Norge

Lykkelig uten sjal

Da den anerkjente islamforskeren Anne Sofie Roald tok av sjalet for første gang på 22 år, fikk hun lyst til å gå på fotballkamp igjen.

  • <forf>inger Anne Olsen<

50 år gammel gikk den sterkt troende muslimen Anne Sofie Roald naken ut i byen. Sånn var det hun følte det, den aller første gangen hun forlot hjemmet uten hijab. Det var i fjor sommer, i ferien. Det var 22 år siden forrige gang hvem som helst kunne glane på Roalds hår og hals.— Med én gang var det veldig vanskelig. Men så var det bare sånn - oi! Ingen kikker på meg lenger! Folk var helt likegyldige. Det var så skjønt.- Men vanskelig, sier du?- Ja, veldig, den første dagen. Å føle seg så naken. Men fra dag to var det bare skjønt. Likevel - flere måneder senere kunne jeg plutselig få panikk når jeg var ute uten sjal: "Å, det er noe jeg har glemt!". Men det er deilig å ikke ha det på seg, jeg må si det. Nå er jeg bare en i massen. Jeg angrer ikke.I 1982 var hun medlem av Kvinnefronten. Hun studerte, og jobbet som trikkefører i Oslo Sporveier. Så falt hun for islam, for det vakre budskapet at en muslim aldri skal gå mett til sengs hvis naboen er sulten.Det tok bare noen måneder før 27-åringen fra Ålesund festet sjalet tett rundt ansiktet og dekket kroppen med vide, lange klær. I 1982 var det ikke stort andre enn henne selv og en håndfull kvinner fra Marokko som gikk sånn kledd i Norge.Ingen tvang henne til å dekke seg. Hun hadde ingen ektemann som ønsket en tildekket hustru. Først tre år senere ble et ekteskap arrangert. Det skulle vare nesten 20 år, og gi henne tre barn.Men Anne Sofie Roald var ikke bare blitt muslim. Hun hadde blitt arabisk. Og hun hadde sluttet å stille spørsmål.Slik forklarer hun det i dag.

Lette etter Sannheten.

— Jeg lærte meg arabisk veldig fort, fordi koranen jo er på arabisk. Det var med på å føre meg inn i en kulturell form av islam. Mye av min norske bakgrunn forsvant, også måten å tenke på. Jeg kommer fra Norge, der vi kan sette spørsmålstegn ved alt, uten at det behøver bety at vi er MOT det. I den troende, muslimske arabiske kulturen er man redd for å sette spørsmålstegn, sier hun.I 1994 leverte hun sin doktoravhandling i religionshistorie. Temaet var Det muslimske brorskapet, og arbeidet fikk henne til å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. - Det var mens jeg skrev om dem jeg plutselig tenkte at jeg kan ikke støtte en islamsk stat - i hvert fall ikke slik det ser ut i verden i dag. Det var det første skrittet, sier hun.Senere fikk hun forskningspenger til å skrive om muslimske kvinner ut fra et trosperspektiv. Hun leste hadith (overleveringene om profeten Muhammed), hun leste loven og utviklingen av loven. Men hun fant ingenting som gjorde at man kunne si "slik er det". Hun fant aldri En Sannhet. - I den muslimske loven finnes det forskjellige meninger om alt mulig. Det er vi mennesker som skaper vår egen virkelighet. Vi har en fast kjerne, men det som er rundt, er menneskeskapt. Jeg begynte å få en annen type tro på islam. Mindre bokstavtro. Jeg har fremdeles en veldig sterk gudstro, men disse reglene. . . - Jeg begynte å se at ikke alt som passet for tusen år siden, var like passende i dag. Jeg kan ikke forstå at kvinnen skal ha mindre verdi når Gud har skapt både mann og kvinne. Det gjelder både sosialt, og i forhold til Gud. Jeg begynte å lese tekstene ut fra et rettferdighetsperspektiv. Som troende menneske kan man rett og slett ikke godta en del av de gamle ideene og tolkningene. Der kommer også det med sjalet inn.Roald ser ut mot det skarpe lyset over Øresund. Hele sitt forskerliv har hun bodd i Sverige. Først i Lund, de siste årene i Malmö. I Sverige er hun en offentlig person. Kjent fra avisene, kjent fra radio, kjent fra TV. Når offentligheten har villet høre hva en muslimsk kvinne med sjal måtte mene, er det Roald som må svare.Så gikk det opp for henne at det ikke var forskeren Roald man ville høre, men en kvinne med sjal.

Ikke hørt med sjal.

