Her sys våre billigklær

Syersken Nazma (15) jobber seks dager i uken på en tekstilfabrikk i Bangladesh. Hun tjener 225 kroner måneden.

Har du en T-skjorte fra Dressmann, Cubus eller Bik Bok i skapet hjemme? Da kan den være sydd på denne fabrikken i Dhaka.

Her syr blant annet den norske Varner-gruppen sine klær. Tekstilgiganten kjøper rundt 10 prosent av klærne sine fra Bangladesh, fra rundt 50 forskjellige fabrikker. Aftenposten ble invitert inn på to av dem, ICCL og Masco Group, som ligger i industriområdet Gazipur utenfor Dhaka.

Tekstilarbeiderne i Bangladesh syr klær for Vestens forbrukere. Lønnen de får, ligger på bunnivå i verdenssammenheng.

Arbeidsforholdene er for mange direkte helsefarlige. Det ble tydelig for en hel verden da den ni etasjer høye fabrikkbygningen Rana Plaza kollapset i slutten av april. Over 3000 tekstilarbeidere var på jobb da bygningen raste sammen. 1125 mennesker døde.

Men tekstilindustrien er også en suksesshistorie for Bangladesh. Nær 80 prosent av eksportinntektene kommer fra tekstil, og bransjens enorme vekst har gitt millioner av fattige kvinner muligheten til lønnet arbeid.

Teller dobesøk

Nazma jobber ikke på noen av fabrikkene vi er innom, men på Sas Fahion Wear Ltd. i utkanten av Dhaka, en fabrikk som ifølge fagforeningen er «midt på treet» hva gjelder arbeidsforhold.

Den lille syersken påstår hun er 16 år, men ifølge kollegene er jentungen ikke en dag over 15. Hun har allerede jobbet halvannet år i tekstilindustrien :

• Nazma jobber seks dager i uken, ved store ordrer er det jobb den syvende dagen også.
• Arbeidsdagen strekker seg over 10 eller 12 timer. Ofte kreves overtid.
• Hun har én times ubetalt lunsjpause midt på dagen.
• De ansatte har hvert sitt dokort. De får kun gå på toalettet tre ganger i løpet av arbeidsdagen. Fem doer er forbeholdt kvinnene. Rundt 600 mennesker jobber på fabrikken.
• Nazma tjener 3000 taka i måneden, ca. 225 norske kroner.
• Hun trekkes i lønn hvis hun er hjemme på grunn av sykdom.
  15-åringen kommer fra en landsby 150 km fra Dhaka, og vi spør om hun sender penger hjem til familien.

Kollegene forklarer at hun bor hos en annen familie ved fabrikkområdet, der betaler hun 2000 taka i måneden for kost og losji. Det som er igjen, bruker hun på å reise hjem så ofte hun kan. Nazma savner familien sin.

Knapphull gir ekstra lønn

Vi treffer Nazma og Azmeri (28) hos fagforeningen National Garment Workers Federation (NGWF). Kontoret ligger innerst i en støvete og trang blindgate like ved gamlebyen i Dhaka. Utenfor den forfalne bygningen er det nedtrampet, rød jord. I en luke i veggen får du kjøpt søt, engelsk te.

De to syerskene er blant de 3 til 5 prosent av tekstilindustriarbeiderne i Bangladesh som er organisert. I mange fabrikker er det oppsigelsesgrunn i seg selv.

På Sas Fashion er det tillatt å organisere seg, men arbeidere med medlemskap betraktes ofte med misnøye. Derfor er de organiserte ekstra nøye med å komme presis og jobbe flittig.

Azmeri er den som fører ordet. Hun har jobbet i tekstilindustrien i 13 år og har tidligere sydd klær for H&M.

— Syjobben er utrolig viktig for meg, jeg har ingen andre alternativer.

Hun er kledd i en vakker, rød sari. Azmeri har lært seg å operere forskjellige typer maskiner, og 28-åringen forteller at hun kan sy knapphull i skjortene de lager på fabrikken. Det gir ekstra lønn, hun tjener 5200 taka i måneden, ca. 390 kroner. Pengene kommer godt med, Azmeri skal snart gifte seg.Jeg forklarer at i Norge er klær blitt billigere etter at selskapene begynte å plassere ordrene i land som Bangladesh. Bør vi kanskje betale mer for klærne hun syr?

