor fortelle, sier Øyvind. Først i fjor høst kom han ved en tilfeldighet i kontakt med historikeren som var i gang med å nøste opp de tynne trådene rundt faren.

Leon Bodd har omsider fått vite hvem det var som hjalp ham og faren fra en sikker død. Nå står han foran mannen som måtte ofre sin egen far.

–Det har vært utrolig flott å få treffe deg. Jeg kan ikke uttrykke hva jeg faktisk føler, sier han, og berører den andres skulder lett.

–For meg har det vært så godt å få vite. Nå forteller jeg dette til mine egne barn. Jeg klarer ikke å snakke om det uten å gråte. Men jeg synes det pappaen min gjorde var veldig flott.

Rolf Syversen i gartneriet. Herfra ble Leon Bodd og 500 andre jøder reddet til Sverige høsten 1942.
Gerd og Alf Pettersen med sønnen Jon Elling i Sverige under krigen. Gerd var høygravid da hun sa ja til å hjelpe.
Lille Øyvind Syversen Aasheim og moren Klara Mathilde julaften 1944, bare tre uker etter at far og ektemann Rolf var skutt i Trandumskogen.