— Du vet, muslimer blir nedvurdert av storsamfunnet. Det var kanskje til å holde ut så lenge jeg holdt meg innenfor gruppen, eller satt på universitetet og skrev. Men den dagen jeg måtte forholde meg til resten av samfunnet, begynte jeg å merke at mine meninger ikke betydde like mye som andres. Jeg er religionshistoriker og islamolog. Men ofte fikk jeg snakke fordi jeg var muslim, ikke fordi jeg var forsker. Jeg opplevde flere ganger at andre islamologer kunne gjenta det jeg nettopp hadde sagt. De ble lyttet til, jeg ble det ikke. - Min identitet er å være muslim. Men ikke BARE det. Jeg er kvinne, forelder, og har en sterk identitet som forsker og lektor. Men denne siste identiteten ble ikke bekreftet. Jeg forsket, skrev bøker - men det var som å stikke tunga ut av vinduet.- Du ble ikke hørt, fordi du satt med dette sjalet på hodet?- Ja. Noen ganger ble jeg bedt fordi jeg hadde sjal. Men jeg ville bli spurt fordi jeg gjorde en god jobb, fordi jeg hadde kunnskap. Jeg begynte å tenke på det i 2002: Kanskje sjalet ikke var så viktig som jeg hadde trodd før? Kanskje det ikke var så stor synd å ta det av? Kanskje andre ting i islam var viktigere, sier hun.

Glant på, men usynlig.

— Noen kvinner sier det er trygghet i sjalet?- Jeg har ikke behov for å bli beskyttet på den måten. Kanskje innvandrerjenter føler det slik. Da jeg hadde sjal, var det veldig stengt. Jeg var usynlig.- Er det ikke det sjalet er ment å gjøre?- Jo. Men i Europa i dag har sjalet også en motsatt effekt. Det gjør at du blir glant på. Her, nå, er sjalet plutselig blitt en identitet. Jeg vet ikke om jeg er interessert i å slenge min identitet i ansiktet på folk. Sjalet setter også en mental sperre i ditt indre, fordi du vet - eller tror du vet - at folk ser på deg på en spesiell måte. Du drar med deg ideene om at du ansees som å være mindre verd inn i ditt forhold til enkeltmennesket.- Har du kastet sjalet fordi vi andre ikke fikser at du bærer det, eller fordi det ikke hører hjemme her?- Det har ingen funksjon her. I den muslimske verden er det sånn at har du ikke sjal, får du mindre respekt. Her er det ikke slik.

Ble "en av oss".

Da Roald i sommer gikk ut i verden med blottet hode, sluttet hun langt på vei å være "en av dem", og ble "en av oss" igjen. Hun fikk en helt annen respons, både blant kolleger på jobben, når hun underviser studenter, ute på gaten - til og med når hun står i kø i butikken.- Det kan være at jeg selv satte meg utenfor, med sjalet. Kanskje det var sånn det virket. Kanskje du får så dårlig syn på deg selv, og føler deg så utenfor, at du selv drar deg unna, når du har sjal? Jeg har aldri følt meg diskriminert på jobben. Men nå følte jeg meg mer vel. Jeg føler meg som et vanlig menneske.Noe annet rart har skjedd med Anne Sofie Roald det siste halvåret. For første gang på over 20 år har hun fått lyst til å gå på fotballkamp. Hun veiver med begge armene da hun forteller at hun skal til Ålesund til våren, fordi de to favorittlagene hennes - Aalesund og Vålerenga - skal møtes. Det kan hun ikke gå glipp av.Andre gleder har også kommet sigende: Ishockey! (svensk, ikke norsk). Kino! (en gang i blant).- Disse gledene lå nede lenge, fordi jeg trodde det ikke var en del av islam. Jeg la begrensninger på meg selv. Men selv om du er muslim, behøver du ikke bli araber eller pakistaner. Du har din egen kultur, og så har du ditt gudsforhold.I Sverige har hun ennå ikke gått offentlig ut med at hun har kastet sjalet. Det siste halvåret har hun hverken vært å se på TV eller i aviser.

Føler seg forrådt.

