Jeg må bare si at jeg leste både innsendte leserbrev og dine refleksjoner rundt denne "lurt-diskusjonen" med lettelse. Jeg opplevde hverken deg eller innsenderne som spesielt klagende eller i angrep mot de gamle kvinnene som sloss for rettigheter. Ingen har ment at "lureri" har vært noe disse damene fra 68-generasjonen, ondskapsfullt, strategisk og med hevnbegjær mot sine etterkommende døtre, har drevet bevisst med. Min reaksjon da jeg leste disse innleggene var: Nå er det lov å si det! Det er lov å si at dette samfunnet ikke er spesielt tilpasset dobbeltarbeidende barneforeldre. Noe må lide: Jobben, gubben, huset, bikkja, bestevenninna eller ungen. De fleste av oss greier jo dette ganske bra! Og vi greier det selv om vi har valgt å kjøre jobbkarrière og barn litt senere i livet enn gjennomsnittet. Erfaringen som barnløs 37-åring er god å ha med seg når man leser disse etterhvert mer rabiate innleggene (eksempelvis Dagbladet 16.2. om Tidsblemma. Hæ?), og andre innlegg hvor det å problematisere et hektisk liv blir nesten sidestilt med å ønske kvinner tilbake til kjøkkenbenken. Jeg synes disse diskusjonene avsporer. Ære være de gamle kjerringene som bidro til at jeg kan holde på med unger og mann og karrière. At jeg får lov til å tjene penger!Mitt liv var ikke akkurat preget av stillstand før jeg fikk en sønn for tre år siden. Unna vei — her kommer jeg, nå som før. Forskjellen er at livet før poden kom var preget av frie valg og masse arbeid, som i verste fall gikk ut over meg selv og kjæresten. Jeg opplevde også mye større valgmulighet i det å gå inn og ut av roller. Selv om jeg har en travel lederjobb, "bare" ett barn og fortsatt bor sammen med mannen, så er det primært MAMMA jeg er. Det er ingen rolle jeg kan velge å valse fritt ut og inn av. Snørr, tårer, triste avskjeder i barnehagen henger ved. Jeg digger lederjobben, jeg brenner for den, engasjerer meg i fagfeltet og er stolt av arbeidsplassen. Men ikke noe av dette kan sidestilles med kjærligheten til barnet mitt.Dette altomfattende "peset" - jeg kan tillate meg både å elske det, hate det, savne husmorliv, fyke på seminarer, tenke at jeg er en dårlig mor som reiser fra febergutten, samtidig nyte de klamme gjensynskosene og den febervåte ungen midt i dobbeltsengen to timer etter svett sex i samme seng. Frustrert? Ja, så klart. Lurt? Ja, noe så inni hampen! Har jeg et godt liv? Ville aldri byttet det. Jeg er lykkelig! Jeg er stolt og dødssliten! Sånn er det. I en tid som denne er det heldigvis lov å ha paradokser i livet. Jeg tillater meg i alle fall det! Det er ufattelig mange doxa-felter i denne kvinner-frigjøring-lykke-fortvilelse-debatten. Vi får trange kategorier å holde oss innenfor, vi snupper, berter, bitches og kjerringer, som alltid!!
Sliten, litt lurt, men lykkelig mamma
---Takk til deg som så raust og personlig vender vårt blikk mot noe av det viktigste i denne debatten som vi snart skal legge bak oss for en stund. Hele livet går vi inn og ut av roller - som partnere, ansatte, ledere, lærere, pasienter, hjelpere, lyttere, velgere osv. Så blir mange foreldre, og så føyer de foreldrerollen til det allerede eksisterende knippet av roller de bekler. Foreldrerollen omtales slik av mange, som her overhørt i farten på tampen av en arbeidstagers slitsomme arbeidsdag: "Og på toppen av det hele må jeg være mor når jeg kommer hjem!" Utsagnet må ikke tolkes som et uttrykk for at denne kvinnen ikke elsker sine barn, eller at hun ikke lenger ønsker å være mor. Hennes hjertesukk er ganske vanlig, godt hjulpet frem av nedtoningen av foreldreskapet som spesielt og betydningsfullt i et samfunn hvor den kollektive bevisstheten kretser rundt arbeidsliv, økonomi og lønnsomhet. Professor Irene Engelstads kunnskapsmettede kronikk i Aftenposten 6.2. "Er foreldrerollen tabu i litteraturen?" sier noe avgjørende om bruken av begrepet "rolle" når det gjelder foreldre-barn-forholdet: Hun skriver: "Forestillingen om ulike identiteter og roller gjør at mange (roman) foreldre ikke tenker på seg selv ganske enkelt som mor eller som far. Å være mor eller far er ikke en identitet som kleber ved dem, men de ser det å være foreldre som en rolle de spiller, og som de kan gå ut og inn av". Jeg tror hun ved å påpeke dette har satt fingeren på et av tidens viktigste og ømmeste punkter - nemlig at foreldrerollen ikke er en rolle, men en identitet, noe vi ER til evig tid, både romanforeldrene - og foreldrene utenfor boken. Vi kan være gode og dårlige foreldre, vi kan stikke av, svikte og forsøke å glemme at vi er foreldre, men i barnets øyne vil mor alltid være mor og far alltid være far. "Rollen" som forelder er ikke sidestilt med alle de andre rollene vi spiller. Og barnet er jo heller ikke i en rolle - barnet er sine foreldres barn uansett hva foreldrene gjør og hvor de er. Foreldre-barn-relasjonen ligner ikke på noe annet, den overskrider alle andre relasjoner. En av grunnene til at noen velger å leve barnløst er jo nettopp at de har forstått dette, at barn forandrer den voksnes liv og identitet for alltid. I tillegg skaper barn uforutsigbarhet og en livssituasjon vi får mindre kontroll over. Barn kan ikke tygge brødskiva fortere enn de greier, å trekke på seg parkdressen tar den tiden det tar. Deres måte å være i verden på butter mot alt i vår effektivitetskultur, men det er slik barn er. De gjør motstand mot et liv på hastighetens premisser.Foreldre og barn lengter etter å være mer sammen uten å oppleve at resten av verden kommer imellom og forstyrrer, etter å ha en kontakt preget av off line, etter relasjonens forrang. Derfor velger noen å være hjemme med barn, kort, lenge eller på deltid. De godtar å tjene mindre, eie mindre, få færre pensjonspoeng og mindre status, og å engasjere seg i færre områder i livet. Min e-post buler av historier om frivillig forsakelse til fordel for et liv med barn i fokus. Det er foreldre som har tatt konsekvensen av at det ikke er mulig å gjøre alt på en gang. Barn gjør en forskjell. La oss forsøke å ha samtaler om dette som ikke strammer tauet rundt halsen på mødre og fedre som har åndenød og dårlig nok samvittighet fra før. Ha samtaler som gir flere mot og lyst til å lete etter løsninger som tar konsekvensen av at foreldreskap ikke er en rolle, men et avtrykk i hjertet, spor i hjernen, i huden, i håndflatene, en erkjennelse av barnets nærvær integrert i vår egen kropp og sjel.