— Det spiller liten rolle, tror Azmeri. - Hvis kundene betaler mer, blir det bare større fortjeneste for selskapene og fabrikkeieren.

- Still krav!

Den siste måneden har bilder fra fabrikkområdet utenfor Dhaka fylt nyhetssendinger verden over. Vi har sett skadede kvinner i nedstøvede sarier som bæres ut av den sammenraste bygningen Rana Plaza,lest historien om hun som måtte amputere begge bena for å komme løs fra ruinene og blitt rørt over bildet av kjæresteparet som ble funnet livløse under steinblokkene.

De holdt rundt hverandre inn i døden.

- Jeg tror det kan komme noe godt ut av den tragiske ulykken, sier president i NGWF, Amirul Haque Amin. Han har vært med fra stiftelsesmøtet i 1984 for det som er blitt en av de største, uavhengige fagforeningene i tekstilindustrien.

— Hele verden følger med på tekstilindustrien i Bangladesh nå, det legger et press på selskapene som kan tvinge frem bedre arbeidsforhold på fabrikkene, sier han.

Nylig ba den viktige handelspartneren USA regjeringen i Bangladesh om å sikre arbeiderne retten til å organisere seg.

I døren til Amins kontor møter vi representanter for en amerikansk organisasjon, de vil vite om medlemmene i fagforeningen vil tørre å klage på elendige arbeidsforhold.

— Jeg ber forbrukerne i Vesten om å følge med på utviklingen og fortsette med å stille krav til selskapene når medieoppmerksomheten har lagt seg, sier Amin.

NGWF er selv en del av det internasjonale nettverket Clean Clothes Campaign (CCC), som består av 250 organisasjoner. I Norge koordineres kampanjen av Framtiden i våre hender.

Savner moren sin

Nå er det bare en åpen plass der fabrikkbygningen Rana Plaza sto. Tre flatklemte bilvrak står igjen blant stein og grus, de sto parkert i kjelleretasjen da bygget kollapset.

Flere kvinner står utenfor sperringene. De viser frem bilder av barna sine, unge kvinner og menn som døde i ulykken. Noen har fått levningene av sine kjære hjem, andre ble aldri identifisert.

Regntiden har sørget for at det industrialiserte området fremstår grønnere enn på lenge, men det kan ikke skjule søppelet som ligger i hauger nær elven. Barna bader i vannet, og eldre menn fisker etter småfisk.

I en enkel jordhytte, et steinkast fra Rana Plaza, møter jeg Alamgir (25). Han er blitt alene med døtrene Aklime (4) og Rani (1).Kona hans jobbet i tredje etasje da bygget ga etter.

— Jeg vet ikke hvordan vi skal klare oss nå, det var hun som tjente pengene, sier han.

Alamgir jobber som bud nå og da, men for tiden er det få oppdrag. Han vurderer å ta barna med hjem til landsbyen 400 km nord for Dhaka. Kanskje kan han dyrke jorden.

— Barna gråter etter moren sin, forklarer han. Jentungene henger rundt pappaen. Rani fikk fortsatt morsmelk, og faren sliter med å trøste henne.

Sprekker i bygget

Ifølge arkitekten var Rana Plaza dimensjonert for å romme boliger i seks etasjer, men huseier fikk bygget på tre ekstra og plassert ut tunge fabrikkmaskiner. Byggetillatelse er enkelt å få tak i, bare en kjenner de rette menneskene.

Politiet i Bangladesh har arrestert tolv personer, mellomledere som er mistenkt for å ha truet arbeidere til å gå på jobb selv om det var synlig for alle at veggene i bygningen hadde begynt å slå sprekker. Byggeieren, Sohel Rana, risikerer dødsstraff.

Det han gjorde er på ingen måte enestående. Flere byggherrer i Dhaka-området har lagt til ekstra etasjer for å øke omsetningen og møte veksten i tekstilindustrien.

Fem måneder før Rana Plaza kollapset, var det storbrann i tekstilfabrikken Tazreen Fashions. Over 100 arbeidere døde i brannen. Mange av fabrikkene er de reneste brannfeller, uten en eneste nødutgang.