— Jeg vet at mange konvertitter her i Sverige føler seg forrådt av meg fordi jeg tok av meg sjalet. Fordi jeg har vært en offentlig person før. Norske konvertitter har ikke reagert sånn. Muslimer generelt tar det helt greit. De kvinnene som selv bruker sjal, er litt mer negative enn mennene. Mennene sier stort sett: Det er ditt valg.I sin egen familie møtte hun både lettelse og skepsis:- Datteren min er 15 år. Hun har aldri brukt sjal. Jeg tror hun synes det er ganske deilig at jeg har tatt det av. Guttene mine er 17 og 19. De første dagene jeg gikk uten, syntes de det var vanskelig. Nå er de vant med det. Det samme gjelder eksmannen min. Han er ikke enig med meg, men han aksepterer det. Roald mener islam må tolkes på nytt, i en ny tid og en ny del av verden. Men selv vil hun ikke være stemmen som hjelper muslimer på veien til et skandinavisk islam, selv om det knapt er noen andre her som kjenner skriften så godt som henne. Hun vil ikke bli kalt nytolker, og hun vil ikke være leder.- Jeg har valgt en akademisk karrie're, og har ingen intensjoner om at jeg selv skal komme med Sannheten.- Men du kunne blitt en leder og nytolker, om du ville?- Formelt sett skal man kunne koranen utenat, og kunne alle hadithene, for å kunne tolke islam. Men i praksis er det slik at enhver som har et publikum, kan tolke. Du trenger bare noen som lytter.- Du har både skrevet og sagt at du vil tilbake til islams kilder og åpne dem for en ny tid. Får du aldri lyst til å reise deg opp og blir en sterkere stemme?- Nei, jeg er ikke typen. Egentlig har jeg bare lyst til å sitte her i en krok og jobbe. Skal du være leder, må du overtale folk til å gjøre som du selv synes. Jeg synes de skal gjøre som de vil. Jeg ville ha veldig vanskelig for å være talsmann for islam. Først og fremst fordi jeg ikke kan holde opp noen endelig sannhet. Det kan jeg ikke engang for meg selv. Islam er alle sannheter. Ingenting er feil eller riktig.- Der må jo være en kjerne?- Kjernen i islam er for meg et gudsforhold. En person som ikke ber, er like mye muslim som en som ber fem ganger om dagen, og faster. Så lenge man selv definerer seg som muslim, er man det.

Homofili.

— Både kristne og muslimer lar seg provosere av kjønnsroller, men enda mer av seksuell legning. Mange muslimske ledere vil ikke engang kommentere homofili. De sier det ikke forekommer blant muslimer?- Men det gjør det jo.- Hvor skal de gjøre av seg?- MÅ jeg si noe om det?- Hvem skal ellers gjøre det?- Skal man følge den tradisjonelle loven, er det forbudt. Men personlig mener jeg at det valget mennesket gjør, skal andre ikke legge seg i. Som medmenneske kunne jeg aldri gå ut og fordømme homofili. Gud har skapt dem sånn, eller de har opplevelser som gjør at de søker partner av samme kjønn. Det er en sak mellom dem og Gud.- Legger redselen for trusler bånd på deg?- Det hender, for det finnes folk som er veldig fanatiske. Men jeg tror ikke de finnes i Skandinavia. - Hvorfor er det større risiko for å motta trusler om man fornærmer fanatiske muslimer enn om man utfordrer andre religiøse grupper?- Jeg tror det har å gjøre med at vi er en minoritet. Globalt sett er muslimer en pariagruppe. Kristne har hegemoniet i verden. Man kan finne den samme fanatiske galskapen hos jøder og hinduer. Jeg vil heller kritisere den måten verden ser ut på, at man lager syndebukker av ulike grupper, og ikke erkjenner alles rett til å ha en verdi.

Undertrykte kvinner.

Om noen måneder kommer Roald med sin neste bok på norsk. Den heter ganske enkelt: "Er muslimske kvinner undertykte?". Mange nordmenn mener de allerede vet svaret. Roald sier både ja og nei:- Mange er undertrykte. Men de behøver ikke nødvendigvis å være det. Det har like mye med sosiale og kulturelle årsaker å gjøre, som med religiøse.- Ligger det i islam å undertrykke kvinner?- Det finnes mange tekster som er problematiske. Men det kommer an på hvordan man tolker dem.- Men slik det praktiseres i dag - finnes det mange kvinner som blir undertrykket i religionens navn?- Ja. Det vil jeg påstå.- Har du et råd til unge kvinner som vurderer å ta av eller på seg sjalet?- At de skal tenke veldig nøye på hva konsekvensen er. Har man på seg sjalet bare for andre mennesker, kan man like godt gå uten. Det som ikke kommer fra deg selv, har ingen verdi. Men det er du selv som må ta avgjørelsen. Det er ditt eget ansvar.

Før 1: Dette bildet ble tatt i 2001.
Før 2: Dette bildet fra en intervjusituasjon ble også tatt i 2001.
Slik ser Anne Sofie Roald ut i dag.