C for Cubus

I løpet av de ti siste årene har flere av de store skandinaviske kles- og sportskjedene flyttet ordrer til Bangladesh. Forklaringen er enkel: Landets tekstilindustri har verdens laveste priser.

H&M, Lindex, KappAhl, Helly Hansen og Varner-Gruppen er blant de store som har avtale med tekstilfabrikker i Bangladesh.

Inne i syhallen hos ICCL syr de i dag for Varner-Gruppen. Symaskinene står tett. Duringen fra dem fyller lokalet, som er varmt og fuktig slik det er i regntiden. Bengalsk musikk strømmer ut av høyttalerne. Ved hver symaskin sitter det en kvinne som opererer den med raske hender. Fargerike stoffer ligger stablet opp, klar til produksjon.

En bunke med myke bomulls-T-skjorter får stolpen sydd på. En C er trykket på stoffet. De hvite, mørkeblå eller grønne plaggene vil havne i norske Cubus-butikker om ikke lenge.

Både hos ICCL og Masco er det ordnede forhold. Arbeiderne tjener over fastsatt minstelønn, de får ferie og sykedager ved behov, begge fabrikkene har et eget barnesenter, og de får overtid hvis arbeidsdagen går ut over ti timer. Alle har fri én dag i uken, på fredag.

Fabrikkene har nylig hatt besøk av kontrollører fra Det Norske Veritas som har sjekket bygget og informert om brannøvelser. Veritas ble engasjert av Varner-Gruppen etter brannen i fjor, og kontrollerer nå alle fabrikkene som produserer for Varner.

Et samfunnsansvar

Klesfirmaene forhandler pris og betingelser med fabrikkeierne, de har ikke det direkte ansvaret for at arbeiderne har trygge arbeidsforhold og en lønn de kan leve av. Likevel er det mange av de store selskapenesom har begynt å stille krav til bedriftene når det gjelder helse, miljø og sikkerhet.

Utfordringen er å påse at kravene også overholdes de dagene det ikke er kontrollører til stede.

— Varner-Gruppen kontrollerer produksjons- og arbeidsforhold gjennom egne fabrikkbesøk, møter, dokumentasjonssjekk, opplæring og inspeksjoner på fabrikkene. Vi har nylig etablert et oppfølgingskontor i Dhaka og vil ansette en person som skal håndtere bedriftens samfunnsansvar i landet og følge opp leverandørene i det daglige, sier Annabelle Lefébure-Henriksen, leder for samfunnsansvar i Varner-Gruppen. - Er det et alternativ å trekke seg ut av Bangladesh hvis dere ser at klær dere selger sys under uverdige forhold?

— Tekstilindustrien er en viktig næring som representerer mange arbeidsplasser i Bangladesh. Vår og eksperters holdning er derfor at det er både viktig og riktig at profesjonelle aktører er til stede og bidrar til sosial utvikling og økonomisk vekst, sier Lefébure-Henriksen.

Den bengalske fagforeningen NGWF sier det samme, de store selskapene må bli i landet og ta sin del av ansvaret for å dytte tekstilindustrien i riktig retning.

De fleste vi snakker med i Dhaka har større tro på et internasjonalt engasjementet enn på sine egne politikere.

Underverden

Men det finnes et område hvor kontrollen er nærmest fraværende i den bengalske tekstilindustrien. Det er hos underleverandørene.

Mindre, uregistrerte tekstilfabrikker som tar over ordrer når de registrerte fabrikkene har hendene fulle. Ofte vet ikke kleskjedene at ordren de plasserte ble sendt videre i systemet.

Her er det ikke uvanlig med barnearbeid. Arbeidsdagene kan være lange, opp mot 18 timer dagen oppgir de lokale fagforeningene, og arbeidsforholdene er som regel under enhver kritikk. Likevel står folk i kø for å jobbe der, de trenger pengene.

Etter at Rana Plaza kollapset, ble det klart at det var uregistrerte fabrikker i flere av etasjene.

Underleverandørene vekker bekymring hos de samfunnsbevisste selskapene, men noen velger å se en annen vei.

Som en belgisk jeansforhandler betrodde meg da vi sto i samme passkontrollkø ved ankomst Dhaka:

- Jeg bryr meg ikke særlig om hvor varene kommer fra, bare de holder mål.